Et lite sidespor. Om tegneserier.

Den grafiske romanen

Tegneserier som inspirasjon

Tegneseriene

Jeg har alltid vært en leser. Helt siden tidlig barndom har jeg lest, og var den typiske Bobseybarna og Hardyguttene- leseren. Men jeg leste også fatterns Curwood-historier og Robin Hood, og drømte meg inn i bildene disse historiene skapte. Jeg leste til og med Kiellands ‘Skipper Worse’ ved tiårsalder. (Lauritz! Opp og klar vimpelen!”)
Men jeg lærte å lese ved å bla i nabojentenes Donald Duck-permer omkring fem års alder, og siden har jeg vært opptatt av tegneserier, til å begynne med mest som adspredning, men gradvis helte det mer over på interesse for ‘seriøse’ historier, mer avansert tegnseriekunst. Dette begynte helt klart med ‘Tempo’ – som alle gutter på min alder digget, bladet der de fransk/belgiske tegneseriene fikk ukentlig distribusjon i Norge.  ‘Asterix’, ‘Allan Falk’, ‘Mark Breton’, ‘Blueberry’, ‘Lucky Luke’ osv. –  et utall tegnere gjorde inntrykk ved gode historier og fantastiske tegninger.

Fortellerform

Poenget med å nevne tegneserier  i denne bloggen er tosidig. For det første fordi jeg har lært noe om å fortelle fra tegneseriene. Det en effektiv fortellerform der tekst og bilder går opp i en høyere enhet der de sammen forteller en historie. Tegneserierutene er øyeblikksbilder i et narrativ, og det er ‘snakkebobler’, tekst i bildene og grafiske elementer som understreker og kompletterer historien bildene forteller, det ene kan ikke eksistere uten det andre. Tegneserier i sin beste form er fortettet handling.

Heavy Metal

Den andre grunnen er at det var i tegneseriene jeg oppdaget det jeg kan kalle Den Store Historiefortellingen. Jeg oppdaget Heavy Metal, det amerikanske fantasy-tegneseriebladet, der også mange franske tegnere, som Moebius (Jean Giraud, mannen som også stod bak Blueberry-serien i Tempo) og hans vanvittige historier,  og tegnere som Richard Corben og Enki Bilal satte meg på sporet av de tunge sci-fi-eventyrene der fantasien ikke har noen grenser. 

Motstandere av tegneseriene vil antakelig si at bildene demper fantasien fordi de  ikke etterlater noe å tenke ut selv, men det må man bare godta, dette mediet er basert på bildene og har sitt eget sett med fortellergrep utenom bare ruter på en side.

Tidsoppfattelse

Beskrivelsen av tid i tegneserien er svært interessant. Ikke bare ved de tegnemessige detaljene som snakkebobler, skifte av synsvinkel eller grafiske elementer som antyder bevegelse (Zoom! Pow!), men siden bildene er som snapshots, er det mellomrommet mellom bildene  som er framdriften i tiden, eller gapet der  historien går videre. Dermed blir det regien i selve den grafiske utformingen av  hvert enkelt bilde og hvordan de blir sekvensert på sidene som forklarer tidsflyten og som er unikt for tegnseriemediet.

Dette er noe jeg faktisk  kan relatere meg til i min egen skriving, hvordan hyppige  sceneskifter eller skifte av synsvinkler øker intensiteten i en fortelling, der avstanden i tid mellom hver rute kortes inn for å stramme inn handlingen. Jeg gjør det samme i hektiske partier i mine egne fortellinger. 

Will Eisner

Will Eisner, tegneren bak den suverene ‘Spirit’- serien fra 40- tallet, har skrevet om dette i et essay om tegneseriekunst, “Theory of comics and sequential art” (1985), og viser hvordan flere tidslinjer går for seg i samme sekvens av bilder for å understreke hvor lang tid som går. En telefon som ringer og ringer, en kran som drypper langsomt, flere ting som skjer parallelt er med på å definere utstrekningen av  tiden i hvert tegnede panel. Leseren oppfatter dette, det er fordelen tegneserien har framfor tekst som i en roman, den kan visualisere uten å trenge å bruke tid (eller plass) på ytterligere forklaring omkring hva som skjer.

