Research. Nettsøk eller stabler med leksika?

Faktaleting og tidsbruk

Jeg er en amatørskriver. Tiden jeg bruker på skriveri kommer utenpå alle daglige gjøremål. Dermed er denne tiden dyrebar, og i den første inspirerte raptusen i et prosjekt bruker jeg vanligvis liten tid på å søke etter detaljer og fakta, fordi jeg anser dette som unødvendig for å forfølge historien og den opprinnelige ideen. Leting etter detaljer stopper framdrift og kan fort kvele umiddelbarheten i skrivingen. Kort sagt – det er fort gjort å researche en historie i hjel.
Det har selvsagt resultert i at jeg har måttet skrive om større deler av plott fordi premissene har vært direkte feil.
Når det er sa,gt anser jeg mine ferdige historier som versjonen jeg er fornøyd med og kan våge å sende fra meg. Men jeg er helt klar for å gå inn i dem igjen og endre på passasjer og presiseringer, gjøre grundigere research, justere fakta og rette opp om det er noe feil i grunnlaget for historien, i det som gjør den troverdig, (eller vice versa).

Inni mitt hode

Research foregår i første omgang i mitt eget hode, jeg har alltid vært en person som til familiens irritasjon ruler i Trivial Pursuit, dvs. som sitter på alskens viten om unødige ting, og kan bruke denne banken av trivia til å skrive noenlunde troverdig ut av hodet uten å måtte lete etter detaljer. Men det selvsagt klart at jeg også bruker nettet flittig. Jeg har vært inne på FBI’s sider og lest om seriemordere, Google earth har vært veldig kjekk å ha når man skal se på hvordan gater og områder der handling legges ser ut. Wikipedia er også et godt utgangspunkt, men trenger en dobbeltsjekk andre steder for ikke å havne helt på villspor. Men altså hodet. Når jeg har en historie der inne som vil ut er det den som insisterer, og jeg trenger ikke annet enn å henge med. De finere detaljene får komme med senere.

Et eksempel:

Jeg har forsøkt å skrive et par historier med handling fra 20-tallet. Da kommer det automatisk opp ting som handler om språket. Mange av de ordene vi bruker i dag var ikke engang i funnet opp på det tidspunktet. Når begynte man for eksempel å si ‘OK’ til alt mulig? Et søk på NAOB antyder at Roald Amundsen brukte det om et fly som ‘teknisk i orden’, men alle andre referanser er nye. Dermed vurderer jeg at man i daglig tale sa ting som ‘greit’ og ‘i orden’ osv. i stedet for ‘OK’. (Å glippe på slike detaljer kan jo ødelegge en hel historie, og vil man virkelig gå grundigere til verks i slikt kan man antakelig kontakte en språkprofessor og få tilbake de finere detaljer ved et ords etymologi.)
I forbindelse med samme prosjekt kontaktet jeg telemuseet for info om 20-tallets telefoni: når sluttet man med ‘damer på sentralen’ og når fikk Oslo femsifret telefonnummer? Dette ble relevant fordi en sentralborddame ble en viktig del av handlingen i historien. I svaret fra dem fikk jeg i tillegg et tips om at nummerskivene på telefonene i Oslo roterte motsatt vei av resten av landet. Artig informasjon, men vrien å bruke i en tekst uten at det kjennes som for mye; det leder ikke historien noen vei.

Bakgrunnsinformasjon og nødvendige detaljer.

Det er for meg to hovedtyper informasjon å lete etter i utforming av en historie. Det er for det første det som må til for å gjøre historien sannsynlig og troverdig, men som ikke nødvendigvis blir med uttalt i historien, den informasjonen forfatteren sitter med, jfr. tidspunktet for innføring av femsifret telefonnummer i Oslo. Under denne fanen kommer historisk etterrettelighet , teknisk informasjon, kulturelle sammenhenger, språklige referanser, faglige detaljer, alle disse tingene som må være på plass for at ingen skal kunne si: ‘nei, her tar forfatteren feil’ . For det er alltid noen der ute som vet disse tingene bedre enn deg. Det betyr jo at man i sin siste versjon av en historie må vite, ikke tro.
Den andre typen informasjon er mer ‘overflatisk’, det som omhandler omgivelser og terreng, avstander, veier, bygninger, (det vil være pinlig å plassere karakterer i bygninger som enda ikke er oppført), interiører i faktiske bygninger osv., altså ting som får historien til å bli mer sannsynlig og ‘ekte’.

Men … hvor viktig er detaljene?

Som tidligere nevnt, jeg er av den oppfatning at en historie kan researches i hjel. Det er ting en leser ikke behøver å få informasjon om. En historie skal være etterrettelig og realistisk, troverdig og sannsynlig Noe er nødvendig å vite, noe er bare krydder. Jeg trøster meg med hva Maj Sjöwall sa i et intervju – de hadde aldri vært i politihuset i Stockholm da de skrev sin krimserie på seksti- og syttitallet. Det gjorde ikke historiene noe dårligere, de er fremdeles skjellsettende klassikere. Det var også en lettelse å høre at Tom Egeland i hovedsak gjør sin research på nett.
Jeg ser alltid for meg forfattere som enten har ansatt egen researcher eller som reiser rundt halve kloden på samme reise som sine romanfigurer for å få alle detaljer helt riktige. Duften av krydder på en Nordafrikansk basar, kaoset i en indisk by, smaken av absinth i en parisisk bakgate. Det får greie seg med å visualisere det, det er en forfatters privilegium. Det er uansett det jeg har anledning til å gjøre, og jeg er ikke sikker på hvor stor forskjell det gjør. Om man er flink nok til å iscenesette og beskrive det i en tekst tror jeg ikke man er nødt til å faktisk ha opplevd disse tingene selv, selv om sofaresearcheren sikkert går glipp av noen finere detaljer.
Detaljene som må være riktige er de som er viktige for troverdigheten og for historien.

Når du er i sonen, bare skriv, fordi de finere detaljene er uviktige.

Til slutt:

Min erfaring er altså at det er best å Skrive først, og lete etterpå. Om noe må endres så er det viktigere å befinne seg i ‘sonen’ enn å rote seg ut av den ved å lete etter detaljer om kanskje ikke er nødvendige for selve historien, fordi det handler om omgivelsene karakterene beveger seg omkring i. Det er uansett disse karakterene som utgjør historien, deres opplevelser og interaksjon, deres sorger og gleder, deres strev med å løse en sak. Alt annet omkring er i bunn og grunn kun krydder for fortellingen. Men med riktig research kommer også frodigheten til historien, det gjør den til mer enn bare dialog, det er tidskoloritt, og visualisering. Så bare skriv, sier nå jeg, så får alt det andre komme etterpå.