Alt jeg har skrevet må være med! Om selvjustis.

Regi på egne tekster

Noe av det vanskeligste en forfatter gjør er å ha selvkritikk nok til å stryke det som ikke er relevant for historien. Man har strevet med et kapittel, et avsnitt eller kanskje bare en setning, og mener den hører hjemme i fortellingen. Men trenger dette å være med? Gjør det teksten bedre, eller roter det bare til et ellers godt plott?
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er flink til det i det hele tatt. For det første fordi jeg skriver det inn av en grunn, og for det andre fordi jeg ikke greier å ha et helt utvendig blikk på teksten, slik en som ser den for første gang kan ha. Det er så mange scener og hendelser som utgjør en historie, ikke bare den lineære handlingen  som i en krimfortelling leder mot løsningen, men alt det karakterene opplever, hvordan de forholder seg til andre i historien, hvem de er, og hvordan de ble den de er. Hvilke av alle disse enkeltdetaljene er det mulig å fjerne uten å ødelegge? Det er et mareritt..

Bakgrunnsstoff

For å få en historie så virkelighetsnær som mulig gjør en forfatter all slags research. Så fyller man på med ting som skal gjøre historien mer fullendt, men står i fare for å rote bort en god historie i trivia og uvesentligheter. Detaljer om havneområder i Rotterdam eller tekniske spesifikasjoner for en Glock-pistol, alt er der ute og kan brukes i en tekst for å vise at karakterene kan det de driver med eller  er på steder som faktisk finnes og beskrives, om noen vil finne på å sjekke. Faren er at det blir for mye, for mange detaljer, for pirkete og pedantisk, og historien forsvinner i all pynten.

Hva er relevant for handling?

Noen detaljer er nødvendig for å beskrive karakter, andre er der for å drive historien fremover. Jeg har blitt fortalt at alt som skrives i en roman må være der av en grunn. Ingen setninger er tilfeldige. Hver hendelse, hver person, hver setning er der av en grunn?! Det lyder nesten håpløst i mine ører. Det er lettere å forholde seg til at scener må ha en hensikt, hver nye scene må bringe historien fremover. Men innen scenen mener jeg at det må være mulig å boltre seg litt i dialog og stemningsbeskrivelser:

«Huset var bygd i moderne funkis, en grå boks i tre og glass med et par enorme vinduer ut mot utsikten, som ikke var spesielt god, siden det lå nabohus og stengte for det meste av den. Interiøret var en blanding av esoterisk og møbelkatalog chic, og Øverstad antok at dette speilet personlighetene til ekteparet som bodde her. Det hang et par new age-aktige trykk på en av veggene over en særdeles moderne sofa, den var stor nok til å huse en hel avdeling med finansrådgivere, om det skulle bli nødvendig. Et åpent kjøkken så ut til å ha alle tekniske innretninger kjent av menneskeheten, og  i stuen var en enorm peis med glassdører fokuspunktet  alt dreide seg om. En tredve centimeter lang modell av en klassisk Porsche stod på en glass-skjenk, over skjenken hang noe som minnet om en altertavle fra en kirke i en fantasy-serie på tv. Det var en stilforvirring som kunne gi hvem som helst migrene.»
Fra ‘Skyggespill’, nytt prosjekt 2021

Spørsmålet man må stille seg er egentlig:

«Er det du har skrevet nå faktisk nødvendig, eller forstyrrer det fortellingen?«

Justering av scener, setninger og avsnitt er tidkrevende, men nødvendig.

Noen funderinger om enkelte typiske scener:

Drømmescener.
Hva skal man med dem? De kan være underholdende. Men er de alltid nødvendige? Det kan være en måte å vise flashbacks til en karakters tidligere liv eller en etterforskers underbevisste tankespinn, men stort sett er drømmescenene merkelige. En måte for forfatteren å få koblet en løsning til noe karakteren har opplevd tidligere, kanskje, fordi drømmer er helt tilfeldige, ting kobles sammen uten det skeptiske filteret man har med seg i våken tilstand. Det kan fungere, også på et humoristisk plan, men jeg tror jeg har til gode å se en fullt troverdig drømmescene.  

