Ti feil jeg har gjort

Alt blir bedre med erfaring

Gjennom skrivingen min har jeg gradvis blitt flinkere til å se hva jeg kan og bør gjøre, og vice versa. Selvkritikk er en vanskelig øvelse, og den beste måten å bli bedre på er å få andre øyne på skrivingen. Da kan man bli gjort oppmerksom på at noe ikke fungerer, og ta det til seg, selv om det noen ganger er tungt. Noen ganger er det sant å si direkte irriterende. Men et nytt synspunkt på ting vil nesten alltid kunne gi et bedre resultat. Gjennom årene har jeg langsomt luket ut ting som har stått i veien for en vellykket historie, og det har jeg gjort ved å lytte til kritikk, og være ydmyk nok til å vite at jeg ikke alltid har rett.

Dette er listen.

1.)Plottmessige snarveier og lettvintheter Dette er noe som preger de fleste av mine tidlige forsøk på å skrive kriminalhistorier. Føles noe galt er det vanligvis det.

2.)karakterer oppdager ikke innlysende ting Et forfattergrep er å utsette avsløring av detaljer. Det er bare det at karakterer kan ende opp med å se ut til å ha tidlig alzheimer fordi de tilsynelatende ikke ser ut til å greie å komme på ting de har vært borti kort tid i forveien eller trekke helt innlysende konklusjoner. Vil en politietterforsker glemme en uløst sak fra 30 år tilbake der en ungjente forsvinner? Mest sannsynlig ikke. Vil han glemme enkelte detaljer ved sin egen nåværende etterforskning? Mest sannsynlig ikke.

3.)For mye utenomsnakk. (Det er lett å bli forelsket i detaljene; omgivelser, tidsmarkører, trivia osv.) Her kommer det litt an på sjanger. Den hardkokte Elmore Leonard sa at karakteren ikke skulle beskrives annet enn med det mest rudimentære, og, at adjektiver var bannlyst. I den andre enden av skalaen har man Robert Galbraith (J.K. Rowling). som skriver 700 sider og ikke kommer til mordet før omkring side 100.

4.)Overforklaring. Når man føyer til setninger for å understreke det man nettopp har fortalt. (i betydningen «det jeg mener, er at…») Ikke undervurder leseren.

«De tre oljehyrekledde karene satt taust framoverbøyd som om det skulle hjelpe båten gjennom uværet. Lyden fra forfølgerne ble hele tiden sterkere, mannen ved roret snudde seg og stirret bakover.
«Helvete,» ropte han, «det er ikke tollerne. Det må være en av de andre.»
En av de andre som ‘de andre smuglerne i området.’»

Den siste setningen er helt unødvendig og en klassisk overforklaring.

5.)Dårlig research. (Utpreget om man skriver fra en tidsperiode, hva fantes da, hvordan var språket da, osv.) Om man ikke har skriving som jobb strekker ikke alltid tiden til for å gå gjennom alle fakta og finne de riktig detaljene, og man risikerer å ende opp uetterrettelig. Faren er at man ødelegger historiens logikk.

6.)Tror mer enn vet. (Dette henger sammen med forrige punkt: man skriver om f.eks. historiske, politimessige, etterforskningsmessige eller patologiske detaljer ut fra en antakelse mer enn en faktisk viten.) Dette er tosidig; når man er i flytsonen er ikke detaljene så viktige. De kan alltids rettes etterpå, men da må man være klar over at man har tatt lettvint på ting og merke det for å komme tilbake til det når historien redigeres senere.

7.)Unødvendige sidespor. Igjen avhengig av sjanger. De mest korthogde skrivestilene trenger ikke omveier inn i familiekrangler og bakhistorier som fortsetter i det uendelige. Men andre igjen bygger opp historiene omkring livene til karakterene sine og da kan omveiene bli mange. Faren er at intensiteten forsvinner et sted på veien.

8.)Karakterer som forsvinner. En typisk nybegynnerfeil, man tar med karakterer helt til de har gjort jobben sin og glemmer å ‘skrive dem ut’, lage sløyfe på handlingstråden deres. Det blir som i sagaene; de er ‘ute or soga’. Dette er en del av mantraet som sier at ‘alt som er med i en historie er der av en grunn’, karakterer, må ha en berettiget plass i fortellingen.

8.)Fortellertråder som forvitrer. Beslektet med punktet over. Man begynner en handlingstråd, men så tar historien en annen vending og hele tråden forsvinner og blir liggende som noe uforløst i fortellingen. Eller, man oppdager tråden igjen og forsøker panisk å knytte den med noen raske setninger mot slutten, noe som vil virke påtatt og unødvendig.

9.) For dårlig gjennomtenkte karakterer. En karakter som kan virke god i planleggingen av en historie kan ende opp som en hul klisje, om ikke man vet hvor man vil med personen. («Se mitt innlegg «Hvilken type er karakteren din?» https://wp.me/pbHjVr-5c ).

9.)For stram tidslinje. Dette er en feil jeg har gjort mange ganger. Rekker karakterene å komme seg rundt så mange steder i løpet av et døgn? Rekker en gruppe mennesker å gjøre alle de tingene og likevel samkjøre hva de driver med? Jeg har måttet utvide tidslinjer med dager for å få plott til å gå opp tidsmessig.

10.)Uforløste scener. En scene som i utgangspunktet virker gjennomtenkt kan ha skjulte snarer: en intern logikk som ikke går opp, en manglende troverdighet fordi den startet som en teoretisk tankeøvelse før den kom på papiret. Når den skal fungere i den (dvs. i historiens) virkelige verden kan den ende opp som noe som river ned hele logikken i fortellingen. Jeg har gjort dette. Flere ganger.

Til slutt:

Listen kunne helt sikkert vært lenger. Jeg tror ikke man noen gang blir utlært. Eller for å si det på en annen måte – man bør aldri bli helt utlært. Det er nødvendig å alltid være på vei mot å bli bedre, det er den eneste måten å luke ut små og store mistak man gjør i skrivingen sin.