Den grafiske romanen

Will Eisner er mannen som oppfant uttrykket ‘den grafiske romanen’; der tøyset og komedien er byttet ut med seriøs historiefortelling. Allerede Eisners Spirit-søndagsstriper fra 1946 til 50 er som små noveller og er sterkt  preget av noir-bølgen som red kinoene i dette tiåret. Her er melankoli og drama, og det er ikke bare tøys, men flere lag i historiene, men det går hånd i hånd med komedien, ellers ville de sannsynligvis ikke fått  noen utgiver.
Men det var med “En kontrakt med Gud” fra 1978, som er historier fra det jødiske miljøet i New York, at han tok ut potensialet i historiefortellingen sin til fulle. Dette er noveller i en røff svart/hvit tegnet form.

Hugo Pratt

Når vi snakker om svart/hvitt; med den italienske  Hugo Pratts Corto Maltese-serie, som ble tegnet mellom 1967 og 1989, fant jeg en serie der det meste annet av slike historier blekner. Pratts svart-hvite tegneserier om den venetianske sjømannen Corto Maltese boltrer seg  i  myter og storslagne fortellinger; fra mystiske jødiske bakgårder i Venezia, det er Baron Corvo, det er Rasputin, Shakespeare, Jack London, det er sydhavet og Russland, en afrikansk kriger som aldri drikker te om formiddagen, det er farlige kvinner, romantiske poeter, spioner, smuglere og banditter. Alt tegnet i en effektiv tusjet stil uten unødige detaljer. Absolutt fabelaktig historiefortelling og noe å hige etter, fordi man kan ønske seg storhet og poesi i fortellingen, (noe som ikke alltid passer, og slett ikke er lett å få til).

Den fransk-belgiske bølgen

Og jeg kommer ikke unna dette innlegget uten å nevne Hergés Tintin, tegnet mellom 1929 og 1976, og Franquins “Sprint”,(Spirou & Fantasio), serien han overtok i 1946 og tegnet fram til 1968. Dette er serier i den typiske fransk-belgiske stilen, (for folk flest mest kjent gjennom Asterix- og Lucky Luke- seriene, kanskje til og med Smurfene, men også Iznogood, Blueberry og Viggo er typiske eksempler), hvor tegneseriefortellingen tas til nye nivåer i samtiden. Begge har hatt stor innflytelse på senere tegnere, da kanskje i særdeleshet Hergé med sin krystallklare strek i Tintin. Den nye norske tegneserien ‘Krũger & Krogh’ lener seg sterkt på denne tradisjonen.

Inspirasjonen

Dette er kanskje et sidespor i bloggen, som så langt har handlet om min tilnærming til det å skrive krim, men tegneseriene har faktisk  i sin tid hjulpet meg til å sette i gang med skrivingen, som inspirasjon og idébank, og som bakgrunn til noen andre skrivestiler jeg har forsøkt meg på. Min interesse for science fiction stammer direkte fra tegneserien. Det sies jo at man ikke skal la fordommer hemme seg, man bør la seg inspirere av alle slags sjangere. En stor del av den tidlige inspirasjonen min for å skrive kommer nettopp fra tegneseriemediet og i en alder av 61 er jeg fremdeles interessert i dem.

Til slutt:

Tegneserier er ikke bare tegneserier, selvsagt, det er et utall sjangere der ute. Avisstripene hopper jeg stort sett over nå, de er ofte tegneserienes svar på komikernes one-linere, og det kan være langt mellom gullkornene. Og det er stilarter der ute som jeg slett ikke greier å forholde meg til, som de japanske manga-seriene. Ei heller er jeg spesielt opptatt av superhelter, det falt jeg av da Lynvingen ble Batman en gang på åttitallet. Tegneserieuniverset får for en stor del passere uten at jeg kaster noe blikk i dets retning nå for tiden, men det hender at jeg kjøper et og annet hefte, eller at jeg henter fram noen av de gamle seriene jeg fremdeles har i min egen mancave i kjelleren, og jeg blir fremdeles storligen underholdt og inspirert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s