Utfordringen med tidskoden
Det er alltid en utfordring å få tidskoden til å gå opp når man skriver krim. Ting skjer ofte innenfor korte tidsrammer, med mange hendelser i rask rekkefølge, og det problematiske blir å få det til å passe med tiden man har til rådighet uten at de virker som om man kanaliserer sin egen film-actionhelt, som greier det meste på et par minutter og likevel kommer seg unna til tross for julingen han har fått.
Visualisering
Jeg visualiserer dette i form av en langsgående linje som tar for seg de store hendelsene. Selve historien og episodene som utgjør den får plassen sin her. Dette utgjør hendelser ‘på tvers’ i handlingen; scener slik de vil forholde seg til hverandre i et virkelig scenario der sidehandlinger og parallelle hendelser kan få plass. I tillegg ser jeg for meg en snirklete linje som går i ‘frijazz-dressur’ langs disse, en hendelseslinje i sin egen hastighet som er en bakgrunn for handlingen. Dette er en lengre tidslinje som kommer fra det ukjente og leder til det uforutsette. Den kommer kanskje ikke til syne for leseren før langt ute i historien, men har en rolle i hendelsene til tross for at det ikke er annet enn antydninger til å begynne med.
Den lange linjen
I det første utkastet til en historie er det alltid den langsgående handlingslinjen som er fokuset. Scene følger scene, handling utfolder seg, historiens karakterer møter medgang eller motgang på vei mot forløsningen som utgjør slutten på fortellingen. Slik jeg skriver det er ikke scenene til å begynne med låst til noe spesifikt punkt på tidslinjen. Jeg samler i begynnelsen på ideer, scener, hendelser jeg vil ha med. Siden sprer disse utover, justerer dem fram og tilbake på den langsgående linjen før historien finner sin form og jeg kan låse scenene til tidspunkter og de passer med den logiske og troverdige tidskoden.
Tidskodens tverrakser
Utviklingen av disse scenene langs linjen vil automatisk gi utforming og påfyll på de tverrgående linjene; bakhistorier, frampek eller tilbakeblikk, karakterbeskrivelser, andre synsvinkler og derved andre tidskoder som må løses. Den nevnte løse frijazz-linjen vil være et sted i bunnen, og vil på punkter i historien drive handlingen framover. Dette skjer enten fullt uttenkt eller som en vag idé av hvor historien leder, noe som jeg ikke alltid vet i og med at jeg ikke alltid plotter ferdig historiene jeg skriver. Dette lyder muligens uforståelig, men det er bare et slags mentalt bilde jeg lager meg for å beskrive dette. Andre har helt sikkert sine egne måter å håndtere dette på.
Tidskode i action/dramasekvenser
Dette er den vanskeligste delen av dette konseptet. Klimakspunkter i historien der dramaet og intensiteten øker vil gi en annen og mye mer fokusert tidskode, der mye hender over kort tid og dette må gå opp med alt som skjer, spesielt om synsvinkelen skifter flere ganger.
Følgende rekke av scener foregår i en kald, høstvåt og nypløyd åker et sted på Romerike:
Bente hørte rop et sted bak dem idet Katrine heiste henne på beina igjen. Hun forstod det var Edgar, og gjorde seg tung og treg i Katrines grep.
«Kom! vi må videre!» hveste Katrine.
«Jeg forsøker! Det er ikke lett! Det var du som dro meg ut hit uten sko eller noen ting!»
«Faen! Vil du se til å …»
Edgars rop kom nærmere, Katrine flyttet blikket vekk fra Bente og mot mannen som nærmet seg som en vindskjev hevner, prustende og ropende.
Noe sluknet i Katrines øyne. «Ingen skal få stoppe meg nå,» sa hun.
Den plutselige endringen i stemmen hennes skremte vettet av Bente. «Hva?»
Hun grep om Bentes hals og klemte til.
*
Øverstad rundet en flik av kratt som stakk som et nes ut i åkeren og hun så to ting: lengst unna var to skikkelser låst sammen i det som så ut til å være et manisk brytegrep. Brått gikk det opp for henne at det var et kvelertak. Hun hadde aldri i sitt liv som politietterforsker kjent på en slik panikk for ikke å rekke fram i tide, hun hadde fritt innsyn til et drapsforsøk, men var for langt unna til å forhindre at det skjedde. Et sted mellom dette og henne selv var en annen figur i bevegelse mot de to som slåss. Edgars underlige skikkelse kjempet seg over åkeren som en vanvittig Quasimodo, haltende, snublende, hun kunne høre ham skrike et eller annet.
«Edgar!» ropte hun etter ham, selv om hun visste at det ikke nyttet, «vær forsiktig!»
[…]
Edgar var på vei mot henne som et løpsk godstog.
Han bremset ikke, han bare dundret inn i Katrine med hele sin vekt og hun ble kastet flere meter til siden med et skrik. Han fulgte etter og forsøkte å ikke bli distrahert av den overjordiske og ubehagelige lyden av Bente som dumpet ned på kne og dro luft inn i lungene sine igjen. Katrine forsøkte å komme opp igjen, edder og galle rant fra munnen hennes som om hun var besatt, men han nølte ikke et sekund, han sparket henne alt han kunne i siden, talestrømmen hennes ble klippet tvert av og Katrine krøllet seg sammen, hvit av sjokk og smerte.
‘Redderen’ 2019
Finalen – alle tidsaksers felles sluttpunkt
Ovenstående sitat er et noe sammenklippet utdrag av sluttscenen i en historie fra 2019. her blir tidskoden beskrevet av bevegelse, samt synsvinkelskifter og karakterene i historien; politietterforsker Nina Øverstad, stalkeren/redderen Edgar, offeret Bente og antagonisten, Bentes tidligere venn Katrine – alle i ferd med å nærme seg det absolutte sluttpunktet i historien antydet ved et desperat og rasende kvelertak.
