Sci fi og fantasy.

Science fiction

Som jeg nevnte i spesialutgaven om tegneserier, har jeg vært litt opptatt av science fiction, som den andre sjangeren jeg skriver i utenom krim. Og sjangrene kan knapt være mer forskjellige.
Første gang jeg hørte noe i denne sjangeren var da læreren i 6. klasse leste en novelle, jeg tror av Asimov, om romreisende som kommer til en forlatt by og ender opp med å falle ned mot skarpe kniver idet gaten åpner seg under dem, byen er en levende organisme. Skjellsettende for en tolvåring, jeg har aldri glemt den opplesningen. Før det leste jeg også Jules Verne, selvfølgelig – 1800-tallets science fiction. En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya var særegne og spennende historier for en ti-elleveåring.

Dagbok dag #00012

“Mitt navn spiller ingen rolle. Jeg er uansett bare en brikke i det store spillet.

Jeg ble plukket til dette prosjektet ut på grunn av mine kunnskaper om biologi og fysikk, jeg har en doktorgrad i Ekstraterrestiell Kolonisering fra universitetet i Urban City 5 vest. I tillegg har jeg en pilotutdannelse for drift av utenomatmosfæriske fartøyer som det heter. Eller romskip, som de også kalles.
Nå er tiden kommet for å bruke denne utdannelsen til noe håndfast. Jeg er på vei ut i rommet i det store Odyssevs-prosjektet til WSA. Det er en enkel besetning på denne ferden, bare fire mann; mine ledsagere er en navigatør og en tekniker, begge spesialutdannet for akkurat dette fartøyet. I tillegg er det en kar fra Sikkerhetsdepartementet, hans rolle er å vurdere faregraden i området vi skal undersøke og hva vi eventuelt må gjøre med det. Han er Teknisk VåpenGeneral av 37.grad.  En usympatisk fyr. Jeg liker ham ikke noe særlig.
Det er femti år siden menneskene begynte med prosjekt Oddysevs, som innebar å flytte menneskeheten til en annen klode. Forskningsavdelingen ved Universitetet i Urban City 5 vest var i bresjen med å utvikle systemer for å transportere mennesker over lange tidsavstander, og flere bemannede romsonder ble finansiert og produsert av WSA, det verdensomspennende romprogrammet. Det er første del i en tre trinns plan der en enkel firemannsekspedisjon sendes ut først, før ingeniørtropper sendes i store antall for å forberede innflyttingen. Til slutt er det Den Store Forflytningen. Det vil ikke begynne før om 700 – 1000 år, men innen da må alt være på plass.
De fire store romsondene ble bygget i rommet utenfor kloden fordi de var for store til å ta av fra bakken. En egen brygge ble laget til formålet ved den store romhavnen som er plassert 30 km over Urban City, den kan skimtes gjennom smogen som en stjerne i solskinnet. Byggingen tok 20 år fra oppstart med planleggingen og avreise er den 12. oktober 2512.»

‘Oddysevsprosjektet’ 2014

I gymnasalder dukket Bing og Bringsværd opp, med Bringsværds ‘Hud’, en fantastisk liten novelle ,som var en del av norskpensumet. Jeg tror også Jon Bings ‘Kyborg’ var i samme norskboka. De viste en fantasi og en inngang til en helt annen tenkning enn det jeg tidligere hadde fått med meg i ‘konvensjonell’ litteratur.

Det er sci fi og det er sci fi

Det første man tenker på med sci-fi nå for tiden er vel hele det enorme universet av superhelter som har dukket opp på filmlerrettene de siste femten-tjue årene. Jeg har aldri vært noen stor leser av superheltserier, og det er ikke derfra jeg har interessen for sjangeren. Det er snarere det mørke Mad Max- universet fra de to første filmene fra tidlig 80-tall som er en type historier som appellerer mer til min fantasi, fordi den har en grad av realisme i seg i all sin postapokalyptiske dystopi. En annen film – for det er jo fra film man får den mest påtrengende inspirasjonen – som i stor grad har inspirert min inngang til sjangeren er den opprinnelige Blade Runner-historien fra 1982. Nok en dystopisk og mørk historie, urban, regnvåt og dyster – det er den samme stemningen som i de gotiske Batman returns- filmene fra 2000-tallet. Historien er lagt i en nær fremtid, bare 37 år fram i tid fra året den kom ut, noe som virker usannsynlig når en ser hva som er bygd opp av strukturer i den gamle byen.

