Fortelling eller – prosalyrikk?

Å lage fortellinger er å konstruere universer noen kan tro på, å pirre fantasi, å lage kikkhull inn i virkeligheter som kunne ha eksistert.
Jeg har innsett at det er to deler som utgjør en fortelling; det er den faktiske handlingen, og det er omgivelsene, det som fyller ut handlingen for å gjøre den interessant, eller spennende, eller, vel, troverdig. En eller annen, jeg husker ikke lenger hvem – men det han sa satte i gang tankeprosesser hos meg – påpekte at alt dette krydderet ikke er fortelling. Eller, det er ikke diktning. Og ser man nøyere på det, kan man forstå at det er mulig å ta alt dette vekk og bare ha handlingen igjen, karakterenes interaksjon, deres bevegelse langs handlingstrådene. Det er det som er fortellingen, diktningen om du vil, alt det andre er ‘prosalyrikk’ og i ytterste konsekvens unødvendig.
Det er hva denne personen antydet.

Prosalyrikk?

Prosa er språk slik det snakkes og skrives uten metrisk rytme og rim, i motsetning til poesi eller vers. Prosa kalles også ubunden stil eller litteratur i ubunden stil.

(SNL.no)

Prosalyrikk er fortellende dikt som ikke har fast form, rim eller rytme, men som ellers bruker mange språklige virkemidler som er typiske for dikt. Det kan være gjentakelser, kontraster eller språklige bilder.

(NDLA.no)

Jaha?

Så der har vi definisjonene, altså. Jeg forstår altså at prosalyrikk er ikke-metrisk lyrikk, som Obstfelder, (som jeg ikke vet noe særlig om…), eller Bukowski (som jeg kjenner til,) eller Tom Waits, (som er en favoritt.)
Men den definisjonen som jeg hengte meg opp i, og som har fått meg til å skrive dette blogginnlegget, er denne:
Historien i sin helhet er prosa, det er karakterenes oppførsel slik de kommer frem på boksidene, samtaler, opplevelser, konflikter, beskrivelse av omgivelser, alt dette som utgjør historien. Fortellingen er det samme som handlingen, og prosalyrikken er det som er igjen når fortellingen fjernes. Det er slik jeg forstår dette. Men i mine øyne vet jeg ikke om det ene kan eksistere uten det andre.

Er det noe å lære av dette?

I første omgang ga dette meg en ‘aha’ – opplevelse. Siden har det blitt en ‘njaa…?’ – opplevelse. Når jeg først leste dette, fikk det meg til å se på det jeg skriver med litt andre øyne enn jeg gjorde tidligere. Er det unødig mye beskrivelser av ting som ikke har med handlingen å gjøre i tekstene mine? Svaret er antakelig, eller helt sikkert, ja.
(Se også mitt innlegg Alt jeg har skrevet må være med! Om selvjustis.)
En av tilbakemeldingene fra redaktør da jeg betalte for gjennomgang av et manus var at flere av kapitlene ikke ledet framover i handlingen. I mine øyne var de en del av historien, av omgivelsene, nødvendige beskrivelser av settingen handlingen foregår i.

Inspirasjonen:

De første krimhistoriene jeg forsøkte meg på, for over halvannen million ord siden, var inspirert av forfattere som Raymond Chandler og James Lee Burke. De tar prosalyrikken til et ytterpunkt slik de beskriver det unødvendige:

Han hadde en medtatt borsalinohatt, grov, grå sportsjakke med hvite golfballer til knapper, brun skjorte, gult slips, grå flanellsbukser med permanente presser og krokodilleskinnssko med hvite tåhetter. Fra brystlommen flommet et lommetørkle i den samme gilde gulfargen som slipset.

Raymond Chandler i Olav Angells oversettelse.

Det blir mye beskrivelse, som, om man ser på det i lys av disse ovennevnte definisjonene, kunne vært fjernet. Krokodilleskinnsko har ingenting å si for handlingen overhodet. Men om hele denne frodige beskrivelsen av Moose Malloys bekledning ble tatt vekk fra Chandlers historie, hadde Marlowe bare sett en diger fyr foran en gammel bar. Det blir ikke helt det samme. Det vil stå kun et renplukket skjelett tilbake, og hva er morsomt med det? Men altså – i min uvitenhet har jeg ment at omgivelsene som beskrives er en del av fortellingen – altså en del av diktningen, men slik er det ikke, ser det ut til.

Et sitat fra et av mine siste prosjekter:

Uten et ord ledet hun henne inn i en av sidefløyene til det hun visste var den store spisestuen som lå mot sørvest, den med de store vinduene, den enorme peisen og et sett av malerier oldefaren hadde fått med på kjøpet, der tidligere godseiere glodde misbilligende ned på dem med rare hårsveiser og fantasifulle bekledninger. Katarina mislikte rommet sterkt, men hun visste at dette var rommet faren brukte til viktige kunngjøringer og inngåing av avtaler.

‘En uheldig hendelse’ 2022

Min karakter, privatetterforsker Katarina Adler, kunne ha møtt sin strenge far uten å beskrive rommet de befant seg i, eller til og med bare over et skrivebord et sted, men det ville ha tatt all stemning fra historien og det hadde vært vanskeligere å beskrive bakgrunnen hun kommer fra. Jeg har konstruert et gods som har noe gotisk over seg i denne scenen, selv om hun ikke kommer tilbake til det aktuelle rommet senere i fortellingen. Scenen er ment å antyde gamle penger, og menn med gamle idealer når det kommer til alle definisjoner av ‘verdier’.
Til tross for at passasjen, som etter nevnte definisjon altså ikke er fortelling, vil den farge historien og gi en tyngde og en fasett til Katarinas bakgrunn. Det vil også gi en knagg å bygge en handlingstråd ut fra.
Dermed kan ikke det ene fungere uten det andre. I mine øyne er også slike beskrivelser en del av fortellingen, en del av diktningen, og en viktig del av helheten.

Se der, ja.

Der har jeg sannelig skrevet meg til en egen mening om dette. Dette har hele tiden vært en av grunnene til at jeg skriver denne bloggen: å bruke den til å sette ord på mine tanker om amatørskrivingen og hvordan jeg forholder meg til den.

Til slutt:

Omkring skriving, som ellers i livet, er jeg av den oppfatning at såkalte ‘eksperter’ sine uttalelser også bare er personlige meninger, (men uansett vektet av faglig tyngde, det skal sies…) Jeg har for lengst sluttet å ta alt jeg hører for god fisk. I begynnelsen når jeg startet med å lete etter skriveråd på nettet, sugde jeg til meg deg jeg kunne finne, men fant fort at det meste jeg leste var tåkeprat og bomull. Det var først da jeg fant facebook-gruppa Skriverne (https://www.facebook.com/groups/skriverne) at at jeg fant et forum av likesinnede, og jeg har lært mye gjennom å følge dem.
Summen av det jeg har skrevet om i dette innlegget er at alt henger sammen med alt, også i en historie, og dermed må både fortellingen som sådan, og prosalyrikken med for å gjøre en historie komplett.
Så. Der var det sagt.