Sexscener
Er det noen gode grunner til å utbrodere dem? Det virker som om enkelte krimfortellinger er beregnet på samme marked som kjøpte Fifty Shades of Grey, og fokus på sex er overtydelig og, i alle fall for meg, irriterende.
Jeg har skrevet noen sånne scener , men føler at det er unødvendig å skrive det så utfyllende som enkelte gjør. Dessuten er det pinlig. Det kan også bli på grensen til ufrivillig komisk noen ganger: James Lee Burke, som er en poet i det meste han skriver, fyller på vel mye når han beskriver seksualakten, det ender opp med landskapsbeskrivelser og delfiner som bryter vannflaten. Og jeg bare: hæ?!

Dagligdagse hendelser
I moderne krimlitteratur finner trivialiteter og dagligliv stadig mer plass, noen ganger til et nivå som står i fare for å ta spenningen ut av historien. Likevel, ting må skje mellom høydepunkter, og en slik “hverdagsbeskrivelse” kan være relevant når man skriver det inn fordi det får på plass en bit av tidslinjen, jfr. punktet om at alt er der av en grunn. Men det er uansett ikke nødvendig å dokumentere hvert forbannede sekund av en karakters hverdag:

“Han trakk ned på toalettet   og tørket hendene før han gikk for å avhøre vitnet, magen var ikke helt god etter middagen kvelden før …”

“Det var først da han stod ved bilen det gikk opp for ham at han ikke hadde med isskrape, og at han fremdeles gikk i sandaler.”

Noen deler av krimlitteraturen har også  hovedpersoner som sliter med familieliv og utbroderer dette voldsomt, det er vel min mening at det hører med, men det er grenser for hvor mange krangler man vil ha med en 17 år gammel datter eller med en misfornøyd ektemann i en krimroman. Når det er sagt, slike detaljer gjør karakterene mer troverdige. Mitt poeng er at det må være balanse.

Patologiske beskrivelser
Det er en trend  i krimlitteraturen å ha karakterer som er sjukt skarpe patologer. Patricia Cornwells Kay Scarpetta er en av dem, og det fylles på med faglige detaljer som har mer med yrket patolog å gjøre enn å drive en historie fremover. Inngående beskrivelser av patologiske inngrep? Jeg mener det er i de færreste tilfeller at slike detaljer har interesse,  annet enn for å vise at  forfatteren har gjort grundig research.

Brutalitet
Det har vært en diskusjon i avisene i det siste om unødvendig råskap og brutalitet i nordisk krim (https://www.dagbladet.no/kultur/hva-faen-sverige/73259261) og det er en mening jeg har hatt lenge. Hvorfor må råskapen beskrives så inngående? Det gjør ikke historien bedre. Jeg sluttet å lese Kepler-bøkene på grunn av dette, råskapen ødela hele leseopplevelsen for meg. Det er bare forstyrrende, som om det er nødvendig å overgå andre forfattere i ubehagelighetene. Vel er krimgenren i utgangspunktet ubehagelig, men råskap som overgår grensen godt inn på patologens område føles unødvendig.

Detaljrikdom

Noe som skiller krimlitteraturen fra annen litteratur er leserens forventing om at dette er enda en bok i samme mønster som den forrige.  Sjangerkonvensjonene fordrer at enkelte ting være med, det er forventet at morderen fakkes, at (dessverre) volden beskrives, at våpnene beskrives, at man er på en viss historisk kafé i Wien i 1962, alle slike detaljer som leseren av den aktuelle sjangeren vil ha når han har den boken mellom hendene. Tom Egeland sier man må være bevisst på hvilken del av genren man skriver for.Man er på sett og vis bundet av sitt publikum. Dermed må man gjøre enkelte kalkulerte valg i hva slags scener man legger inn i historien man skriver, og i det hele tatt hvordan historien skrives.

Til slutt:

Essensen i alt dette er altså å være bevisst på sin egen tekst, sitt publikum, og å være klar over hva som er nødvendig og hva som er overflødig informasjon.  Om noe er morsomt eller gøy å ha med er det kanskje bare du som mener det, alle andre vil se en forfatter som vil for mye. Men fordi det nesten er umulig å være så streng med sin egen tekst etter å ha jobbet med den i måneder og år, bør alle antakelig  ha en redaktør på skulderen med en fet rødblyant mellom fingene, som stryker alt det du i utgangspunktet ønsker å beholde.
Og det som står igjen er en historie uten overflødigheter.
Særlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s