Forfatteren beskriver et redigeringssystem utviklet i Word, bestående av koder og kommentarer for å forbedre skriveprosessen. Systemet hjelper med å identifisere faktafeil, overvåker kontinuitet og opprettholder struktur i manus. Dette gir forfatteren bedre kontroll over teksten og sikrer kvalitet.
Stikkord: troverdighet
Om tidskode i krimskriving
Utfordringen med tidskoden Det er alltid en utfordring å få tidskoden til å gå opp når man skriver krim. Ting skjer ofte innenfor korte tidsrammer, med mange hendelser i rask rekkefølge, og det problematiske blir å få det til å passe med tiden man har til rådighet uten at de virker som om man kanaliserer … Fortsett Om tidskode i krimskriving
Ballett i beksøm.
Folk liker forskjellige ting. Det er greit nok. Min mening teller ikke for noe, men det er fremdeles min mening. Jeg liker elegant fortalte historier, velskrevne og gjerne med en grad av eskapisme, de kan godt være brutale, men det må fremdeles være realistisk og det må ikke være grotesk til det patologiske. Eller subsidiært patologisk til det groteske. Det må fremdeles fortelles med stil og troverdighet. Og det er akkurat det jeg forsøker å få til med min egen skriving.
Fortelling eller – prosalyrikk?
En eller annen, jeg husker ikke lenger hvem - påstod at beskrivelser av omgivelser i en historie ikke er fortelling, men prosalyrikk. Det er mulig å ta alt det vekk og bare ha karakterenes bevegelse langs handlingstrådene igjen, og det er det som er fortellingen, alt det andre er i ytterste konsekvens unødvendig. Det er hva denne personen antydet, og jeg kjente at noe i meg protesterte.
Sci fi og fantasy.
Det som er spennende med fantasy og sci-fi er at man kan lage sitt eget univers, sin egen, alternative virkelighet og gå fullt inn i den som om dette er en faktisk verden. Men det må henge sammen, den indre logikken, den som får kjøretøyer til å være vektløse eller bringe karakterene mellom galakser som om det er en motorvei mellom Oslo og Drammen, den må være troverdig.
Forfatterens lodd – om å fenge leseren
Krimforfatteren må skape en handling der leseren dras inn i problemstillinger og vil ønske å forstå hva som har foregått og hvorfor det har skjedd. I de beste historiene åpnes en Pandoras eske der ingenting er slik det så ut til i begynnelsen. Det er pokker så vanskelig å få til.
Research. Nettsøk eller stabler med leksika?
Jeg er en amatørskriver. Tiden jeg bruker på skriveri kommer utenpå alle daglige gjøremål. Dermed er denne tiden dyrebar, og i den første inspirerte raptusen i et prosjekt bruker jeg vanligvis liten tid på å søke etter detaljer og fakta, fordi jeg anser dette som unødvendig for å forfølge historien og den opprinnelige ideen. Leting etter detaljer stopper framdrift og kan fort kvele umiddelbarheten i skrivingen. Kort sagt - det er fort gjort å researche en historie i hjel. Det har selvsagt resultert i at jeg har måttet skrive om større deler av plott fordi premissene har vært direkte feil.
En ny historie. Om å virkelig finne flyten.
Jeg har alltid undret meg på hva som utløser ideene, hvor alt kommer fra. Noen historier kan sitte langt inne, men når det først løsner, er det bare å skrive. Assosiasjoner, erfaring, tidligere historier, den dynamikken som historien selv utgjør, alt er med på å fylle ut handling til en hel historie. Den siterte fortellingen har et persongalleri på over 30 personer og fire tidslinjer både i fortid og nåtid, og enda ytterligere parallelle handlinger å holde styr på.
Om å kjenne sitt publikum
Det sies at man må vite hvem man skriver for. At man må være bevisst sitt publikum, og så å si finne seg et marked. Det er antakelig riktig, men i mitt hode er det hemmende for inspirasjonen. Jeg vil skrive ut fra karakterene, ikke ut fra et eventuelt publikum.
Lokalunivers. Om å velge kjente omgivelser.
For å gjøre ting lettere for meg selv laget jeg en helt ny sørlandskommune, komplett med en sørlandsby med omland. Det var morsomt, fordi jeg så det hele for meg; et område mellom Kragerø og Risør. Jeg forlenget rett og slett sørlandskysten og puttet inn en hel kommune.