Grader av tunghet

Det er hva jeg vil kalle ‘grader av tunghet’ i Sci fi, et spenn i realismen og fantasien, fra det nesten realistiske og nåtidige til det komplette episke vanvidd, som i nettopp Star Wars-filmene eller Dune-bøkene. De historiene jeg har skrevet ligger i begge ender av denne skalaen.

:RomLogg advarsel\  4502155_
skade_oppdaget_dvalekapsel_II_Modus:av

Dagbok dag #14600

“Dagen begynner. Eller dagen -det er vel snarere lyset som datamaskinen setter på. Denne første «natten» har jeg ligget i mange tiår i dvale i en spesialkapsel, og er blitt vekket av datamaskinen på grunn av alarmer som er blitt utløst. Jeg undret meg over at ingen andre hadde blitt vekket, men jeg har oppdaget at dvalekapslene til mine kolleger har sluttet å fungere for flere år siden uten at noen alarmer har gått. Derfor har kapslene deres gått over i mumifiseringsmodus og er blitt forseglet. Merkelig og uvanlig. Slike ting skal ikke skje. Men nå har det altså hendt og jeg er alene tilbake.

På kommandobroen lyser alle lamper i feil farge, og alarmsirenen uler sitt golde budskap. Jeg må sjekke dette ut.»

‘Oddysevsprosjektet’ 2014

Disse sitatene er fra den tyngste delen av skalaen, for å si det slik. Noe av inspirasjonen til denne kommer fra Bing og Bringsværd, i tillegg til at det helt sikkert er fra film, kanskje tegneserier – det er et ekko av Blade runner og Star Trek i historien.
Det er en eller annen fremtid, jorden må fraflyttes, og jeg-personen sendes på et rekognoseringsoppdrag til en bestemt, interessant destinasjon. Han er i beste fall middels motivert. På et tidspunkt møter han en tilsvarende sonde på vei i motsatt retning. Det hele ender ganske dystert og pessimistisk, og jeg tror at jeg har fått til det som sci fi-sjangeren ofte gjør; den gir en kommentar til nåtiden og hvordan menneskene oppfører seg.

Dagbok dag #18770

“Jeg har bestemt meg nå.
All denne teknologi, all denne kunnskap samlet i en gråhvit boks som henger i tomrommet mellom stjernene og som er på vei til et sted ingen vet noe om. Basert på et håp, basert på en antakelse om at alt ikke er over, det er andre muligheter, andre steder å leve livene våre. Nye steder å bygge byene, veiene, fabrikkene. Andre steder å begynne å lete etter andre steder.  
Andre steder å ødelegge?
Alltid videre, videre.
Og det vil alltid være de best bemidlede som reiser. Hva med dem som blir igjen? Tjue milliarder mennesker vil ikke få plass i romskip på flukt fra seg selv og det de har stelt i stand. Hvem skal stå for utvelgelsen?  Det er herrefolkets ekspansjonstrang som har ført til dette. De mener å være sivilisasjonens ypperste spydspiss, de som skal bringe menneskeheten videre men er bare de egoistiske rike. De som sier vi må redde oss selv først fordi vi har muligheten, kapasiteten. Så får resten greie seg selv. Hva har folkedypet gjort uten om å tære på alt vi har? Det er hva de sier. De ser ikke at det er de selv som har  satt bevegelsen i gang, de som har gjort de investeringene som la skogene øde, tømte havene og fylte luften med ugjennomtrengelig smog. Likevel mener de seg berettiget til billett på første klasse vekk. Det er all denne selviske arrogansen som har ført meg hit. For å redde dem?         
Ha, det kan de glemme!        
For det hele er antagelig forgjeves. Noen har allerede vært der og gitt opp. Jeg møtte ham. Det er nok nå. Jeg kommer ikke til å reise tilbake. Systemene vil antagelig bringe skipet hjem, men jeg vil ikke være der når det skjer. Vi har brakt hele vår rase ut i elendighet og er på vei for å starte den nedadgående spiralen på nytt. det blir jo bare som å starte på en ny trapp. Det går uansett nedover.    
Jeg vil ikke være med på det lenger. Det jeg kan gjøre er å utsette det hele. Kanskje noen greier å tenke en gang til.”

