Utforming av en historie 2

Spenningen skal stige

En krimfortelling skal ha en stigning mot et klimaks, det er en av sjangerkonvensjonene i krim. Dette er ikke noe jeg har konsentrert meg veldig om konstruere, fordi jeg ikke lager noe detaljert plott eller noen ferdig avslutning før jeg begynner selve skriveprosessen, slik noen gjør. Slik jeg skriver vil fremdriften i historien gi dette av seg selv, og etter hvert som problemet nærmer seg løsning stiger også spenningen mot det ønskede toppunktet. Sjangerkonvensjonen oppnås, men er ikke tegnet opp eller plottet ut på forhånd.
Jeg vi si litt mer om hvordan jeg bygger opp en historie og unnskylder på forhånd for oppramsingen av tall, men mengden ord er for meg en indikasjon på hvor jeg til enhver tid er i prosessen. Med full historie må jeg være på et sted over 80 000 ord, men havner ofte ganske mye høyere. Ikke at antall ord er så viktig,  men det er nå engang slik jeg definerer dette for meg selv. Jeg har oppdaget at det er et par mekanismer som slår inn etter hvert som størrelsen på den planlagte historien øker, og jeg skal fortelle litt mer om disse.

Kontroll på karakterene

 I de tidlige forsøkene greide jeg for mitt bare liv ikke å komme over 40 000 ord, og forstod ikke hvorfor. Det viste seg å handle om karakterenes  indre monolog, fortellerstemmens utdypinger mellom høy- og lavpunkter i handlingen, tankerekker og forklaringer, alt det som gjør historien til noe annet enn kun å være en  reportasje om en rekke med hendelser som utgjør en forbrytelse og løsningen av den. En krimfortelling kan ikke være som en actionfilm der man hopper fra det ene dramatiske høydepunktet til det neste, den må inneholde noe mer, den må komme under huden på karakterene og vise deres egentlige jeg, og ikke bare en klisjémessig utside.
Om et slikt actionpreget plott er rammeverket som en rak  linje gjennom historien, må karakterenes handlinger og resultater av disse snirkle seg i medgang og motgang over og under denne linjen og ha kontaktpunkter gjennom fortellingens tidslinje. Fortellertråder må ha sin egen framdrift, samtidig som de må kunne knyttes til andre karakterer og er nødt til å  få en pen sløyfe på til slutt, uforløste handlingstråder vil virke irriterende på leseren. Det betyr at skriveren må ha kontroll på karakterene, og de må være i historien av en grunn.
I forbindelse med det ene manuset jeg fikk napp med hos et forlag fikk jeg dette spørsmålet:

Hva gjør denne figuren her, egentlig? Han bare kommer inn i handlingen og er der, uten at det skjer noe som helst med ham.”

Dette var noe jeg ikke så selv, og var en typisk aha-opplevelse. Det førte til at jeg måtte endre på ganske store deler av manuset, og historien ble bedre,(uten at det hjalp med hensyn til utgivelse), og karakteren fikk en ordentlig tråd, knyttet pent til slutt.

Anslag/innledning

Jeg nevnte i forrige innlegg om dette temaet at jeg skriver det jeg kaller et anslag – en innledning som er det som starter hele tankeprosessen, en scene som er en katalysator for ting som utfolder seg utover i handlingen. Denne innledningen kan være fra 1500 til 5000 ord og kan være en enkel scene, eller en hel handlingsrekke som starter flere fortellertråder samtidig.
Her er et eksempel på et anslag jeg laget for en av mine tidlige historier:


En tynn ungpike løp forskremt langs fjellveien. Sommernatten var lys, selv ved totiden om natten. Men det var i ferd med å skye til, det blåste fra nord og hun frøs i bare en tynn bluse og et kort skjørt. På bena hadde hun noen enkle sandaler. Bare den hese pusten hennes hørtes i tillegg til de halvt subbende stegene hennes i grusen.  Hun hulket innimellom. Ansiktet hennes var blodig og opphovnet av flere slag, det var tydelig at noen hadde banket henne opp. Noen mørke seterhus lå som silhuetter av forhistoriske uhyrer langs veien foran henne. En bil nærmet seg bakfra, hun kunne se frontlysene bak svingen hun nettopp hadde løpt gjennom og hørte hvordan grusen ble kastet opp i hjulbuene av en bil i stor fart. Hun kastet seg ut av veien og krøp inn under en gran noen meter nedenfor sekunder før bilen passerte der oppe. Den bråstoppet femti meter lenger fram, og to menn hoppet ut. Hun rørte ikke en muskel der hun lå, hun skalv av reaksjonen. Hun kunne se silhuettene av dem foran frontlysene der de gikk fra side til side og tydelig lette etter noe. Hissige stemmer nådde bort til henne. Hun skjønte ikke så godt hva de sa, hun var ikke fra landet, men hun kunne i alle fall skjønne såpass at det var henne de lette etter. ”Hvordan i helvete kunne du låta henne sleppa unda?!” En nesten hvithåret mann snakket rasende til den andre med aksenten som gjorde at hun nesten ikke forstod hva han sa.
”Det var vel for faen ikke min skyld” hveste den andre tilbake. «Jeg stengte henne inne på badet, men hun kom seg ut vinduet. Hvem kunne forutse at hun tenkte på det!”
”Men det burde du tenkat på! Nu har vi et stort problem!”
”Snakk for deg selv. Det var du som banket henne opp.“
“Hvorfor tok du henne med, for satan?”
”Jeg har en familie som kommer i morgen, hun passer ungene! Hvem ville trodd at hun var så nysgjerrig? Vi kan håpe at hun ikke forstod alt vi snakket om.”
”Det får være vårt sista hopp. Hun kan i alle fall inte vara langs  vãgen her. Hun må ha forsvunnit ned mot dalen likevel. Vi returnerar. Perkele!”
-Under matt glass versjon 1 2013-

