En ny historie. Om å virkelig finne flyten.

En god opplevelse

Det har blitt mindre bloggskriving denne høsten, jeg har vært opptatt med helt andre ting. Jeg har skrevet, nok en gang har jeg hatt denne opplevelsen av å lage en inngang til en historie, det jeg kaller ‘et oppslag’, for å oppdage at det er en Pandoras eske av scener og sidehistorier som gjemmer seg bakenfor. Så fra midt i oktober har jeg skrevet nesten 100 000 ord i en historie som handler om fortidens synder som dukker opp igjen trettifem år senere, alt bygd opp fra en flyktig idé og en 1330 ord lang introduksjon.

Bakhistorien

For første gang har jeg skrevet en fullstendig, episodisk bakhistorie med hendelser som skjedde for trettifem år siden før jeg begynte på selve historien. Denne er på omkring ti tusen ord, og er flettet inn i handlingen som en gradvis avsløring av hva som er bakgrunnen for det som skjer i nåtiden. Utfordringen er å legge disse episodene så de matcher nåtidshandlingen. I historiens nåtid har bakhistoriens hovedperson vært død i et år, og datteren hennes ønsker å vite mer om morens fortid, noe hun ikke har fortalt noe om. Det er herfra handlingen starter.

Å henge med dit historien tar meg

Denne gangen hadde jeg en løs tanke om hvor dette skulle bære, og tok helt feil. Når handlingen begynte å utfolde seg måtte jeg bare følge der den gikk, det fylles på med venninner, ekskjærester, syrlige gamle kjerringer, kolleger, politifolk, diplomater, utro tjenere fra SIPO, biske familieadvokater, i det hele tatt en umake blanding karakterer som hver har sin rolle i den samlede historien. Den ender opp som en fortelling der (oppskriftsmessig, det er jo krim vi snakker om her) slett ikke alt er som det ser ut til fra begynnelsen av. Og jeg håper jeg får til noen ‘twister’ mot slutten også.

Et lite utdrag

Katarina satt med tankene på datteren da hun ble oppmerksom på at bilen som hadde ligget på avstand bak henne nå nærmet seg i en overraskende stor fart. Det så ut til å være en stor bil, lysene satt høyt og bredt og det var helt klart en som ikke hadde som intensjon å slå av fjernlysene, kupeen ble opplyst som i et søkelys.
     «Idiot,» sa Katarina til speilet, og ventet på at den skulle kjøre forbi.
Det gjorde den også, men før hun forstod hva som foregikk bremset den opp rett ved siden av henne og begynte å presse henne ut mot autovernet. Hun reagerte på ren refleks, gjorde en rask unnamanøver og bremset kraftig, millimetere fra å treffe autovernet. Den store bilen skjøt framover, men før hun rakk å reagere hadde den også bremset så voldsomt at hun holdt på å kjøre rett inn i enden på den. Det viste seg å være en svær pickup av amerikansk type, i hele synsfeltet sitt  så hun navnet FORD med store bokstaver på bakluken.

