Om å kjenne sitt publikum

Velkommen til en oppgradert versjon av bloggen! Det er tilført litt mer bakgrunnsstoff, og ny design, jeg synes det var på tide når jeg har drevet med dette i et drøyt år. Jeg kommer til å fortsette på samme vis, og vil dele tanker om teknikker jeg bruker eller ting jeg erfarer i skrivingen. Dette innlegget handler om noe jeg har visst om hele tiden, men har hatt vanskelig med å forholde meg til. Hvem skriver jeg for?

Selvinnsikt

Å være bevisst hva man driver med kan være en utfordring midt i gleden over å skrive. Man er forelsket i sine karakterer, i det universet man har skapt, og man har troen på at dette er, som vi sier her i byen, «kollossalt frakt», eller altså, veldig bra, på grensen til genialt. Når det kommer til stykket er vel geniene i et kraftig mindretall blant oss, og det skal noe til å faktisk være den som skiller seg ut. Men å vurdere sin egen skrivekvalitet er vanskelig.

Et lite sitat:

«Elektrikeren skjøv opp døren og stirret inn i mørket, et eller annet fikk ham til å kjenne på en uro. Han visste at det var en lysbryter innenfor døren og han trykket på den før han gikk inn, og  bannet da ingenting skjedde. Så gikk han tilbake til bilen og hentet en hodelykt. [ … ] Han bøyde hodet og steg inn i mørket, nå med hodelykten plassert i pannen. Idet han skrittet frem mot den knuste pæren, klar til å skru den ut, sparket han borti et eller annet og gikk hodestups fremover, så kraftig at han skallet lykten i bakveggen på det lille rommet, og alt ble mørkt. Han falt tung i gulvet, men landet halvt oppå et eller annet noen hadde kastet fra seg. Han bannet og svertet, den skjeve døren hadde glidd langsomt igjen bak ham og han satt i stupmørket med verkende panne og et sviende sår på den ene håndbaken der han hadde tatt seg for da han falt.
Hva pokker var det som lå i veien? En sekk med et eller annet? Han famlet omkring seg på gulvet for å finne ut hva dette var. Det kjentes ut som en jakke eller noe og uroen han hadde kjent så vidt før han åpnet døren vokste i ham som trykket i en dampkoker.
Han la hånden på et ansikt.
Et iskaldt voksaktig ansikt.»
Redigert utdrag fra nytt prosjekt, Skyggespill, 2021

Lonely in the crowd

Jeg leste akkurat på nettforumet «Skriverne» at en person hadde sendt inn et manus, men fikk beskjed om at forlaget hadde mottatt 1300 manus til vurdering og ikke hadde kapasitet til å ta flere. Da skal det virkelig noe til å stå fram i mengden, noe mer enn rosa papir og et eple til redaktøren.

Selvutvikling

Jeg for min del har brukt flere år på å forsøke å lære meg håndverket å skrive en krimfortelling, og er på mitt femtende manus (hvorav de 7 -8 første er langt fra geniale) siden 2011, og lærer fremdeles. Jeg har vært på et par skrivekurs, og har funnet noen interessante bøker som gir tips om hva man bør og ikke bør gjøre, eller om teknikker som kan brukes. Kruttet er funnet opp før, og det er mulig å lære noe fra andre. (Se også mitt tidligere innlegg «Skal du på kurs?!; Nei, skrive lyt en gjøra sjøl.» https://wordpress.com/post/bjornmolmen.com/271)

Viktigste lærdom: Forfatteren er Gud.
Nyeste lærdom: Ikke undervurder leseren med overforklaringer.

Kjenn ditt publikum

Jeg var på skrivekurs med Tom Egeland hvor et av poengene var at man må vite hvem man skriver for. Thrillerforfatteren Scott Mariani, som skriver historier med et helt usannsynlig høyt mannefall, har skrevet boken «How to write a thriller», (How to books, 2007), og drar til enda litt mer, og sier at man må være svært beregnende i dette, at å utforme intrigen i en thriller nærmest gjøres ut fra en forretningsmessig kalkyle. Det er jeg ikke umiddelbart enig i, det å bevisst velge en så smal skuffe å legge manuset i vil for meg drepe noe av historien, og i alle fall drepe inspirasjonen.