:romLogg advarsel\4502187\
rød_alarm\ auto_modus_av\manuell_system_inntrengning_pågår_ flukt_kapsel_utløst_luftsluse:Modus:åpen

‘Oddysevsprosjektet’ 2014

Egne universer

Det er dette som er spennende med sjangeren, man kan lage sitt eget univers, sin egen, alternative virkelighet og gå fullt inn i den som om dette er en faktisk verden. Men det må henge sammen, den indre logikken, den som får kjøretøyer til å være vektløse eller bringe karakterene mellom galakser som om det er en motorvei mellom Oslo og Drammen, den må være troverdig.
En annen historie jeg har skrevet, og som jeg har nevnt tidligere, handler om tidsmaskiner. Jeg leste Stephen Kings 11/22/63 som inspirasjon og innså at jeg ikke var enig i akkurat hans konsept, hans tidsreisende-vinkling, som er en slags portal inn i fortiden. Jeg måtte konstruere min egen indre logikk, min egen tidsmaskin-filosofi, så å si.

«Det gjelder å ha forståelse av konseptet Tid. Tidsstrømmen er som en elv gjennom universet, en streng med informasjon som ligger langs tidsaksen. Universets kurvatur gjør det mulig å nå tidligere punkter på denne strømmen om man har de rette midlene. Og det har vi greid å lage. Vi har altså greid å lage en tidsmaskin. Den består av to hoveddeler. En rotator som skaper en slynge, rett og slett en innersving i kurvaturen som gjør deg mulig å nå et tidligere punkt i tidsstrømmen, og en generator som åpner et ormehull i et mikrosekund, som en portal inn i denne strømmen, til dette stedet, dette punktet i tiden.» 

‘Slangeringene’ 2020

Indre logikk

Denne historien er i bunn og grunn en actionthriller som kom til meg i et ras av inspirasjon, men med en sci fi- vinkling, en gåte i bunnen. Her er universet normalt og nåtidig, men karakterene oppdager og utsettes for er elementet som bringer historien vekk fra en konvensjonell thriller og inn i science fiction-sfæren. Beskrivelsen over er selvsagt det rene tullball, men jeg trenger en forklaring på det som skjer, og en (kvasi-) vitenskapelig forklaring måtte være med. Skillet med Stephen King kommer i det følgende:

«Problemet er dette: vil nåtiden plutselig være annerledes når tidsreiseren kommer tilbake, slik Stephen King antyder?» Han smilte infernalsk. «Nei. Det er dette de ikke forstod. En slik inngripen i tidsstrømmen vil ha startet en helt annen tidslinje, en annen, parallell dimensjon om man vil,  og det livet endreren drar tilbake til vil ikke være forandret.» 
Han holdt opp en finger, «Men», sa han vektig, «om endreren blir i den aktuelle tidslinjen og ser den utfolde seg, vil han oppleve hva hans endring fører til.  Han entrer altså en annen tidslinje fra det punktet der han forstyrrer flyten i tidslinjen. Om en mann dreper en annen fordi han vet at han vil komme til å gjøre fryktelige ting i nåtiden, vil han ikke greie å forandre det i sin egen tid/rom-akse, bare i en parallell bane.» 
«Jeg trenger en konjakk til», sa Gitte. 

‘Slangeringene’ 2020

Å skrive ‘noe annet’ er utfordrende

Det ender på et slags filosofisk nivå, noe jeg sjeldent gjør når jeg skriver kriminalhistoriene. Dette er det som gjør det morsomt å leke seg med sci-fi-sjangeren en gang i mellom, man trenger å utfordre seg selv i det man skriver for å bli bedre, og sjangeren er glimrende for å utforske disse tingene.

Fantasy

For å variere skrivingen har jeg også prøvd med på den beslektede fantasy-sjangeren, og ender da altså i dystopien. Jeg har laget meg et univers som kan være et USA i fremtiden, kanskje ikke, fordi jeg trenger det store landskapet, ørkener, forlatte byer og forfalne motorveier som krysser prærier for å understreke det golde i det totale fremmedgjorte og endrede samfunnet karakterene beveger seg omkring i. Tidskoden er at dette kan være noen hundre år inn i fremtiden, men ikke lenger enn at en av karakteren har fått tak på en gammel Buick Roadmaster fra femtitallet. Men de gamle strukturene har falt sammen, det er en annen virkelighet, der et antall bystater har kontrollen. Hovedpersonen beveger seg inn bak den store stålbarrieren som er satt opp mot De Ytre Områdene, for å finne en søster han trodde han hadde mistet. Mad Max-inspirasjonen ligger i kjøretøyet han reiser i. På veien ser han restene av det tidligere samfunnet og møter mennesker som lever i det. Historiene er dels epos, dels thrillere.

