Et steg videre? Å betale for manusgjennomgang.

Manusutvikling med redaktør

Etter å ha vurdert det en stund har jeg tatt det steget å betale for en profesjonell tilbakemelding på et manus. Jeg har nå skrevet for skrivebordsskuff, meg selv og mine skarve lesere gjennom mange år, og føler at jeg har kommet meg et godt stykke på vei, men jeg mangler det siste steget. Noen av avslagene jeg har fått antyder at manusene mine ikke er helt katastrofale, så en redaktør som leser manuset, kommenterer i teksten og gir en rapport tilbake om svakheter og styrker kjentes som det naturlige skrittet videre.
Men det koster. Jeg måtte tenke hardt og lenge før jeg gikk for dette.

Tilbakemeldinger

Jeg har alltid vært ute etter gode og ærlige tilbakemeldinger, og har sagt tidligere i denne bloggen at ingenting er bedre enn en dårlig tilbakemelding. Jeg har fått mange gode råd, men det er ikke alltid tilstrekkelig. Jeg har kjent på at jeg mangler en profesjonell tilbakemelding, en som ser på struktur, språk, hva som fungerer, hva som ikke trenger å være der, kort sagt alle slike ting jeg ikke nødvendigvis ser selv. Jeg har for så vidt fått en slik tidligere, da et forlag viste interesse for et manus, før det stoppet seg; den tilbakemeldingen hadde en litt annen karakter, det var kommentarer i møte med redaktør og forslag til løsninger, ikke en full, detaljert gjennomgang av hele teksten som sådan.

Selvjustis

Det er ikke lett å forholde seg til sin egen tekst, man er for nær, det er vanskelig å se hva som er bra eller mindre bra. Jeg har for eksempel hatt problemer med å fjerne tekst allerede skrevet, det har å gjøre med den opprinnelige ideen; jeg kjenner på at den vannes ut, eller at særpreget med historien står i fare for å forsvinne hvis scener, karakterer eller kapitler fjernes. Jeg er også i overkant glad i å utdype bakgrunn og sidehistorier.
Det som har fungert for meg her er avstand i tid. Å legge vekk hele teksten for en periode på et par-tre måneder gir et mer utsidig og nytt blikk på egen tekst. Da er det lettere å oppdage opplagte feil og unøyaktigheter i historien.

Den eksterne tilbakemeldingen.

Jeg hadde en anelse om hva jeg kunne forvente av en slik tilbakemelding, men var overrasket over hvor lærerikt det faktisk var. Det handlet om antall karakterer, hvem trenger å være med, hvem kan fjernes, det handlet om perspektiv, jo færre jo bedre, sidekarakterer trenger ikke en egen, innvendig (eller personlig) synsvinkel. Gjentakelser i manus av ting som allerede er fortalt er unødig og drar ned tempo. En bakgrunnshistorie midt i en spenningsoppbygging dreper intensiteten. I det hele tatt fikk jeg et utall tilbakemeldinger som jeg oppfatter som fruktbare og lærerike. Det var også ting jeg ikke var enig i, selvsagt, for eksempel karakterer som ble foreslått fjernet eller slått sammen med andre, noe som ville ødelegge det universet jeg er i ferd med å bygge opp i videre historier også.

Et av de beste tilbakemeldingene var å få visualisert med kommentarer i teksten det som handler om løse brokker som ikke har forankring i noen del av teksten ellers, som enten er gjenlevninger etter tidligere versjoner, uutviklede karakterer eller uforløste detaljer i et stort manus uten forankring tidligere i teksten.

Språklige innspill

Jeg fikk også kommentarer på struktur i tekst, som innrykk og avsnitt osv., og en overraskende ting; unødigheten av forsterkende (eller dempende) småord som litt, veldig, nesten og så videre. Det samme med eiendomspronomen, (hans hennes, sin, sitt), og avsnitt og setninger om forflytning (han gikk ned trappen for å møte henne, de kjørte gjennom byen mot møtet, osv.).
I de fleste tilfeller kan de fjernes. Når jeg fulgte dette rådet kjentes teksten med en gang mer fokusert.

Nina stilte seg litt tvilende til om det var slik, selv om Fredrik var nesten sikker på at det stemte. Hun gikk og satte seg i bilen sin og kjørte hjem til leiligheten sin, der kattene hennes ventet på henne.

‘Litt’ og ‘nesten» her gjør setningene ufokuserte. ‘Gikk’, ‘sin’ og ‘hennes’ ligger alt implisitt i det hun gjør, som er å sette seg i bilen og kjøre hjem. Dessuten er det ikke nødvendig å understreke at det er hennes katter, når hun drar hjem er det sannsynlig at hun ikke har noen andres katter der.

Eksempel

Synsvinkel

Dette var også godt å få en påminner om. Små enkeltsetninger i manuset som jeg har sett på som ‘nøytrale’, dvs. ikke sett gjennom noens øyne – kanskje gjennom fortellerstemmens øyne, stikker seg ut og ødelegger illusjonen. En liten kommentar var som en øyeåpner:

Idet døra lukket seg spydde han i papirkurven.

Dette ble endret til:

Idet døra lukket seg hørte de at han spydde i papirkurven.

Kommentaren var:
Hvordan visste de at han spydde når døra var lukket?
Jeg som forfatter visste det, men ikke de som forlot rommet, og det var hos dem synsvinkelen befant seg.

---

Var det nyttig?

Til den prisen bør det være forbannet nyttig, er det lett å si. Spenningen når jeg ventet på svaret var selvsagt ‘var det verdt pengene’? Når det gjelder kvaliteten på manuset etter redigeringen jeg har gjort, er svaret et definitivt ‘ja’. Historien var opprinnelig på nesten 110 000 ord. Jeg har fjernet nærmere 20 000 av dem, (ja, jeg er glad i bakgrunnsinformasjon), og har ikke mistet noe som gjør historien eller plottet dårligere. For det meste har jeg fjernet ting som er en del av det overordnede universet karakterene lever i og livene de lever, ting som ikke har innvirkning på akkurat denne historien jeg forteller. Det har gitt færre bipersoner og unødige karakterer, unødig informasjon som ikke har noe med plottet å gjøre har blitt rensket ut, og historien fortelles fra bare noen få karakterers synsvinkler. Det har hjulpet meg til å forstå dette med fortellerstemme, og forstå forfatterens rolle, som er å være usynlig i historien, jeg må bare være en formidler av det som skjer.

Vil jeg gjøre det igjen en annen gang? Det kommer an på hvordan et forlag vil reagere på historien når jeg nå sender den inn, men det har vært en udelt positiv erfaring.

Til slutt:

Jeg har aldri vært redd for kritikk. Det må ganske enkelt til for å bli bedre. Jeg blir ikke såret om noen ikke liker historien, eller sier at det er ting her som er usannsynlige. Det hjelper meg bare til å kaste nye blikk på det jeg skriver, og som i neste omgang gjør meg bedre. Alt det jeg har lært med dette kan jeg også bruke på de manusene som kommer etter dettejeg får skjerpet skrivingen og selvjustisen, og får meg til å tenke meg om flere ganger når jeg skriver scener, eller presenterer nye karakterer, og jeg kan se med et skjerpet blikk på mitt eget språk.