Et par leseopplevelser

Jeg har så vidt lest Harlan Coben og David Baldacci, og fikk i deres bøker akkurat denne følelsen av å lese en kalkulert utformet thriller, jeg trodde ikke på karakterene og det hele ga meg en følelse av å være konstruert.  Jeg leste «A minute to midnight» av Baldacci, og må innrømme at jeg synes åpningskapittelet i den historien er noe av det dårligste jeg har lest av en kjent forfatter noensinne. Forutsigbart, klisjémessig, lite troverdig.
Men så har jeg lest Le Carré, og det er noe helt annet. Jeg har ikke lest spesielt mange historier av ham, men opplever at det ikke er noen ting ved ham som virker kalkulert for å fange et publikum. Historiene hans taler for seg selv, der karakterer og det langsomt utfoldende plottet driver historien framover helt intuitivt. Det er vel ikke til å komme fra at disse nevnte forfatterne fenger forskjellig publikum, men det er likevel to helt forskjellige tilnærminger til fortellingen.
Det handler om forskjellige sjangere her, men likevel: jeg vet ikke om dette handler om forskjellen på amerikansk og engelsk skrivekultur, men det lærer meg noe om hva jeg ønsker å gjøre med en historie. Det er ingen lett oppgave å få til dette, og jeg er ikke sikker på om jeg enda takler det, men jeg forsøker.

Å se på seg selv utenfra

Scott Mariani har for øvrig et poeng et annet sted i boken sin, en liten liste for å pirke litt i selvinnsikten. Nå er ikke selvkritikk den letteste oppgaven å gjennomføre, men denne kan kanskje hjelpe (Her kommer for øvrig publikums-spørsmålene igjen):

• Hva er så spesielt med din historie?
• Hvordan skiller den seg ut i mengden?
• Hvorfor skal noen bruke penger på å utgi den?
• Hvem er publikumet for denne boken?
• Hvilke andre bøker leser dette publikumet?
• Hvorfor vil de lese akkurat din bok?
• Hva gjør deg kvalifisert til å skrive denne boken?
• Hva har du, som person, som andre ikke har?

Ai, disse to siste spørsmålene pirker dypere enn bare «klart boken min er spesiell!»

Plott er plott verst

Intrigen, eller plottet, er jo det som til syvende og sist skal holde leserens oppmerksomhet. Det er rammeverket som historien er bygd opp omkring. Jeg har et tosidig forhold til å plotte en historie før jeg begynner. Fordi jeg i første del av skriveprosessen ikke er opptatt av dette, kan jeg gå i alle slags feller. Når jeg skriver er jeg opptatt av historien, av at den skal ha en intuitiv fremdrift, og må fungere logisk og rasjonelt.
Dette er absolutt ikke lett. Plutselig, langt ute i et prosjekt, kan jeg oppdage noe som  kan rive ned hele fundamentet for  det løselige plottet som ligger under det jeg skriver, og jeg må tenke på nytt. Kanskje må jeg forkaste det hele. Mot slutten plotter jeg scene for scene for å få knyttet alle tråder og avsluttet alle handlingslinjer.

Troverdighet

Raymond Chandler sier i sine ti bud for å skrive kriminalromaner:

«Den må være realistisk i karakter, setting og atmosfære, den må være om virkelige mennesker i den virkelig verden», og «den må ha en god historie ved siden av intrigen, etterforskningen selv må være et eventyr som er verdt å lese.»

Troverdighet er viktig for meg, fantastiske og ulogiske plottmessige krumspring ødelegger hele historien. At karakterene ikke oppdager helt innlysende ting i sin etterforskning er et slikt punkt, jeg har gått i den fellen flere ganger, senest i manuset jeg har sitert fra over. Jeg har også lest utgitte historier hvor slike tabber faktisk forekommer. (Raymond Chandler selv glemte å fortelle hvem som drepte sjåføren i «The big sleep».)
At alle plutselig vet alt etter en hendelse uten at noe i historien antyder at denne nyheten er spredt til alle er et annet slikt punkt,  og dermed  er det skjedd, historiens logikk er død. Det er altfor mange feller  å gå i. Jeg foreslår å lese «How not to write a novel» (HarperCollins 2013), den er genial i sin bakvendte tilnærming til tabber å gjøre i skrivingen sin.  

En langsom spontanitet

Jeg vet ikke nødvendigvis hva slags historie jeg er i ferd med å skrive når jeg begynner. Jeg har hovedpersonene og deres særpreg og CV, for å si det slik, samt et startpunkt og en grunnidé, men når antagonister og sidelinjer dukker opp, kan fortellingen ende opp et helt annet sted enn det jeg opprinnelig hadde sett for meg. Å skulle planlegge et stivt rammeverk for en spesiell type historie vil ødelegge denne langsomme spontaniteten, som utløses etter hvert som historien skrider fram. Den må få utfolde seg og bli det den blir, og forhåpentligvis er den til slutt noe andre kan være interesserte i å lese.

Til slutt:

Jeg skriver altså ikke med en spesiell gruppe lesere i tankene, jeg forsøker å lage historier som fenger. Jeg har et sett karakterer å spille på, en overordnet tidslinje å forholde meg til, et univers av karakterer – og hendelser som de kan leve i. Dermed blir det historien om disse og det de utsettes for som blir det viktige, uten at jeg må drive med denne leseranalysen.
Er historien god nok fenger den forhåpentligvis uansett.