            Midt i  kaoset som brått hadde oppstått innså Katarina at denne oppførselen fra den andre sjåføren ikke var noe tilfeldighet. Med et voldsomt rykk i rattet sneiet hun bakenden på den store bilens venstre side, det smalt i noe og hun oppdaget at bakspeilet på høyre side brått hang og slang i et par ledninger. Et øyeblikk etter var hun forbi den andre bilen og ga gass, men den store amerikanske motoren var tydeligvis ingen match for hennes svært gjennomsnittlige tyske BMW, den hang på, og før hun rakk å komme seg unna traff den bakenden hennes med et brak, det singlet i glass bak henne, og brølet fra den store bilen lød brått som om motoren stod inne i hennes bil. Bilen hennes ble kastet framover, det var bare firehjulstrekken og bilens automatiske systemer som forhindret henne fra å ende opp i en full rotasjon på den fuktige asfalten. Hun holdt i rattet som om hun forsøkte å bryte det i stykker.  Panikken var i ferd med å gripe henne, de var på en lang rettstrekning, et sted der fremme lyste det i et eller annet, hun innså at det var en avkjøring  av noe slag. Katarina giret ned, det var som om tidsopplevelsen brått gikk i halv fart, og hun visste hva hun måtte gjøre. Hun slapp så vidt opp på gassen, sjåføren bak henne så hva som foregikk og tråkket klampen i bånn, og var bare en meter unna henne da hun økte farten igjen og la seg millimetere fra autovernet som en sjåfør i et amerikansk stock car-race, et sekund var hun innpå og så gnistene som fra en vinkelsliper i øyekroken. Sjåføren bak gjorde det samme, det gnistret voldsomt og skrek skjærende idet forskjermen på bilen bak henne skurte borti metallet. Rett før bilen traff henne igjen var de ved avkjøringen og hun rev rattet til siden inn i en firehjulsskrens inn på det som så ut til å være en slags skogsvei. Sjåføren av bilen bak henne hadde ikke vært oppmerksom på dette, og rakk aldri å gjøre den samme manøveren. Han traff enden på autovernet på den andre siden av avkjøringen med et gjennomtrengende brak av metall som ble klemt sammen, et eller annet hektet seg fast, og i et glimt i bakspeilet så Katarina at det virket som en kjempehånd grep den store bilen. Fronten ble brått løftet opp i luften, og bilen ble kastet i en rotasjon ut i skogen nedenfor, der den havnet med et brak i en liten elv som rant langs veien. Katarina hadde allerede tråkket bremsepedalen så langt inn hun fikk den, og BMW’en ble stående halvt på snei på den smale veien.

Hun skalv over hele kroppen. Det var helt stille omkring henne, hun hadde kvalt motoren sin i oppbremsingen, og fra den store bilen et sted bak henne var det ingen lyd. Hun hørte et eller annet og innså at det var hennes egen stemme, hun hulket på en måte hun aldri hadde gjort, panikken hadde brakt opp ting i henne, dybder av dødsangst og sjokk hun ikke visste at hun innehadde.

En uheldig hendelse, 2021

Å holde oversikt

Jeg har alltid undret meg på hva som utløser disse ideene, hvor alt kommer fra. Noen historier kan sitte langt inne, men når det først løsner, er det bare å skrive. Assosiasjoner, erfaring, tidligere historier, den dynamikken som historien selv utgjør, alt er med på å fylle ut handling til en hel historie. Den siterte fortellingen har et persongalleri på over 30 personer og fire tidslinjer både i fortid og nåtid, og enda ytterligere parallelle handlinger å holde styr på, både korte og lange, og så langt tror jeg det har det gått bra. (Det får gjennomleserne vurdere når den tid kommer.) Utfordringen er at alle delene skal være troverdige, alle skal ha en utvikling og avslutning og ikke glemmes mot slutten.

Karakterer

Jeg har gjennom årene hatt forskjellige hovedpersoner i historiene mine, den første en klisjemessig detektiv, siden en aldrende politimann. Så har historiene utfoldet seg, politimannen fikk nye kolleger som kanskje fungerte bedre; det var hensiktsmessig å ikke bare ha mannfolk i rollegalleriet, og kvinnene dukket opp. Nå er det flere faste karakterer som er kvinner, og nok en biperson har dukket opp, i utgangspunktet ville jeg at hun skulle være journalist, men hun har blitt en eksjournalist som har endt opp som privat etterforsker i et firma i hovedstaden. Som man ser av utdraget over er Katarina er hovedperson i denne siste historien, mens de andre karakterene fra tidligere historier får opptre som bipersoner. Fordelen med å ha et slikt galleri av karakterer er at man kan spille på dem i forskjellige historier, og man har en bakgrunn på dem alle og kjenner deres styrker og svakheter, noe som gir en god mulighet for å flette disse sammen inn i nye historier.

Til slutt:

Så er det bare slutten igjen for historien ‘En uheldig hendelse’, nå kommer julen og andre ting kommer i veien for en amatørskriver, men jeg forsøker likevel å holde et slags fokus og ikke glemme tankene jeg har hatt om hva som skal skje i de forskjellige tidslinjene. Når jeg har en sjanse trekker jeg ned i det aller helligste.

Skrivestue og mancave

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s