Han gikk langsomt inn i den tomme produksjonshallen, som var en flere hundre lang bygning med tre rekker av vinduer i hamret glass oppe under taket ti meter over ham. Lenger borte på bygningskroppen var det enorme sidefløyer. Over halvparten av rutene var knust eller forsvunnet helt. Han ble stående og betrakte den vage skjønnheten i forfallet et øyeblikk, fascinert av de voldsomme dimensjonene, før han begynte å gå. Skrittene hans ga gjenlyd i det korrugerte taket høyt der oppe. Et par av takstolene i fagverk hadde rustet av og hang ned som defekte heisekraner. Metallplatene hang som avrevne filler i åpningen det hadde forårsaket. Dammer etter det sjeldne regnet hadde samlet seg i fordypninger i gulvflaten.
             Skrufestene til maskinene som en gang hadde stått i det enorme lokalet stakk opp som skjeletter av jern av det støvskitne gulvet, gudene måtte vite hva som var produsert her. En grov kran hadde rustet fast på en like grov skinne som gikk i hele bygningens lengde, en svær kjetting hang ned fra den som et ondt varsel. En stabel med giftmerkede tønner stod gjenglemt ved en stålsøyle, og et eller annet hadde rent seigt utover gulvet omkring dem. Det luktet skarpt av det, han gikk i bue utenom. Ikke en gang Samlerne var interessert i det svineriet der, tenkte han. Høyt oppe på veggen til høyre for ham hang en bru av gitterverk; stål formet en gang i tiden og boltet fast der oppe slik at den som hadde oversyn med arbeidet slapp å bevege seg der nede hvor arbeidene foregikk. Med jevne mellomrom ledet en trapp ned på produksjonsgulvet. På endeveggen lang der fremme steg noen enorme rør opp av gulvet, store ventilratt stod rustet fast med bare antydning til farge igjen under rusten. En flokk fugler flakset skrattende ut gjennom et hull i veggen og skremte ham et øyeblikk, lyset fra solen utenfor tegnet en stripe gjennom det fine støvet fuglene pisket opp. Han grep fastere om våpenet sitt. Tre store maskiner stod som forsteinede uhyrer fra en ukjent tidsalder; overdimensjonerte skapninger som hadde hatt en eller annen uforståelig funksjon. En lyd fikk ham til å bråstanse. Et skarpt metallisk «klang», som om noen mistet et jernrør. Han så en bevegelse i øyekroken, men den var forsvunnet før han fikk snudd seg.  Han trodde et øyeblikk det var fuglene eller et eller annet dyr som hadde kommet borti noe. Så hørte han en stemme, den ble forunderlig forsterket av ekkoet i hallen, den ble kastet fram og tilbake mellom veggene, det lød nesten overnaturlig. Grøsninger krøp opp langs ryggraden hans som maur fra en tue.  En flokk kråkefugler lettet fra en smal alkove i murveggen femti meter foran ham. Fem meter fra åpningen stanset han. Det lå noe i en haug der inne. Han kjente lukten av noe dødt og summingen av hundrevis av fluer. Han kjente hvordan kvalmen steg i halsen idet han gikk forsiktig nærmere, noe som fikk fluene til å lette i en rasende og summende sky. Han stirret. Det satt en død mann der inne, tydeligvis strippet for alle verdier. Han var truffet av flere skudd i brystregionen, og skuddsårene lyste svarte og kvalmende mot ham. Emilio rygget tilbake og falt på baken.

Den mørke byen – Emilio 2014-2020

En trilogi

Dette ligger i Mad Max-land, både omgivelser og kjøretøyer har en gjenlyd av filmens univers. Inspirasjonen til ovenstående scene kom etter å ha lastet søkeordene «desolate factory» inn Google. Historien har en slags happy end, til tross for at søsteren dør, og Emilio har en bratt læringskurve gjennom sin reise. ‘Emilio’ er andre del av det som ser ut til å bli en tredelt historie, og jeg har syslet med dette universet i mange år. (Første versjon av del 1, ‘Yanni og David’, ble skrevet i 2000 som ‘The universal hum’, men fikk først sin endelige form i 2014.)
Eposet, om vi kan kalle det for noe sånt, begynner åtte år tidligere og ender opp noen år etter det som er nåtid i ‘Emilio’-historien. Dette fordi jeg liker å komme tilbake til dette universet jeg har laget, som jeg opprinnelig kalte «Dark city» i den første historien, og som jeg etter hvert har kalt den for «Den Mørke Byen. Dette er en av bystatene, et slags Los Angeles fra helvete. Del 3, ‘Alina’, er ikke ferdigskrevet, men å bygge på de tidligere historiene er veldig inspirerende og foreløpig kjennes det lett å skrive denne. ‘Emilio’ og ‘Alina’ har en grad av action i seg; dette er et farlig samfunn der ikke bare myndighetene, men også diverse tvilsomme individer ute i De Ytre Områdene, plutselig kan utgjøre en fare for dem.

