Det sies at man må vite hvem man skriver for. At man må være bevisst sitt publikum, og så å si finne seg et marked. Det er antakelig riktig, men i mitt hode er det hemmende for inspirasjonen. Jeg vil skrive ut fra karakterene, ikke ut fra et eventuelt publikum.
Lokalunivers. Om å velge kjente omgivelser.
For å gjøre ting lettere for meg selv laget jeg en helt ny sørlandskommune, komplett med en sørlandsby med omland. Det var morsomt, fordi jeg så det hele for meg; et område mellom Kragerø og Risør. Jeg forlenget rett og slett sørlandskysten og puttet inn en hel kommune.
Å skrive seg varm. Om å lete etter flyten.
Jeg har aldri hatt et prosjekt som bare må ut, aldri hatt ,en slik type driv til å skrive ut fra et raseri eller en fortvilelse som utvikler seg til Den Ene Boken, som skrives i en virvelvind av inspirasjon og determinasjon. Jeg driver med fiksjon, med plottutvikling, med konstruksjon av karakterer, med løsing av krimgåter. Dermed må det en annen type inspirasjon til for å få fart på et skriveprosjekt. Jakten på Den Store Flyten.
Alt jeg har skrevet må være med! Om selvjustis.
Det er så mange scener og hendelser som utgjør en historie, ikke bare den lineære handlingen som i en krimfortelling leder mot løsningen, men alt det karakterene opplever, hvordan de forholder seg til andre i historien, hvem de er, og hvordan de ble den de er. Hvilke av alle disse scenene er det mulig å fjerne uten å ødelegge hele historien? Alle trenger en streng redaktør på skulderen med en fet rødblyant mellom fingene, som stryker alt det du i utgangspunktet ønsker å beholde, slik at det som står igjen er en historie uten overflødigheter.
Om karakterer, antagonister og protagonister.
Jeg graderer karaktertypene i en historie etter viktighet og funksjon og kaller dem 'arketyper' og 'klisjeer'. En Arketype har få, men klare trekk, forskjellige arketyper i samme historie får sin del av et spekter av karaktertrekk som spiller mot hverandre. Konfliktene blir klarere, personlighetene tydeligere. På sin side er klisjeen mer overfladisk og en mer generell karakter forbeholdt bifigurene i en historie. Man kan si at tante Sofie er en arketype mens politimester Bastian er en klisjé. Eller at Varg Veum er en arketype mens politimannen Hamre er en klisjé.
Hva, var det faktisk dette som skulle skje i historien min?
Jeg synes ikke det alltid er lett å plotte ut hele hendelsesrekker, scener eller personer, jeg må skrive meg inn i historien, det må dukke opp i bevissthetsstrømmen som oppstår når jeg er i en flow-situasjon, dvs. der skriveflyten går så lett at det bare er å henge med så lenge som mulig.
Skal du på kurs?!; Nei, skrive lyt en gjøra sjøl.
Jeg skriver fordi det er morsomt å konstruere en fortelling, å finne karakterer med særpreg og plassere dem i situasjoner som de må komme seg ut av, fordi jeg vil fortelle denne historien deres, som utvikler seg etter hvert som handlingen utfolder seg og jeg lærer karakterene å kjenne. Om noen liker denne historien og om jeg greier å få interesse fra et forlag er det egentlig en bonus, for jeg har allerede hatt en suksess i mitt eget hode ved å greie å lage en historie i full romanlengde med en handling som henger sammen i alle ledd.
Synsvinkel
En stadig skifting av synsvinkel krever konsentrasjon, det er veldig lett å virre mellom personer fra et avsnitt til et annet, til og med fra en setning til en annen. Det kan fort gjøre fortellingen forvirrende og ufokusert. Om det må veksles mellom karakterer kan ikke det gjøres i samme avsnitt.
Tilbake i bloggingen. Tidsklemme for amatørskriveren.
Det livet man lever kommer innimellom i veien for skrivingen, slik er det bare. Det eneste som er mulig er å snike seg til noen stunder innimellom det daglige arbeidet, men da er det lett for at skrivingen blir fragmentert, og det er vanskelig å finne igjen flyten fra tidligere skriveøkter.
Struktur i språk
På et tidspunkt forstod jeg at det er struktur i språk. Det var nesten som en liten åpenbaring; jeg ante plutselig at det lå noe der, noe jeg ikke før hadde sett. Jeg innså at jeg hadde kommet til et punkt der jeg forstod språk på en annen måte; hvordan en endret rekkefølge på ord kunne forandre meningen i hele avsnitt, at en justert synsvinkel kunne endre en scene fra uinteressant til skjerpet. Det handler om strukturen, om hvordan setninger innvirker på hverandre, hvordan selve oppbyggingen av den enkelte setningen er viktig for hva som blir fortalt.
Den Upubliserte 