Forfatterens lodd – om å fenge leseren

En vellykket historie

Jeg vet ikke hvor mange av mine egne forsøk på historier som kan kalles helt vellykkede, men jeg har da noen som jeg selv i alle fall er fornøyd med, og det må da telle for noe. Gjennom de siste årene med økende skriveaktivitet har den lista blitt hevet betraktelig. Scenene blir bedre, historiene mer troverdige, språket blir bedre, handlingen henger bedre sammen.

Handling

Alle de som skriver, samme hva slags fortelling det er snakk om, trenger en historie der handlingen flyter lett og troverdig, og leseren må tro på det som skjer. Krimforfatteren må skape en handling der leseren dras inn i problemstillinger og vil ønske å forstå hva som har foregått og hvorfor det har skjedd. I de beste historiene åpnes en Pandoras eske der ingenting er slik det så ut til i begynnelsen. Det er pokker så vanskelig å få til. Logiske brister og snarveier vil ødelegge troverdigheten og irritere, og det er forfatterens lodd å luke ut alt som smaker av lettvinte løsninger og juks for å komme seg videre i handlingen. Og alt starter med en enkelt setning i første avsnitt i første kapittel.

Begynnelsen

Det er også forfatterens lodd (dette er en klassisk feil – å bruke uvanlige uttrykk gang på gang) å komme opp med den aller beste setning å starte en roman eller et kapittel med, denne ene, geniale setningen som fanger leseren og drar ham inn i historien:

Some years later, on at tugboat in the Gulf of Mexico, Joe Coughlin’s feet were placed in a tub of sement.

Live by night av Dennis Lehane

Death is my beat.

The Poet av Michael Connelly

I never knew her in life.

The Black Dahlia av James Ellroy

Alle disse er korte og poengterte, og setter en tydelig stemning for resten av historien. En av de beste førstesetningene jeg har lest (eller hørt, i lydbok, da) på en krimroman kom med Helen Fields’ siste roman:

Two women remained in the cemetery after the funeral. One above the ground, one below. Neither could feel anything.

Helen Fields , One for sorrow, 2022

Driv

I dette siste sitatet dras leseren inn på en måte som i mine øyne er den nesten genial. Vi dumper midt ned i en handling som allerede har foregått, og vi undres over hvem hun er, og ikke minst, hvem er død? Hva har skjedd? Den forrige boka, som denne er en direkte oppfølger til, antyder ikke noe som helst i denne retningen. Det er oppstarten på en ganske brutal historie, som ligger helt på grensen av hva jeg føler er troverdig. Men setningen er medrivende og spennende fordi man stiller seg så mange spørsmål etter å ha lest den.

Tomprat og blindveier

I blogginlegget ‘Et steg videre?‘ snakker jeg om å betale for en tilbakemelding fra en frittstående redaktør om kvaliteten på et manus. En av kommentarene som kom igjen og igjen gjennom manuset han fikk til gjennomlesing var:

Det er først her at noe nytt skjer i kapittelet, alt før dette er unødvendig.

Jeg var ikke alltid enig i disse kommentarene, fordi noe av det som ble kommentert på handlet om bakgrunn på personene omkring i periferien av handlingen, eller om livene til karakterene. Men jeg ser problemet. Det sies alltid at noe nytt skal alltid skje i kapitlene, hvert kapittel skal drive handlingen framover. I ettertid har jeg vært oppmerksom på dette når jeg har lest eller lyttet til historier, og dette er en regel som slett ikke alltid blir fulgt. Jeg så det blant annet i en av de tidlige bøkene til Gunnar Staalesen, hvor et helt kapittel kun handlet om bakgrunn, og ingenting om handling. Og i mitt hode fungerte dette helt fint. Men jeg fjernet likevel nesten 20% av teksten i gjennomgangen etterpå.

Unødige sidespor

Det var sidesporene som fikk unngjelde. De unødige omveiene, de uforløste handlingstrådene. Det er ikke sunt for en historie å ramle inn på et sidespor midt i en hektisk handling (som å beskrive omgivelser eller en karakters utseende), det dreper framdrift og spenning og kan til og med irritere leseren – og det er jo det siste man ønsker.

