Å skrive seg varm. Om å lete etter flyten.

Den Ene Boken inne i deg

Jeg har aldri hatt denne typen driv, et prosjekt som bare må ut, et raseri eller en fortvilelse som utvikler seg til Den Ene Boken, som skrives i en virvelvind av inspirasjon og determinasjon. Jeg driver med fiksjon, med plottutvikling, med utvikling av karakterer, med konstruksjon av krimgåter. Dermed må det en annen type inspirasjon til for å få fart på et skriveprosjekt. Jakten på Den Store Flyten.

Treg start kan gi lett slutt

I jakten på en god historie turnerer jeg alltid mange forskjellige ideer, skriver inn nye tanker og scener før jeg egentlig får ‘fot’ for et prosjekt. Noen ganger skjer det bare ikke og ideene forkastes, men ligger som en bank av scener som kan ende opp i andre historier senere. Jeg har et utvalg karakterer jeg stadig kommer tilbake til, og jeg kjenner deres personlighet og vet om en idé kan fungere for dem, det kan gjøre en oppstart lettere. Andre ideer kan gi meg nye karakterer, andre innfallsvinkler, men felles for alt dette er at det må fungere, det må gi driv og kraft til den opprinnelige ideen. Det kan ta tid. Jeg har hatt ideer liggende i årevis som brått har fått nytt liv når jeg har gjenoppdaget dem. Det jeg alltid håper og  ønsker, er å komme i en flytsituasjon. Se også mitt innlegg «Om å se lyset» (https://wp.me/pbHjVr-2W)

En disposisjon

Jeg skriver vanligvis ikke en disposisjon før jeg begynner en ny historie. Når jeg griper en av disse ideene jeg har samlet på for å forsøke å utvikle et plott har det ofte vært å bare begynne å skrive fra en grunnidé og håpe at det ikke går i stå. Etter hvert har jeg utviklet en slags formel for hvordan jeg bygger opp en historie.
Det begynner alltid med en startscene. Et kapittel, tre kapitler, noe sånt, en hendelse som er utgangspunktet for hele plottet. En disposisjon for hvor historien skal gå lager jeg først senere, når det begynner å bli fasong på de innledende rundene, eller kanskje enda senere, når jeg er to tredjedeler ut i historien og trenger å vite hvor slutten skal ende opp.

Snu bunken

Alt som kan hjelpe for å komme ut av en skrivesperre eller en treg oppstart med et prosjekt kan brukes. Et manus som parkeres noen uker gir friskt blikk på innholdet. Steven King nevner også dette i sin ‘On writing’. Man kan lure seg selv til å finne innfallsvinkler ved å skrive på de andre prosjektene man har, eller man kan som allerede nevnt bare begynne et sted og se hvor man ender. Alle disse metodene har fungert for meg. Jeg kommer ut av en blindgate og ser rettstrekningen foran meg igjen.

Flytsone

Noen ganger er man heldig og kommer opp med en plottidé som trigger flytsonedynamikken umiddelbart, andre ganger må dette lirkes frem. En opprinnelig idé kan være  grei, men ikke mer, men når det legges til en annen parallell linje, eller noe som bryter handlingslinjen i den opprinnelige ideen skjer det et et eller annet og fortellingen tar av. En viss mengde ord løser ofte  for meg ut en slik dynamikk. Jeg har skrevet om dette tidligere også; på omkring 15 tusen ord oppstår et eller annet, det er nok materiale, nok antydninger og scener til å se muligheten til en full historie og oppdage alternative handlingstråder, og brått er jeg i den etterlengtede sonen.

En gang til, enda lettere

En scene kan være vanskelig å skrive om man vet hva som skal være med, men ikke hvem som skal være med eller hvor den skal foregå. Jeg kan skrive den en gang eller to uten at jeg føler meg fornøyd, men fortsetter med handlingen og setter scenen av til senere gjennomgang. scenen får rett og slett være en plassholder for den ferdige scenen som vil bli skrevet på et senere tidspunkt. Så, i et fullere manus, med de rette karakterene på plass og den riktige settingen de er plassert i, løsner det plutselig og scenen finner sin plass i handlingen, og skriver seg nesten selv. Jeg har skrevet om igjen massevis av scener etter at et manus nærmer seg slutten fordi karakterer, tidspunkter og omgivelser endrer seg. Det som begynte som en type historie kan ende opp som noe helt annet, og ting trenger å forandres. Ved en slik sen omskriving av en scene oppdager jeg at det er lettere å skrive den, fordi jeg vet mer om hva som kommer til å skje og kan justere etter det. Scener som første gang ble skrevet i hast får utvikle seg fordi man har omgivelsene og hele stemningen i historien på plass og man er mer til stede i det man skriver.  

Til slutt:

Det er alltid en glede å skrive, enten det er historiene jeg forsøker å lage, eller i denne bloggen. Det er en hobby jeg har drevet med i 25 år og jeg setter meg fremdeles ned med laptopen og forsøker å bygge ut nye historier. Jeg har de siste to årene skrevet nærmere en halv million ord fordelt på seks historier, de fleste har vært det vært sitert fra her i bloggen. Likevel fortsetter jeg, fordi gleden ved å finne flytsonen der historien nærmest kommer av seg selv er så stor, og det kjennes som en personlig seier å få det til.