Finalen er punktet som alle tidligere hendelser har vært på vei mot, dette er Den Store Finalen, thrillerelementets fokuspunkt. Selv om det etter dette kommer en coda i et mye roligere tempo, er det her alt skal ende. Historien begynner med en liten uro om en stalker hos karakteren ‘Bente’ , men jfr. frijazzlinjen har det hele et utspring mange år før nåtid.
Enda et eksempel:
De stod og ventet på henne. Hun forstod for sent at dette var meningen hele tiden. Rett ved siden av stod en svart BMW på tomgang med bakdøren oppe.
«Hva pokker er det dere tror dere gjør?»
Den største av mennene trakk opp munnvikene i en besk grimase som antakelig skulle være et smil, men som framstod som et snerr fra et rovdyr. «Jeg sa det, Fred. Hun ville komme. Ta henne.»
«Hva?» Katarina stirret på ham og innså tabben. Den andre tok et skritt frem og grep etter henne, og telefonen hennes klapret i bakken.
«Hei, slipp med din…»
«Hold kjeft din merr, jeg…»
Det var alt han rakk å si før Katarina løftet hånden ut av lommen og sprayet ham midt i ansiktet med peppersprayen hun alltid hadde tilgjengelig etter å ha blitt antastet en sen kveld noen år tidligere. Mannen skrek ut og kastet seg bakover, traff den åpne bildøren og falt i bakken.
«Faen!» sa den andre, smilet hans forvandlet seg til den styggeste grimasen Katarina hadde sett. Hun rettet boksen mot ham også, men han slo til hånden hennes og den fløy i en bue over biltaket og landet skramlende på den andre siden. På bakken ved siden av dem halvt satt, halvt lå den andre mannen og forsøkte å klore ut øynene på seg selv mens han gikk gjennom hele det kjente vokabularet over norske banneord.
Katarina var klar. Idet han kom mot henne med hånden løftet til slag, gikk hun til hans overraskelse helt innpå ham. Det sekundet det tok ham å innse at hun hadde lurt ham ga henne nok tid til å sette kneet voldsomt opp i skrittet hans, og han skiftet øyeblikkelig hudfarge fra apoplektisk lilla til grønt. Pusten hveste ut av lungene hans og han klappet sammen som om noen hadde tatt batteriene hans. Katarina rygget unna da hun så ham kravle seg på beina igjen med det samme, tvekroket av smerte.
«Kom igjen…», hveste han gjennom sammenbitte tenner til den øyesprayede kompisen sin. «Vi må vekk herfra.» Han grep ham i jakken og løftet ham på beina, og de kravlet seg i et patetisk tospann inn i bilen.
«Idioter!» ropte Katarina etter dem, adrenalinspeilet hennes var høyt over noe hun hadde opplevd tidligere. Hun var sikker på at hun kunne tatt dem begge enda en gang om det hadde blitt nødvendig.
Fredrik så hotellet og hadde bange anelser da han skimtet en kvinne som hoppet på tåballene ved en bil midt på parkeringsplassen. Det distraherte ham såpass at han ikke så den svarte bilen som kom i sladd ut gjennom innkjøringen og han hadde ikke annet å gjøre enn å kaste bilen sin til side for ikke å kollidere. Bannende hørte han det smelle i sidespeilet idet bilen hans humpet ugrasiøst over en rabatt og dumpet ned på den andre siden med stive hjul. I øyekroken hadde han sett et blekt ansikt og et stirrende øye, og en munn som skrek et eller annet uhørlig. Den svarte bilen forsvant mot sentrum med full gass på det som antakelig var andre gir.
«Hva. Faen.», sa han og forsøkte å få pusten under kontroll igjen.
‘Skyggespill’ 2021
Den lynraske tidskoden
i ovenstående sitat er ikke tidskoden så tydelig tegnet, men hendelsene følger hverandre i en sekvens som antakelig ikke tar mer enn femten sekunder før bandittene skygger banen. Utfordringen blir å beskrive dette slik at det blir spennende og ikke bare en oppramsing av bevegelser. Det er kun en sekvens av kjappe hendelser som utgjør den viktigste delen av scenen, utløst av Katarinas pepperspray. Et lite synsvinkelskifte til ‘Fredrik’ antyder avslutningen av episoden, da skurkene flykter idet han ankommer.
En liten oppsummering
Jeg bruker altså konseptet ‘Tidskode’ som både et hands-on hjelpemiddel til å holde oversikt i teksten ved å merke av og justere tidspunkter i Word, og til å styre spenningsnivået i handlingen. Jeg kan innimellom bli sittende med den ubevisste følelsen av at noe er feil med teksten eller handlingen, og det har vist seg at det ofte har å gjøre med tiden slik den utfolder seg i historien.
‘Frijazz’-konseptet jeg snakker om er bare en måte å visualisere en uro, som jeg enten bevisst har lagt inn, eller som etter hvert som skrivingen skrider frem dukker opp som en idé – en antydning om noe mørkt som ligger under det hele og som vil vippe hendelsene i dramatisk retning
Til slutt:
I den første tiden jeg skrev strevde jeg med å få ting til å gå opp, med å unngå at alt skulle skje på for kort tid. Det er en treningssak og en konsentrasjonssak å lære det og få det til. Det kommer med mengdetrening, rett og slett. Etter hvert har det kommet mer naturlig, men det må alltid til en sjekk og enda en sjekk for å unngå at hele historien blir usannsynlig på grunn av at tidskoden er feil.
Jeg fortsetter å skrive, så får tiden vise hva som skjer…
Den Upubliserte 