Om å se lyset

Brå inspirasjon.

Jeg har tidligere så vidt snakket om dette å ta vare på episoder som ikke er relatert til noen planlagt historie for senere bruk. Jeg har gjort dette med avsnitt og kapitler fra forkastede historier, og med slike plutselige ideer man skriver ned og ikke vet hva man skal gjøre med. Det er en del av verktøykassen min, som jeg kan lete opp når jeg trenger et sted å begynne, eller et sted å fortsette. En sjelden gang kan en slik urelatert tekst virke omtrent som en utskytningsrampe for en inspirasjonsrakett. Jeg fikk denne opplevelsen for noen uker siden med en liten idé jeg har hatt liggende helt siden 2014 uten å finne noen løsning på hva jeg skulle bruke den til.

En sci-fi-historie

Det var ikke akkurat krim, som jo er hovedfokus i denne bloggen min, snarere science fiction, men i alle fall ser den nå ut til å ende opp som en thriller, noe jeg har hatt problemer med å få til tidligere. I motsetning til krimfotellingen, der hensikten er å løse en forbrytelse og fange morderen, handler thrilleren om å hindre en forbrytelse før den har skjedd. Det er Tom Egelands definisjon. I denne versjonen avdekker noen en hemmelighet som noen andre for alt i verden vil holde skjult. Thrilleren krever en helt annen tilnærming, en annen puls og den setter karakterene på helt andre prøver. Jeg har flere ganger forsøkt å få det til, men har ikke greid det. Før jeg altså nå ser ut til plutselig ha et thrillerplott mellom hendene.

I skrivende stund er jeg på over 50000 ord etter bare tre ukers skriving og det renner fremdeles på.

Det var altså følgende, opprinnelige og forholdsvis enkle idé:

Noe blir funnet i en nyåpnet vikinggrav, noe som absolutt ikke hører hjemme der. Noe moderne. Hvordan havnet det der, hva i all verden er det for noe?

Plottutvikling

Det var omtrent det jeg hadde, et oppslag på knapt fem hundre ord, og jeg har tatt idéen fram innimellom uten å finne noen inngang til et plott. Det var først når jeg innså hva som var funnet i graven at alt ble forløst i et ras av inspirasjon. Det gikk opp for meg, som jeg antakelig hadde en idé om dette allerede da jeg skrev det men aldri greide å få til å fungere, at det som ble funnet var kommet dit via en tidsmaskin. Da jeg tok det fram denne gangen så jeg brått det hele for meg, og da var det bare å skrive ned episoder og plottpunkter som flommet ned over meg som konfetti på en presidentparade. Hvorfor havnet den der, når havnet den der, hvem laget den? Hvor er maskinen? Hvorfor har noen laget denne maskinen?
Et av de mentale punktene mine var: Hvordan unngå å la dette bli en Dan Brown-historie, siden det handler om en professor i arkeologi som får med seg en kvinnelig arkeolog for å løse denne mystiske gåten.

Grunnplott

Et grunnplott ble konstruert på en lang kveld, og de fleste detaljene ble fylt ut påfølgende uke. Dette er første gang jeg har plottet ut en historie fra start til slutt før jeg i det hele tatt begynner å skrive. jeg har tidligere fortalt at jeg for det meste har begynt et sted og skriver i vei, og siden skjerper historien med et plottskjema. Det gir en følelse av at det bare er å fylle ut tomrommene. Og når tomrommene fylles ut dukker det også opp nye punkter til plottet, sidehandlinger og karakterer jeg ikke så da jeg startet med å lage det. Med det fulle plottet plassert i et skjema var det bare å begynne å skrive, og skrivningens egen dynamikk sørger for å gi enda flere punkter å føye til etter hvert som handlingen skrider fram. Jeg har etter hvert en anelse om slutten, og det har dukket opp nye karakterer som jeg ikke så til å begynne med. Det som også har vært tilfredsstillende er at jeg har greid å rettferdiggjøre deres inntreden i historien og finne gode og relativt troverdige avslutninger for deres separate hendelseslinjer.

