Den mentale korridoren. Fra idé til ferdig historie.

Utvikling av handling

Oppstarten er viktigst
Når jeg starter med en historie har jeg nesten aldri bestemt hvor den skal ende. Jeg har en idé om hva som skal skje, og som jeg har nevnt i tidligere innlegg, allerede skrevet et ‘oppslag’ som jeg kaller det for meg selv. Dette er en utvidet idé som er lang nok til at jeg ser at den har substans og potensiale nok til en full historie. Noe som fungerer noen ganger, andre ganger ikke, men det trenger jeg ikke utdype i dette innlegget.

Byggesteiner i en historie
Siden skriver jeg enkeltkapitler eller scener som foreløpig er fristilt fra tidslinjen i handlingen og ikke er direkte relatert til andre scener jeg skriver, de er bare hendelser og samtaler jeg vil ha med i historien, nye karakterer som introduseres, ting som bringer den videre, ting som klargjør eller er triggerpunkter for å få handlingen inn i nye spor. Jeg merker dem med for eksempel ‘X_litt senere’ , eller ’X_et vitne til en krangel’ osv. der ‘X’ etter hvert blir byttet ut med et kapittelnummer. Om det er scener og kapitler som føyes inn  i et hoveddokument som jeg oppretter, skiller jeg dem bare med (…). Siden kan jeg flytte om på scener om nødvendig. Låsing til tidslinje og scenerekkefølge kommer når handlingen krever det.

En mental korridor
Når jeg er i gang med skrivingen har jeg et mentalt bilde av den kommende handlingen som åpne dører i en korridor, jeg vet hva som skal være i rommene innenfor, men ser dem ikke tydelig, ikke før jeg kommer dit, skrivemessig. 

Et sted der fremme ligger forløsningen

Skrivingen forløser handlingen.
Jeg har ideen, jeg har karakterer eller hendelser, men ikke samtaler eller hvilken retning ting tar, ikke før jeg skriver og går inn i det aktuelle rommet, det er først da at ting kommer på plass, og de opprinnelige ideene kan med dette endre seg og ta nye og uventede retninger. Det kan initiere nye karakterer, andre spor i historien, forklaringer jeg ikke ser før jeg kommer til dette punktet i handlingen. Jeg har opplevd dette så langt som to tredjedeler ut i en historie, en av karakteren viste seg å ha potensiale til å være en antagonist. Tegnene var der i ting jeg hadde skrevet, men først så langt ute i handlingen oppdaget jeg det. Og alt måtte endres både før og etter.

Et eksempel
I min siste historie må Nina Øverstad, min hovedperson, møte faren sin som hun svært sjelden prater med. Hun skal konfrontere ham om vanskelige ting fra mange år tilbake, da storesøsteren hennes forsvant. Dette var en vanskelig scene å skrive, fordi jeg ikke visste hvilken retning den ville ta, og jeg ‘skrev meg rundt den’ lenge, fylte på med andre scener før og etter. Da jeg endelig kom så langt som til den vanskelige samtalen, fortalte faren ting om søsteren som jeg ikke visste at han skulle fortelle før jeg startet med skrivingen.

«Vi hadde et anstrengt forhold, Anette og jeg.»
«Hadde dere? Det var ikke veldig synlig for meg.»
«Nei.. jeg må fortelle, hun var til utredning for hyperaktivitet da hun var ni år gammel, men legen sa at hun bare hadde litt mye energi.»
«Så hun var utagerende?»
«Det var noe konsentrasjonsvansker, og hun var litt …»
Hun så på ham, ventet på fortsettelsen.
«Dette kommer til å være ubehagelig for deg å høre», sa han.
«Jeg tåler det», sa hun, plutselig redd for hva han ville fortelle henne.
Han trakk pusten, holdt den en stund og slapp den ut igjen. «Hun var litt … løs på tråden.» Han møtte ikke det oppsperrede blikket hennes.
«Anette? Løs på tråden?!»
«Ja, dessverre. Ikke bare slik som jenter er når de er femten, det er vel bare en naturlig del av å bli voksen, å flørte litt, å prøve grenser, mener jeg, men allerede fra hun var ti- elleve drev hun med slike ting.»
Nina kjente dette som om noen hadde lagt en stein på mellomgulvet hennes. Det var ikke lenger plass til å puste, og vekten dro henne ned. «Vet mamma dette?»
«Selvsagt. Men hun ville ikke se det. Hun var jo slik. Er jo slik. Ønsker ikke å se virkeligheten. Jeg tror det har ødelagt livet hennes. Rett og slett.» Han så henne endelig i øynene. Det var en sorg der, som dybder hun aldri hadde sett i ham tidligere.
Hun greide å ta seg inn igjen etter denne opplysningen. «Når du sier ‘løs på tråden’, hva mener du?»
«Det jeg sier: hun lå med gutter allerede da hun var elleve.»’
– Skyggespill, 2021


Inn i det mentale rommet
I korridoren utenfor dette mentale rommet visste jeg at det skulle være en samtale der inne, at det måtte være et eller annet med søsteren som gjorde henne ustabil eller troende til å eventuelt ville rømme hjemmefra, men ikke helt hva. 
Å skrive den faktiske scenen forløser ting som muligens har ligget underbevisst eller halvbevisst, eller det er en form for intuisjon som slår inn. En kommentar starter en annen som starter en annen, og brått er det en fokusert retning på scenen. 
Da jeg kom i gang med å skrive samtalen mellom Nina og faren var det ovenstående sitat som dukket opp og det gir mat til ting som skjer senere i handlingen og gjør at jeg må skjerpe andre scener som jeg har skrevet tidligere.

Til slutt
Å skrive en historie er  en kombinasjon av kalkulasjon og intuisjon; forfatteren vet noe, men på langt nær alt, det skal komme gjennom prosessen det er å skrive historien. Siden kommer redigeringen, selvsagt, med sammenføyning av de enkelte delene man har samlet opp, med å justere alt til en tidslinje, fjerne ting man likevel ikke trenger, alle disse delene som gjør en idé og et prosjekt om til en ferdig, troverdig historie. Det er jo det vanskeligste av alt –  å slette noe man har skrevet. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s