På kanten av stupet

Det er den typiske thrillerens vesen å ende et kapittel med hovedpersonen klamrende etter fingrene fra en fem centimeters gesims åtte etasjer over bakken, men teknikken må også brukes i den ordinære krimfortellingen. Det kan være et ord, en setning som slår an en streng, en karakter som gjør sitt inntog på scenen, eller den typiske overgangen til en annen fortellertråd idet det er i ferd med å skje noe dramatisk i slutten av et kapittel. Det får leseren til å ønske å lese videre for å finne ut hvordan det går med karakteren vi forlot med glippende fingertupper på den støvete gesimsen over avgrunnen.

Plott-twist

Den siste setningen i et kapittel kan være nok for å vende en handling i en ny retning og gi leseren grøss av forventning. Vil hun falle fra gesimsen? (Det er også thrillerens vesen å redde hovedpersonen på de mest bisarre måter, hadde hun faktisk falt hadde det ikke vært noen fortsatt historie å fortelle..) Det er et utall mer eller mindre klisjemessige måter å løse dette på. Kunsten er å gi leseren en ‘å, nei, ikke la oss bli sittende i uvisshet’ – opplevelse.

Om å plage sine karakterer

Det er en kunst i seg selv å våge å utsette sine hovedpersoner for alskens prøvelser og plager. Det er et godt grep som metode for å dra leseren videre, fordi vi er på lag med hovedpersonene, vi identifiserer oss med dem og vil at de skal lykkes. Viktige karakterer kan bli banket opp, skutt, falle mot avgrunner, tas til fange, slås i svime, i det hele tatt har alt som er mulig å beskrive skjedd med en hovedperson på et eller annet tidspunkt.

Hverdagsrealisme

I mange av de historiene av britiske forfattere jeg har lest, er det stadig livet utenom som er de store plagene; kjærlighetslivet, familien, alt stresset de ikke trenger, som får leseren til å sympatisere med – eventuelt irritere seg over hovedpersonen. Jeg har registrert at J.K. Rowling nærmest har gjort dette til en kunst i seg selv i sine bøker om Cormoran Strike og Robin Ellacott under sitt pseudonym Robert Galbraith. Gale ekser og svært irriterende ektemenn forstyrrer hovedpersonene konstant. Dette er selvsagt arven fra Sjöwall og Wahlöös banebrytende kriminalromaner, der Martin Becks traurige ekteskap etter hvert ender med skilsmisse og han treffer en ny og livsglad kvinne, handlingstråder som skiller seg helt fra samtidens kriminalromaner på 60- tallet.

Spenningsoppbygging

Cliffhangeren kan også komme som en langsomt oppbygging gjennom et kapittel, ikke bare en brå hendelse mot slutten; den blir snarere den typiske vandringen langs avgrunnen på en sviktende sti. En pageturner som driver handlingen framover er når leseren vet mer enn karakterene, og vet at de er på vei inn i noe leseren vet at de burde ha holdt seg langt unna (noe som er et typisk grøsser-triks), hvorpå forfatteren forlater dem foran den siste svingen før stien er borte.

Avsløring

Dette henger sammen med forrige punkt. I innspurten mot avslutningen vil forfatteren typisk avsløre helt eller delvis for leseren hvem antagonisten egentlig er, før den siste duellen, så å si, og derved sende hovedpersonen inn i en kinkig situasjon. Enkelte slike scener kan rett og slett bli uutholdelig spennende.
Et annet grep er å avsløre hvem som er antagonist i begynnelsen av historien, og fortellingen vil handle om hvordan man nærmer seg en løsning, og antagonistens reaksjoner på dette.

Til slutt:

Å få disse grepene til å fungere sammen til en helhet er (igjen) forfatterens lodd. Men en vellykket historie er ikke bare teknikk. I to historier med nærmest identiske plott kan den ene være gørr kjedelig, mens den andre kan vinne priser for beste roman. Og da handler det om hvordan alt dette settes sammen, om dialog, om troverdighet, om alt som vever historien sammen. Jeg tror ikke jeg har helt fått det til enda, men som denne bloggen antyder; jeg forsøker.