Krimforfatteren må skape en handling der leseren dras inn i problemstillinger og vil ønske å forstå hva som har foregått og hvorfor det har skjedd. I de beste historiene åpnes en Pandoras eske der ingenting er slik det så ut til i begynnelsen. Det er pokker så vanskelig å få til.
Stikkord: handling
En ny historie. Om å virkelig finne flyten.
Jeg har alltid undret meg på hva som utløser ideene, hvor alt kommer fra. Noen historier kan sitte langt inne, men når det først løsner, er det bare å skrive. Assosiasjoner, erfaring, tidligere historier, den dynamikken som historien selv utgjør, alt er med på å fylle ut handling til en hel historie. Den siterte fortellingen har et persongalleri på over 30 personer og fire tidslinjer både i fortid og nåtid, og enda ytterligere parallelle handlinger å holde styr på.
Den mentale korridoren. Fra idé til ferdig historie.
Når jeg er i gang med skrivingen har jeg et mentalt bilde av den kommende handlingen som åpne dører i en korridor, jeg vet hva som skal være i rommene innenfor, men ser dem ikke tydelig, ikke før jeg kommer dit, skrivemessig.
Alt jeg har skrevet må være med! Om selvjustis.
Det er så mange scener og hendelser som utgjør en historie, ikke bare den lineære handlingen som i en krimfortelling leder mot løsningen, men alt det karakterene opplever, hvordan de forholder seg til andre i historien, hvem de er, og hvordan de ble den de er. Hvilke av alle disse scenene er det mulig å fjerne uten å ødelegge hele historien? Alle trenger en streng redaktør på skulderen med en fet rødblyant mellom fingene, som stryker alt det du i utgangspunktet ønsker å beholde, slik at det som står igjen er en historie uten overflødigheter.
Utforming av en historie 2
“Hva gjør denne figuren her, egentlig? Han bare kommer inn i handlingen og er der, uten at det skjer noe som helst med ham.”
Den Upubliserte 