Dette anslaget var jeg lenge svært fornøyd med, denne piken som tydeligvis er på flukt fra et eller annet langs en fjellvei. Når jeg nå tar den fram igjen ser jeg at den ikke lenger holder mål, den er for overtydelig og fortellermessig spriker den i alle retninger. Historien ble aldri veldig bra heller, jeg fikk den ikke over 40 000 ord..
Jeg la den bort, og den ble en kilde til både karakterer og enkeltscener som gikk inn i senere, mer vellykkede  historier.

Ingen greier å skrive den ultimate romanen på første forsøk. Det er et håndlag med dette, en tek som må læres, et håndverk, et sett med verktøy som man må få et godt grep om før kvaliteten på det som skrives stiger over det middelmådige.

Når blir et anslag en historie?

Ut i fra anslaget/ introduksjonen og den overordnede ideen samler jeg episoder, samtaler, avsnitt og hele kapitler til jeg har i alle fall 15-20 000 ord. Hendelsene er ikke koblet til noen tidslinje, jeg vet fremdeles ikke når dette foregår i handlingen jeg er i ferd med å konstruere. Og her slår en av disse mekanismene jeg nevnte inn; anslaget er med dette antallet ord blitt utvidet til et begynnende rammeverk av en handlingsrekke, (det ligger allerede en idé et sted i bunnen her, selvsagt), og jeg kan begynne å utvide dette til en full historie. En enkelt setning kan faktisk  vise seg viktig for plottet senere, jfr teksteksempelet i mitt forrige innlegg og karakteren Tupelos reaksjon da de finner den døde jenta.
Noen ganger fungerer det ikke og jeg har 20  000 ord som jeg ikke får til å lage noen historie ut ifra, men dette kan altså som oftest fungere som et lager av scener å benytte seg av i andre sammenhenger. Det kan ikke sies for ofte: man må bare skrive, selv om man ikke har noe stort, planlagt prosjekt å skrive på.

Handlingen bygges opp

Om denne oppstarten viser seg å fungere, begynner jeg fra begynnelsen igjen og bygger ut handlingen med scener både før og etter, jeg fyller inn de plottmessige tomrommene mellom de løse scenene og samtalene jeg har lagret: da handler det om å nærme seg en fast tidslinje, gi karakterene liv og tydeliggjøre konfliktene, samtidig som plottet må pusses på slike at det blir troverdig. Scener blir flyttet i tid, justert og kanskje flyttet igjen, andre hendelser tilpasses og legges til mellom de opprinnelige, med forbindelse fremover i handlingen. Dette gir endringer i språklig form og tid som må rettes opp, plutselig foregår scenen på natten og den ble opprinnelig skrevet som noe som skjer på dagtid, slike ting kan være vanskelig å oppdage, ved arbeidet med en tekst blir man litt ‘blind’ på detaljene.
For å få et bedre inntrykk av hvor bra eller dårlig en tekst er har jeg funnet ut at å ‘parkere’ den i noen uker gir nok avstand til at jeg får et nytt blikk på teksten og kan finne plottmessige og tekstmessige blemmer jeg ikke så da jeg arbeidet som mest intenst med den.
Jeg var veldig fornøyd med å se at Stephen King sier det samme i sin bok “On writing”:  man skal legge bort et ferdig manus i minst seks uker uten å ta det frem eller tenke på det. Da kjennes det friskt og fremmed når man begynner gjennomgangen.

Forløsning

Når man har kommet i gang er det et eller annet punkt der ting tar av, det er den andre uforklarlige mekanismen som slår inn. Den første tredjedelen av en historie kan være langsom å skrive, ting må henge sammen og scenene må fungere, plott og karakterer må få troverdighet. Så på et punkt sier det ‘klikk’ og det løsner, plutselig kan man skrive ti tusen ord på en uke og alt virker enkelt. Dermed  utvides historien i ‘alle’ retninger, både langs tidsaksen og på tvers, dvs. i sidehandling og karakterutvikling. Det første ferdige utkastet kan ha omkring 50-60 000 ord, altså litt for lite til en full roman i mine øyne, og trenger å bygges ut og skjerpes.