«Vi var i Den Mørke Byen, jenta mi, men det ble for farlig der».
            Studerte han henne mer inngående nå?
            «Åh, jeg var der», sa hun før hun greide å holde tilbake, «jeg kom meg unna for snart to år siden».
            Den ene av mennene så mysende på henne.
            «Snart to år siden? Da eksplosjonene skjedde?»
            Hun nikket.
            «Jeg fikk hjelp».
            «Det er ikke bra der nå. Det er portforbud og levende vakter på grønnsakmarkene, dobling av dronepatruljering og enda flere robotpoliti. Det er helt uutholdelig».
            «Hvordan kom dere ut?»
            «Gjennom den nordre tunnelen, om du har hørt om den».
            Det var antakelig den Emilio og Faylinn hadde brukt da de dro inn bak barrieren, men hun ristet på hodet og sa at hun aldri hadde hørt om noen tunnel.
            «Så hva med deg? Hvordan kom du ut?»
            Hun smilte for første gang siden hun kom seg opp på kjøretøyet.
            «I tre kaprede luftskip».
            De sperret opp øynene.
            «Var du med der?! Da var du i motstandsbevegelsen?»
            Det var et eller annet med måten han sa det på som hun ikke likte, uten at hun helt greide å sette fingeren på hva det var. Hun ristet på hodet.
            «Jeg ble reddet av dem».
            «Hvorfor?»
            Hun forsøkte å forstå hvorfor tonefallet hadde endret seg i det de sa.
            «Jeg arbeidet for en av dem», sa hun kryptisk. «Som hushjelp», la hun til.
            «Da er det en pris på hodet ditt, er det ikke», sa mannen med den lyseste stemmen, og med et sjokk innså Alina at hun burde tatt faresignalene mer alvorlig. Hun hadde tatt dem for to enfoldige gamlinger, mens sannheten var at de var opportunister, som grep sjansen som nå hadde dumpet opp i hendene deres. Hun var et middel til en god belønning. Det lød en metallisk, syngende lyd, og han dro fram en lang, smal kniv fra et sted innenfor den fillete jakken sin.
            Alina reagerte på instinkt. Hun visste ikke hvordan hun greide å reagere så raskt, men uten å nøle stakk hun to fingre inn i øynene hans. Mannen hadde antakelig regnet med at hun skulle være lammet av skrekk og hadde slett ikke forutsett dette. Han slapp kniven med et smerteskrik. Deretter grep hun tak i skjegget hans og rykket ham til seg, og han tumlet med et rop ut over kanten. Før hun rakk å reagere på det lille rykket i kjøretøyet idet det valset mannen utover veidekket med de 16 hjulparene sine,  så hun  til sin forferdelse  at den andre mannen satt med et skytevåpen i hånden. Han smilte dødt. All vennlighet som tidligere hadde glimtet i øynene hans var byttet ut med noe annet, svært mye farligere.
            Hun grep kniven som nå lå mellom dem og stakk den langt inn i låret hans der han satt halvt på kne. Han skrek til, og våpenet gikk av med et øredøvende smell og et glimt som et lyn, hun ble kastet sidelengs av en sjokkbølge, og fikk grepet tak i et eller annet som stakk opp fra rammen for ikke å falle av. Mannen forsvant ut av synsfeltet hennes. Hun ble liggende helt stille en lang stund uten at noe skjedde, så kom hun seg langsomt opp igjen og stirret. Han hadde falt bakover der han satt, og lå i en merkelig forvridd stilling med det ene benet under seg. En brå kvalme vellet opp i henne da hun så at halve hodet hans var forsvunnet. Hånden som hadde holdt våpenet var bare en svart, rykende klo. Våpenet hadde ikke fungert, det hadde rett og slett eksplodert inn i ansiktet hans

Den mørke byen -Alina 2022

Til slutt:

Dette ble et langt innlegg, men jeg følte for å snakke om de forskjellige fantasysjangrene jeg skriver i denne gangen, og dermed måtte også disse sitatene til for å understreke poenget. Å skrive krim er fremdeles favoritten, men å lefle med andre sjangere hjelper på kreativiteten, det ene utelukker ikke det andre, snarere tvert imot. Å skrive forskjellige ting ansporer til å skrive mer og kan i beste fall bryte en skrivesperre, om man ender opp der.