Ideen
Jeg er en evig samler av ideer. Det kan være alt mulig: en plutselig tanke om en samtale mellom to personer, en antydning om noe jeg kanskje ikke engang vet selv hva handler om, det kan være dramatiske, håndfaste scener, som lik funnet i vann, det kan være situasjoner – som noen som er tilfeldig vitne til en hendelse, eller det kan være en fullt skrevet scene med smuglere som utveksler skudd mot hverandre i høy sjø utenfor Hvaler i 1916. Felles for alle er at de starter opp som en løs idé uten forankring i noen historie. Om de blir brukt, ender de som regel på et helt annet sted enn hvordan jeg i utgangspunktet hadde sett for meg at historien skulle utfolde seg.
Flere forsøk
Noen av ideene har gjort gjesteopptredener i flere mislykkede eller ufullendte historier før de til slutt får en plass der de hører hjemme. Og det er ofte som gjesteopptreden i en historie om dukker opp som en egen ide flere år etter den opprinnelige ideen. Som jeg tidligere har snakket om, bl.a. i innlegget Om å se lyset, kan jeg ha en scene eller et slikt «oppslag», som jeg kaller det for meg selv, liggende i lange tider før jeg finner bruk for det. Derfor skriver jeg alltid på et eller annet, finner hendelser og scener, karakterer og ideer til samtaler om et eller annet som kan trigge et plott eller kan være utgangspunkt til en hel historie.
Alt endrer seg
Om man ikke har detaljplottet en hel historie fra første til siste punktum, vil utviklingen mest sannsynlig handle om en eller flere av følgende: endrede innfallsvinkler, forkastede karakterer og opprinnelige ideer, nye retninger, karakterutvikling som til og med er overraskende for forfatteren, sletting av hele avsnitt og kapitler. Det kan til og med handle om nye begynnelser og alt om igjen.
Det også omfatte utrevne hårdotter og tårer i tastaturet, selvsagt, selv om jeg enda ikke har endt opp der.
Karakter i motbør
Tidligere kunne jeg bare skrive i vei og være fornøyd med det, men jeg ser etter hvert at for å gjøre en krimhistorie – som er det jeg stort sett driver med – interessant, må karakterene ha motbør også i sitt eget liv, ikke bare i etterforskningen, eller i problemene som oppstår gjennom plottet. Det er for eksempel den typiske plagede krigsveteranen i amerikansk krim, eller familiære problemer eller hemmelige laster i britisk krim. Det kan gi interessante vinklinger og dybde til historien om det turneres riktig. Utfordringen er å få det til å virke troverdig og ikke konstruert.
Hva med starten?
Det jeg etter hvert finner vanskeligst med å konstruere en interessant historie, er begynnelse og slutt, både når det gjelder hvordan de forskjellige fortellingslinjene blir startet opp og avsluttet, hvordan tråder tvinnes sammen, og hvordan spenningen kan bygges opp mot et klimaks. Starten kan i første omgang komme av seg selv, det er som oftest den opprinnelige ideen (som nevnt i starten av dette innlegget) som historien startet med som ender opp som startpunkt i en historie. Noen ganger har jeg endt opp med å legge en prolog – en innledning – som en scene som er forløper for de aktuelle hendelsen. Jeg kan ha en tendens til å ha for mange kapitler med oppbygging mot de dramatiske hendelsene, dermed kan den første delen av historien bli lite spennende. Dermed trengs en innledning, et frampek mot dramaet (eller en beskrivelse av selve drapet, om du vil), før jeg starter med å presentere karakterer og deres eventuelt slitsomme liv og deres inngang inn i plottet.
Det er en lang vei.
En ide som kan se lovende ut kan veldig fort ende opp som en punktert traktor på et jorde. Det er utallige retninger å gå, men står du fast, så står du fast, og det er bare å skifte dekk, dvs. finne en løsning som får deg framover. I så måte kan det være å bytte ut hele traktoren. Eller evt. omgivelsene traktoren står i, slik en forfatter kan gjøre, siden hen i bunn og grunn er Gud.
Hva med slutten?
Og det å finne denne dramatiske sluttscenen uten å havne i klisjeene, opplever jeg mer og mer problematisk. Jeg kan ha hele historier liggende i lange tider før jeg greier å komme opp med en god avslutning. Det skal være denne stigningen i dramatikk, den thrilleraktige heseblesheten, sceneskiftene og klimakset, men det kan ikke alltid være en brann, eller en bilkrasj, eller et knivdrama i et brennende hus. Jeg synes det vanskeligste med skrivingen er å finne den riktig gode sluttscenen. I min siste historie har jeg byttet ut den gamle slutten på ti tusen ord med en helt ny, fordi det var et eller annet med den opprinnelige som kjentes lite troverdig, eller uoriginal.
Den mest minneverdige slutten for min del er den som endte opp i den tidligere nevnte Om å se lyset, der skurken i historien blir tjue år eldre i løpet av sekunder fordi han roter seg inn i en tidsmaskin.
Siden er det å sørge for å knyte alle tråder, selvfølgelig, alt som hender i en historie må være der av en grunn og må få sin forklaring. Og når historien endelig er der, kan det være vanskelig å se at den i det hele tatt ligner på den opprinnelige ideen.
Til slutt:
Alle som skriver har funnet sin egen måte å gjøre disse tingene på. Det jeg beskriver her er min måte, ting jeg gradvis har funnet ut av når jeg har sittet i mancave’n min og forfattet historier bare jeg og mine nærmeste ser ut til å ønske å lese..
I oppsummering er det tre ting jeg mener å utrede av dette:
1) En ide kan komme ut av det blå av noe skrevet i en helt annen kontekst
2) En ide kan snus helt om, og den kan plutselig være bedre enn den opprinnelige
3) En ide kan være en ide til en ide som faktisk blir en scene som kan bli en historie.
Uansett er det morsomt å skrive, morsomt å lage historier og utvikle karakterer.
Den Upubliserte 