Å skrive seg varm. Om å lete etter flyten.

Jeg har aldri hatt et prosjekt som bare må ut, aldri hatt ,en slik type driv til å skrive ut fra et raseri eller en fortvilelse som utvikler seg til Den Ene Boken, som skrives i en virvelvind av inspirasjon og determinasjon. Jeg driver med fiksjon, med plottutvikling, med konstruksjon av karakterer, med løsing av krimgåter. Dermed må det en annen type inspirasjon til for å få fart på et skriveprosjekt. Jakten på Den Store Flyten.

Alt jeg har skrevet må være med! Om selvjustis.

Det er så mange scener og hendelser som utgjør en historie, ikke bare den lineære handlingen som i en krimfortelling leder mot løsningen, men alt det karakterene opplever, hvordan de forholder seg til andre i historien, hvem de er, og hvordan de ble den de er. Hvilke av alle disse scenene er det mulig å fjerne uten å ødelegge hele historien? Alle trenger en streng redaktør på skulderen med en fet rødblyant mellom fingene, som stryker alt det du i utgangspunktet ønsker å beholde, slik at det som står igjen er en historie uten overflødigheter.

Hvilken type er karakteren din?

Jeg graderer karaktertypene i en historie etter viktighet og funksjon og kaller dem 'arketyper' og 'klisjeer'. En Arketype har få, men klare trekk, forskjellige arketyper i samme historie får sin del av et spekter av karaktertrekk som spiller mot hverandre. Konfliktene blir klarere, personlighetene tydeligere. På sin side er klisjeen mer overfladisk og en mer generell karakter forbeholdt bifigurene i en historie. Man kan si at tante Sofie er en arketype mens politimester Bastian er en klisjé. Eller at Varg Veum er en arketype mens politimannen Hamre er en klisjé.

Skal du på kurs?!; Nei, skrive lyt en gjøra sjøl.

Jeg skriver fordi det er morsomt å konstruere en fortelling, å finne karakterer med særpreg og plassere dem i situasjoner som de må komme seg ut av, fordi jeg vil fortelle denne historien deres, som utvikler seg etter hvert som handlingen utfolder seg og jeg lærer karakterene å kjenne. Om noen liker denne historien og om jeg greier å få interesse fra et forlag er det egentlig en bonus, for jeg har allerede hatt en suksess i mitt eget hode ved å greie å lage en historie i full romanlengde med en handling som henger sammen i alle ledd.

Synsvinkel

En stadig skifting av synsvinkel krever konsentrasjon, det er veldig lett å virre mellom personer fra et avsnitt til et annet, til og med fra en setning til en annen. Det kan fort gjøre fortellingen forvirrende og ufokusert. Om det må veksles mellom karakterer kan ikke det gjøres i samme avsnitt.

Struktur i språk

På et tidspunkt forstod jeg at det er struktur i språk. Det var nesten som en liten åpenbaring; jeg ante plutselig at det lå noe der, noe jeg ikke før hadde sett. Jeg innså at jeg hadde kommet til et punkt der jeg forstod språk på en annen måte; hvordan en endret rekkefølge på ord kunne forandre meningen i hele avsnitt, at en justert synsvinkel kunne endre en scene fra uinteressant til skjerpet. Det handler om strukturen, om hvordan setninger innvirker på hverandre, hvordan selve oppbyggingen av den enkelte setningen er viktig for hva som blir fortalt.

Nettsøk i en enkelt historie

I løpet av en lang historie er det nødvendig med et utall søk for å verifisere om det du skrive om holder vann. Det er ikke noe verre enn at den faller sammen på grunn av at du har glemt å sjekke om en liten detalj faktisk var slik du i hodet ditt har trodd. Likevel, til å begynne med skriver jeg uten å tenke på fakta eller detaljer fordi det da er flyten i historien som teller, ikke så mye de finere detaljene.

Handling og sidespor

alt som skrives skal være der av en grunn, alt som introduseres; personer, episoder, karakterenes væremåte eller ting de sier i forbifarten, alt har en mening når sluttstrek settes for historien, om det er etter åtti eller to hundre tusen ord. Alt må henge sammen til slutt, ellers er historien uforløst. Kunsten må være å skrive det så godt at det ikke blir for innlysende.