Omgivelser

Det er alltid lurt å legge historien til steder som ikke lager problemer for deg når du begynner å skrive. Man kan ende opp et sted der man ikke kan forklare troverdig hvordan man kan komme seg videre fordi landskapet, stedet man plasserer handlingen i eller de virkelige omgivelsene ikke matcher planen du har med fortellingen. ‘

(“Du kan ikke reise fra det stedet klokken åtte om morran, fordi rutebåten bare går en gang om dagen og da går den nordover.” Siden forfatteren er Gud kan han konstruere en egen rute eller en annen plutselig løsning på problemet, men man risikerer å havne i klemme på et tidspunkt om man ikke tenker seg godt om.)

Jeg la handlingen til Danmark av grunner jeg ikke er helt sikker på selv, antakelig hadde det med at jeg så at muligheten for å konstruere et stort, spesielt vikingfunn var større i de omgivelsene enn et eller annet sted omkring Oslofjorden. (Det er også mindre provinsielt, noe som er et poeng i deler av handlingen.) Det fungerte fett, både med omgivelsene scenene ble lagt til, med ting i bakgrunnen som skulle fungere logisk, og med nærheten til kontinentet, og ting som å unngå danskebåter eller flyreiser før ting kan skje. Det var rett og slett med på å gi historien bedre flyt.

Troverdighet

Fordi jeg ønsket at historien skal være så troverdig som mulig, måte alle detaljer omkring de ‘ytre fakta’ være riktige. Med dette mener jeg at siden det handler om en utgravning, må de arkeologiske detaljene stemme: gravens alder, hva den inneholder, hvor den ligger osv. I tillegg kommer den fantastiske delen av historien, tidsmaskinen.
Dette dro med seg en masse søk på nettet etter ting som relaterer seg til historiske utgravninger, vikingtid, tidsmaskiner og filosofi omkring dette – og alt er kjempegøy!  I og med at dette blir definert som en sci-fi-historie, måtte jeg finne et nivå å legge den på. I det store og hele foregår historien i et vanlig, nåtidig univers, der noen forsøker å finne ut hva dette de fant i vikinggraven er for noe. Jo nærmere de kommer sannheten, jo mer forstår man at dette handler om noe fantastisk. Det er science fiction, selv om det ikke handler om flyvende biler eller reiser i rommet.
Som jeg har snakket om i andre blogginnlegg har hver sjanger sine særegenheter, sin egen indre logikk, og her kunne jeg gå bort fra de strenge sjangerkonvensjonene ved krimfortellingen, som handler om logiske forklaringer og realistiske hendelsesrekker.

Vil noen tro på dette?

Science fiction altså, jeg må gjøre det troverdig at noen har klart å skape en maskin som kan sende en kasse med en gjenstand 1145 år tilbake i tid. Da måtte jeg også definere for meg selv om jeg faktisk tror at det kan gå an, og hvilke begrensninger som eventuelt ligger i en slik oppfinnelse, og videre i en slik historie. Kan man sette maskinen f.eks. i en gammel De Lorean og bare reise av gårde? Nei. Det blir feil. Kan man reise fram i tid, kan man reise til en bestemt, tidsmessig adresse, som f. eks. Sjælland 15 september år 850, som om man legger inn en destinasjon på en flyreise? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har ikke kommet så langt at maskinen skal beskrives enda så hvor det ender opp vet jeg ikke. En ting har jeg bestemt med for, at dette må handle om grunnleggende forskning, for eksempel tidlige forsøk med en slik maskiner, ellers ødelegger jeg både logikken og framdriften for meg selv også. Jeg kan godt skrive tung sci-fi om det skulle være nødvendig, jeg har forsøkt det også, men det vil ikke fungere i denne historien. 

Til slutt:

Slik lyspære-over-hodet-inspirasjon er ikke vanlig. Jeg har knapt opplevd det tidligere, og det er bare å takke når det dukker opp. Kunsten blir å ikke la seg rive slik med at man ødelegger idéen med overtenning. Det jeg mener med det er å være troverdig, begrense det fantastiske elementet til et fattbart nivå og lage en spenningshistorie leseren ønsker å fortsette å lese uten å si: “nei, det her er for dumt.”  Jeg har skrevet godt over halvparten av historien til nå og har en god følelse, jeg vet godt hva som skal skje videre. Enda vet jeg ikke om det blir full stopp halvveis fordi jeg har glemt en eller annen viktig detalj som vil velte hele plottet som et høylass over en tue. Enn så lenge fyller jeg på og har det gøy med usannsynlighetene.