Tråder må samles mot slutten

Når man kommer til den siste tredjedelen kan ting bli vriene igjen, fordi man har på plass hoveddelen av historien, man har karakterene og forbrytelsene og mest sannsynlig både begynnelse og slutt. I et par historier har jeg først på dette tidspunktet, altså etter 60 000 skrevne ord, oppdaget at antagonisten må være en annen enn den jeg trodde til å begynne med og jeg har måttet justere hele teksten i forhold til dette. Ved et slikt grep må man ta tak i nye sider ved allerede skrevne hendelsesrekker og føye til nye scener og fasetter ved karakterene.
Man kan gå ut av den lineære handlingen med tilbakeblikk eller frampek, men da er det viktig at endringene har forankring både forover og bakover i de delene som allerede er skrevet for ikke å virke påklistret eller overflødige. En slik sammenføyning kan gi så mye som 15 – 20 000 ord om alt klaffer. Skjerping av dialog og handling gir ytterligere utviding av manus til jeg har et fullt manus på minimum 80 000 ord. Vanligvis blir de lengre. De historiene jeg har skrevet de siste årene har en lengde på mellom 95 og 105 000 ord.

Kontroll på tid

Det er når jeg kommer til denne siste delen av skriveprosessen at tidskoden blir viktig, scenene må plasseres riktig slik at handlingen går opp og  det ikke blir usannsynlig at karakterene kan rekke det de blir utsatt for av skriveren. Dette legger jeg inn som kommentarer i dokumentet, med dag og tid for hendelsen. (“mandag formiddag 1045”). Slik kan jeg oppdage hull i handlingen, eller for mange scener på for kort tid, og det trengs ytterligere justering. Jeg har utvidet tidslinjer med hele dager for å få ting til å gå opp, men denne justeringen kan foregå helt ned på minuttnivå fordi tidskoden strammes inn når intensiteten øker. Tidskoden er svært viktig for hele manusets troverdighet, og er tidkrevende å få  på plass, men tilfredsstillende når alt går opp.

Kvalitetskontroll

Kommentarer i manuset holder meg hele tiden i kontroll over hva som skjer, et fullt manus kan ha hundrevis av kommentarer på rettskrivning, plott og tid. Jeg legger inn OBS!-kommentarer for viktige punkter i handling, eller kommentarer av typen “skriv bedre”/”skriv annerledes”/”stemmer dette?”/ “kontroller dette!” Ting som blir skrevet i hast står framstår som venstrehåndsarbeid, og må rettes på. Derfor legger jeg et utall slike kommentarer til meg selv for at jeg skal ta tak i dem når jeg har skrevet meg gjennom historien.

Tekstkommentarer i Google docs

Siste sjekk

Så, når alt er skrevet må man begynne den ordentlige gjennomgangen, justeringen, sjekk av rettskrivningen, faktasjekken. Aller helst må man sitte i stillhet og uten distraksjon, med nett avslått og telefon avslått og fjernsyn avslått og radio avslått. Full konsentrasjon og gjennomlesing av lange passasjer om gangen avslører om det er noe galt i historiens ‘flow’ eller framdrift og kan avsløre tabber i tidskoden.
Når man endelig er gjennom er det kanskje enda en gjennomgang, eller flere, om man føler at man ikke har hundre prosent trua på at det er fullført.

Gjennomlesere

Så kan man trekke pusten og få noen utenfra til å lese gjennom. De bør helst være strenge og ikke være redde for å si at noe ikke fungererer, fordi man ikke trenger lesere som bare sier ‘det var fint’, man trenger lesere som sier:

detta trur jeg ikke på”, eller “her bør du sjekke språket, du har fylt opp hele manuset med ‘som om’, og det er så mye at jeg reagerer på det.

Så sjekker jeg  og oppdager at jeg har skrevet ‘som om’ 1753 ganger i et manus og må begynne med en ny redigering for å gjøre språket bedre og mindre repetitivt. Fordi jeg var blind på mitt eget manus og mitt eget språk så jeg ikke akkurat dette. Og et manus som ikke er gjennomgått er fullt av slike skjulte tabber. Det er slike detaljer man trenger å bli gjort oppmerksom på, derfor trenger du gode gjennomlesere.
Om man så er så heldig å få kontakt med forlag blir det helt sikkert nye redigeringer og man er sannsynligvis lut lei hele manuset innen man endelig greier å få det utgitt. Men å komme seg til det punktet er ingen selvfølge. Det er ikke annet å gjøre enn å skrive seg bedre, sende inn manus og håpe på et positivt svar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s