En eller annen, jeg husker ikke lenger hvem - påstod at beskrivelser av omgivelser i en historie ikke er fortelling, men prosalyrikk. Det er mulig å ta alt det vekk og bare ha karakterenes bevegelse langs handlingstrådene igjen, og det er det som er fortellingen, alt det andre er i ytterste konsekvens unødvendig. Det er hva denne personen antydet, og jeg kjente at noe i meg protesterte.
Kategori: Amatørskriving
Sci fi og fantasy.
Det som er spennende med fantasy og sci-fi er at man kan lage sitt eget univers, sin egen, alternative virkelighet og gå fullt inn i den som om dette er en faktisk verden. Men det må henge sammen, den indre logikken, den som får kjøretøyer til å være vektløse eller bringe karakterene mellom galakser som om det er en motorvei mellom Oslo og Drammen, den må være troverdig.
Et steg videre? Å betale for manusgjennomgang.
Etter å ha vurdert det en stund har jeg tatt det steget å betale for en profesjonell tilbakemelding på et manus. Jeg føler at dette er noe av det smarteste jeg har gjort. Gode, relevante kommentarer, klargjøring av hva som er nødvendig og ikke nødvendig å ha med, et utall kommentarer på språk, plott, struktur og karakterer har gjort manuset mitt svært mye bedre.
En ny historie. Om å virkelig finne flyten.
Jeg har alltid undret meg på hva som utløser ideene, hvor alt kommer fra. Noen historier kan sitte langt inne, men når det først løsner, er det bare å skrive. Assosiasjoner, erfaring, tidligere historier, den dynamikken som historien selv utgjør, alt er med på å fylle ut handling til en hel historie. Den siterte fortellingen har et persongalleri på over 30 personer og fire tidslinjer både i fortid og nåtid, og enda ytterligere parallelle handlinger å holde styr på.
Den mentale korridoren. Fra idé til ferdig historie I.
Når jeg er i gang med skrivingen har jeg et mentalt bilde av den kommende handlingen som åpne dører i en korridor, jeg vet hva som skal være i rommene innenfor, men ser dem ikke tydelig, ikke før jeg kommer dit, skrivemessig.
Ti feil jeg har gjort
Selvkritikk er en vanskelig øvelse, og en av de beste måtene å bli bedre på er å få nye øyne på skrivingen. Noen ganger er innspillene sant å si direkte irriterende, men et nytt synspunkt på ting vil nesten alltid kunne gi et bedre resultat. Gjennom årene har jeg langsomt luket ut ting som har stått i veien for en vellykket historie, og det har jeg gjort ved å lytte til kritikk, og være ydmyk nok til å vite at jeg ikke alltid har rett.
Om å kjenne sitt publikum
Det sies at man må vite hvem man skriver for. At man må være bevisst sitt publikum, og så å si finne seg et marked. Det er antakelig riktig, men i mitt hode er det hemmende for inspirasjonen. Jeg vil skrive ut fra karakterene, ikke ut fra et eventuelt publikum.
Å skrive seg varm. Om å lete etter flyten.
Jeg har aldri hatt et prosjekt som bare må ut, aldri hatt ,en slik type driv til å skrive ut fra et raseri eller en fortvilelse som utvikler seg til Den Ene Boken, som skrives i en virvelvind av inspirasjon og determinasjon. Jeg driver med fiksjon, med plottutvikling, med konstruksjon av karakterer, med løsing av krimgåter. Dermed må det en annen type inspirasjon til for å få fart på et skriveprosjekt. Jakten på Den Store Flyten.
Alt jeg har skrevet må være med! Om selvjustis.
Det er så mange scener og hendelser som utgjør en historie, ikke bare den lineære handlingen som i en krimfortelling leder mot løsningen, men alt det karakterene opplever, hvordan de forholder seg til andre i historien, hvem de er, og hvordan de ble den de er. Hvilke av alle disse scenene er det mulig å fjerne uten å ødelegge hele historien? Alle trenger en streng redaktør på skulderen med en fet rødblyant mellom fingene, som stryker alt det du i utgangspunktet ønsker å beholde, slik at det som står igjen er en historie uten overflødigheter.
Om karakterer, antagonister og protagonister.
Jeg graderer karaktertypene i en historie etter viktighet og funksjon og kaller dem 'arketyper' og 'klisjeer'. En Arketype har få, men klare trekk, forskjellige arketyper i samme historie får sin del av et spekter av karaktertrekk som spiller mot hverandre. Konfliktene blir klarere, personlighetene tydeligere. På sin side er klisjeen mer overfladisk og en mer generell karakter forbeholdt bifigurene i en historie. Man kan si at tante Sofie er en arketype mens politimester Bastian er en klisjé. Eller at Varg Veum er en arketype mens politimannen Hamre er en klisjé.
Den Upubliserte 