Det første blogginnlegget

En million upubliserte ord.

Kan dette være noen vits?
Er det noe poeng med at enda en stemme legger seg til i koret, og fyller tomheten med ord bare han selv strengt tatt er interessert i? Nåvel. Den som leser dette får ta det for det det er, et sted der jeg snakker litt om det jeg liker best å drive med når jeg ikke jobber, nemlig skriving. Skriverier, forfatterier, historier.
Jeg var en typisk slow starter og begynte ikke med skriving før jeg var godt oppe i tredveårene, det mest beslektede jeg hadde drevet med tidligere var låtskriving. Men interessen for bøker og historier hadde alltid vært der, og det var vel når vi fikk en brukandes datamaskin i huset at jeg begynte å pusle så smått med dette, noen ganger i direkte forlengelse av låtskrivingen der innholdet i teksten ble til enkle noveller på to- tre tusen ord med maksimum to karakterer å holde orden på.
Som denne navnløse figuren, som satt i en ensom leilighet i et eller annet udefinert år midt i århundret og hørte naboenes stemmer i alle husets ganger og hulrom:

«Og plutselig skjønte jeg hva som var så merkelig;  hvorfor jeg kjente igjen stemmen – jeg hadde hørt den før. Det var min egen stemme. Og nå hørte jeg ordene også. 
«Se på deg selv;» sa den – jeg visste ikke lenger om jeg drømte eller var våken. «Hvordan du har det der du sitter. Byen er stor og grå, som din hverdag er det. Nabolaget ditt er trist slik du selv er, og du kjenner ikke et menneske.  Du lar deg herse med på arbeidet, der du i tre år bare har vært en ussel prokurator – en skriver – en arkivar!  
Se på deg selv; jeg kunne satse alt jeg eier uten risiko på at sjefen din ikke engang vet at du sitter der nede i det trange kontoret, ikke engang sekretæren hans som kommer ned med papirer til deg, husker deg eller vet hva du heter.
Se på deg selv; er du sikker på at du er virkelig? Eller er du en illusjon, oppdiktet, uvirkelig? Er du et produkt fra en eller annens hjerne? Sitter det  noen og dikter deg opp akkurat nå? Vet du egentlig hva du er? Hvem du er? Du som mener at du skjønner hvorfor menneskene i huset rundt deg tar på seg masker – er du noe annet enn en maske selv, kanskje er du bare en kulisse – en pappfigur.
Se på deg selv; du går i ett med tapetet, og er du utendørs går du i ett med landskapet. De eneste du har noe som helst kontakt med er menneskestemmer i veggene dine. Er de kanskje vesener av din egen kreasjon, ansiktsløse røster du selv skaper liv til? Vet du egentlig at  naboen skjenner på ungene sine? Er du helt sikker på at herren i etasjen under slår sin kone? Eller er dette  noe du har diktet opp? Gråter frøken Olsen om kveldene?
Se på deg selv, du finner svaret hos deg selv.«
-Lyder i veggene, 1999-

Et langt lerret å bleke

Det ble mange år med prøving og feiling med stiltyper, og de første årene av mitt skriveliv er i beste fall springende. Det var aldri noe systematikk i det, jeg bare begynte og så hvor det endte, og det kan trygt slås fast at det gjennom 25 år har blitt produsert både hummer og kanari fra mitt tastatur.
Jeg visste hele tiden hva jeg ville drive med, men visste ikke hvordan jeg skulle få det til:
Krim. Det er hva denne bloggen for det meste kommer til å handle om, og det jeg liker å drive med.
Jeg har skrevet siden 1996, og hele tiden for skrivebordsskuffen fordi det var altfor skremmende å skulle vise det jeg skrev til andre enn noen utvalgte få. Jeg skal komme tilbake til dette senere, men slår allerede nå fast at selv om mye av det jeg lagde er til å krympe seg av, har det hjulpet meg på veien, fordi den eneste måten å bli bedre til å skrive på er å skrive mer.
Krimhistoriene har blitt bedre og lengre, persongalleriet større og mer troverdig, i det hele tatt stiger kvaliteten langsomt i takt med mengden skrevne ord. Kanskje kan det jeg skriver her være til hjelp for andre som driver med det samme, kanskje kan det være en trøst å vite at det er flere i samme situasjon. Atter andre sier kanskje: ‘at’n gidder!’

Skriveglede

Samma det, det jeg ønsker å formidle er skriveglede. Jeg har kommet over terskelen ut fra skrivekroken, har forsøkt meg hos forlag, og har fått et lite napp som siden ikke ble noe av, dette skal jeg også komme tilbake til senere. På den annen side har jeg fått avslag som sier ting som ‘vi gir ut ordentlig litteratur’ (det var i alle fall slik jeg tolket svaret), og at manuset var ‘pratsomt’. Et annet svar sa at jeg har fortellerglede. Det er vel en annen måte å si at det er pratsomt på. For mye utenomsnakk, kanskje. Det er en øvelse i seg selv å moderere seg.
Denne skrivingen er ikke noe jeg drive med, jeg er ikke ute etter å oppgi min dagjobb, som det heter, det er en hobby, og om jeg skulle være så heldig å få napp hos et forlag på et manus en dag vil det være den største premien jeg kan få for omtrent 25 år skriving og omkring 1 million ord upublisert materiale.

Hvorfor blogge?

Via alle disse ordene har jeg fått en viss erfaring i å sy sammen historier, og i denne bloggen tenker jeg å dele noen tanker om dette, fra en amatør til en annen, så å si. Så om du ønsker å følge meg er du hjertelig velkommen til det, det kommer tanker jeg har om skrivingen og jeg kommer til å dele litt om teknikker jeg bruker, både ting jeg selv har erfart og ting jeg har plukket opp på veien. Jeg skal ikke spamme eposten din med utallige bloggposter, men kommer til med ujevne mellomrom å publisere innlegg.
Og som en amatør kjennes også denne bloggen som en skriveterskel å overskride.

3 kommentarer om “Det første blogginnlegget

  1. hei, bjørn. kreativitet ligger i slekta. ønsker deg lykke til. jeg skal følge deg. du får tilgi meg at stor bokstav etter punktum ikke blir brukt i kommentarene mine. en skrivefeil kommer også til å dukke opp i ny og ne.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s