Lokalunivers. Om å velge kjente omgivelser.

«Det huset der finnes ikke

Det er nærliggende å plassere karakterene i omgivelser man selv kjenner, og jeg har brukt mitt eget lokalmiljø fordi jeg lettere kan beskrive dette inngående. Det er to sider ved dette, på den ene siden blir det autentisk, og å skrive realistist er alltid et mål. På den annen side er det lett å bli for opptatt av dette nærmiljøet slik at det går på bekostning av historiefortellingen. Man blir opphengt i gatenavn og prøver å finne de rette rutene karakterene beveger seg langs slik at ingen ting skal bli feil, noe som strengt tatt ikke er nødvendig for historien. En gjennomleser irriterte seg over dette, men sa samtidig at om leseren var fra et annet sted ville han ikke oppleve det på samme måte.

Alternativet

Den andre ytterligheter er jo da å finne opp alt. Jeg har laget noen historier som foregår andre steder, og da blir kartet karakterene beveger seg på plutselig mindre viktig og man blir på et vis befridd fra lokaluniversets kvelende grep. Da er man i samme klasse som sci-fi-forfatterne, som rimeligvis finner opp hele verdener.

«Da mandagen kom steg han på morgentoget på Vestbanen, avgang klokken åtte, ankomst Espetveit stasjon to og en halv time senere, deretter en halv time i  buss til Skipsvik langs veier som svingte seg om klippeframspring og langs smale skogsvann dekket med  vannliljer og takrør.»
Fra «Pensjonatet» 2020

Ovenstående eksempel er fra en av mine siste historier, der jeg har laget en helt ny sørlandskommune, komplett med en sørlandsby med omland. Det var morsomt, fordi jeg så det hele for meg; et område mellom Kragerø og Risør. Jeg forlenget rett og slett sørlandskysten og puttet inn en hel kommune. Det leder rett inn i det følgende:

Dikterisk frihet.

Til tross for innvendingene har jeg brukt lokalmiljø i utstrakt grad i det jeg har skrevet, dog er miljøet justert litt og det er lagt til og byttet ut enkelte detaljer. Karakterene beveger seg omkring blant de store linjene på kartet, i kjente lokale omgivelser; gågata, Mjøsa, Strandtorget kjøpesenter, elver og bekker får være der de er. Som nevnt over spiller ikke dette noen rolle for lesere som ikke er fra området; jeg kunne ha kalt gatene for hva som helst og de ville tatt det for god fisk. Og det er greit. Jeg leste en versjon av Chandlers ‘The big sleep” der detaljene i  oppbyggingen historien blir avslørt side for side (“The annotated Big Sleep”) og jeg innså at de fleste av gater og områder Marlowe beveger seg i historien faktisk ikke finnes. Jeg har tatt det han skriver for god fisk og har ikke tenkt et sekund på at han faktisk har lurt meg i alle disse årene.
Det dette avslører, er at fiksjon er fiksjon og ikke reportasje, det er greit med dikteriske krumspring, og at det ikke er nødvendig å bruke reelle lokasjoner i fiksjonen. 

Hva velger jeg?

Jeg har lagt meg på en mellomting, i de historiene jeg jeg legger til hjembyen er grunnrisset i byen som i virkeligheten, men jeg gjør mange forfattermessige grep. Det gamle bryggeriet i sentrum finnes ikke i historiene,  i stedet har den (fullstendig fiktive) nedlagte trikotasjefabrikken ‘Attila’ fått gå inn som substitutt med sitt restaurantkompleks. Sånt sett er jo egentlig ‘Attila’ bryggeriet, men når eieren ikke er spesielt sympatisk og på noen nivåer kan sammenlignes med de virkelige driverne av Bryggeriet, er det greit å fiksjonalisere det hele. Hvorfor det ble på denne måten kommer av fri assosiasjon – som følge av at et fabrikklokale som huset en trikotasjefabrikk lenger borte i gaten en periode på åttitallet huset restauranten Grenaderen.
Jeg setter også uten blygsel opp nye bygg i Storgata og i boligstrøkene, brenner ned hus som ikke finnes, strekker gater og plasserer inn nye hus,  historien ‘Blindsone’ har til og med fått en egen boligvei høyt over byen. Jeg har aldri vært inne på politistasjonen, og det er bare skallet som indikerer hvor politifolkene holder til, kontorer, interiører og avdelinger er fullstendig oppfunnet av meg. Det er en trøst å tenke på at Sjöwall og Wahlöö heller aldri fikk komme inn på noe politihus, de var marxister og slapp ikke innenfor hos det politiet som de kalte for svin, nazister, idioter og bøller.
Å skrive krim fra et lite lokalmiljø kan være utfordrende, man kan fort ende opp i en “Midsomer murders”-situasjon der det ser ut til å skje et mord i uken på et lite småsted. Jeg forsøker å spre hendelsene i tid og også bevege meg utenfor de helt nære bygrensene og ikke fylle på med bestialske drap, massemordere og forbrytelser som er mer troende til å hende i en millionby som Los Angeles eller New York enn i en rolig innlandsby.
De lokale leserne som eventuelt kommer til å kritisere få bare gjøre det, jeg skriver ut ifra en tanke om at historien får utfolde seg i miljøet jeg har laget, men som ikke er virkeligheten, men kun funnet opp.


Til slutt:

En historie er ikke fullkommen før omgivelsene hendelsene foregår i er troverdige. Alt henger sammen, personene som utgjør historien og gatene de går i. Skal man være helt nøyaktig i geografien i en historie må også tidskoden passe med dette, avstander og retninger er noen som kan sjekkes av dem som er interessert i slike ting, og da er det lett å gå i skriverens versjon av tidsfella… Om dere forstår hva jeg mener.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s