Skal du på kurs?!; Nei, skrive lyt en gjøra sjøl.

 

Skriveråd.

På et tidspunkt begynte jeg å lete rundt på nettet etter skriveråd og oppdaget at det flommer over av typen “How to build a succesful writing life” eller “How to plot a novel in an hour”. Det var rett og slett et utall (bokstavelig talt) mer eller mindre ubrukelige skriveråd som  lovet hvordan man skulle fikse dette, men jo mer jeg lette jo mer forstod jeg at det meste av disse lover langt mer enn de kan holde. Det er en mengde slike “fem punkter som gjør karakteren din interessant” eller “hvordan konstruere en legende til din fantasyroman”. Ok? Så det skal man gjøre ut fra en punktliste en eller annen har tenkt ut. Tror ikke det, gitt. Man kan få så mange råd man vil, men har man ikke en historie å fortelle og karakterer å utforme er det bare å glemme dem. Man blir ikke nødvendigvis bedre av å følge alle disse idéene, malene eller rådene. Disse ‘geniale’ rådene om hvordan man skal bli en suksessrik forfatter er ikke annet enn en eller annens idé om hva som fungerer, men en suksess kommer ikke ut av en mal. Den kommer ut av evne til å fortelle, til å bevege en leser (og en forlagsredaktør, rimeligvis).

Suksess?

Jeg skriver ikke for å få suksess – det ville ha vært et helt feil utgangspunkt og antakelig et helt uoppnåelig mål, jfr. navnet på denne bloggen.  Jeg skriver fordi det er morsomt å konstruere en fortelling, å finne karakterer med særpreg og plassere dem i situasjoner som de må komme seg ut av, fordi jeg vil fortelle denne historien deres, som utvikler seg etter hvert som handlingen utfolder seg og jeg lærer karakterene å kjenne. Om noen liker denne historien og om jeg greier å få interesse fra et forlag er det egentlig en bonus, for jeg har allerede hatt en suksess i mitt eget hode ved å greie å lage en historie i full romanlengde med en handling som henger sammen i alle ledd.

Selvutvikling.

Jeg følte etter hvert at jeg trengte å vite mer om det jeg driver med, og lette etter bøker som ga skikkelige råd, og fant en, den kom opp som forslag i ‘Skriverne’-gruppen jeg er medlem av på Facebook. Den heter “How not to write a novel” og har en omvendt tilnærming til det å gi råd om skriving. Den sier ikke ‘dette skal du gjøre for å bli en forfatter’, men sier tvert imot ‘dette skal du gjøre for ikke å bli en forfatter’. En beskrivelse av feil man bør gjøre for å mislykkes, altså. En fabelaktig god tilnærming. Det er 100 råd, komplett med humoristiske eksempler som gjør poengene krystallklare. Jeg fant også Steven Kings ‘On writing’, jeg bestilte den på nett og fikk den, etter å ha slurvet med bestillingen, først på italiensk (noe som var til liten hjelp), så jeg måtte bestille den en gang til. Han hadde også mange gode råd, blant annet dette at man ikke trenger å detaljbeskrive alt omkring karakterene, leseren har allerede ved første setning konstruert sin versjon, sitt indre bilde av virkeligheten han eller hun leser om:

Min versjon av denne teorien: “Se for deg et bord. I en stue. Det er en duk på bordet. Oppe på bordet står en kasse, i den kassen sitter en katt…
Allerede ved det første punktet, altså bordet, har leseren et bilde i hodet. Det er ikke det samme bordet som forfatteren ser for seg, men det er heller ikke nødvendig. Videre til stuen, om ikke forfatteren har detaljbeskrevet dette rommet har leseren sannsynligvis en eller annen stue han har sittet i som referanse. Duken vil være mønstret, stripet, ensfarget, paisleymønstret, alt etter hvem som leser. For ikke å snakke om katten, alle katteeiere vil ha puttet sin egen katt i den boksen.

Moderasjon er en dyd.

Altså: det er ikke nødvendig å fylle på med beskrivelser. Leseren greier det selv, leseren farger historien med sine egne referanser. Likevel gjør jeg det, fordi jeg ser så tydelig for meg omgivelsene mine karakterer går omkring i. Dette rådet gir meg likevel en antydning om at ting ikke trenger å være så veldig nøye beskrevet, og jeg ser at det fratar leseren muligheten til å skape sine egne bilder:

«Veggene var dekket med finerplater over en meterhøy brystning. Fargen var brungul, og platene var oljet slik at de innga en glassaktig følelse. Gulvet var vakkert utført med et intarsia-aktig rutemønster, og var oljet så mange ganger at det var som å stige inn på en flate av buljonggelé. Det hang tre rekker med funkislamper utformet som hvite kuler i taket over like mange rekker med bord som var dekket med hvite duker med et vagt gulbrunt mønster i. På den indre veggen brant det i en åpen peis, vangene var i brunrød granitt, peishetten var hvitmalt med en nisje hvor det var plassert en vakkert utført seilskutemodell. Den doble klappdøren inn til kjøkkenet hadde et rundt vindu på hver fløy. Han kunne se bevegelser der inne. På veggen ved siden av hang tre store og litt blasse skutemalerier.«
Marias pensjonat, ufullført prosjekt 2015

Jeg opplevde for øvrig dette selv med en tidlig historie jeg fikk noen til å lese. Det var en beskrivelse av et gammelt kråkeslott av et hus, og leseren spurte; “det er det huset, ikke sant?”, med referanse til et spesielt hus i byen. Men nei, jeg hadde bare flyttet et annet hus inn i historien, et hus jeg hadde som referanse fordi jeg noen ganger hadde passert  det i bil. Og det ligger milevis fra stedet der historien foregikk.

“Det gamle kråkeslottet av et trehus lå og klamret seg til livet i skogbrynet noen kilometer opp for sentrum. Det var bygget av en noe eksentrisk handelsmann omkring forrige århundreskifte og var overstrødd med tårn, spir, tak og utspring i alle retninger, arkitekten hadde overgått seg selv i å få til flest mulig enkeltdeler som ikke passet sammen plassert på en og samme huskropp. Han måtte ha slått verdensrekorden med godt monn. Huset var det som kort oppsummert kunne kalles en blikkenslagers mareritt.”
Det siste rommet, 2015

Jeg kunne ha skrevet:

«Huset var bygd i 1890, det var rødmalt med grønne vinduskarmer, i dragestil, og hadde på nordsiden et substansielt pjoltertårn med skifertak og noen illevarslende drager som, skulle det vise seg, ikke greide å beskytte huseieren mot onde makter» Osv. osv.

Det jeg faktisk skrev var nok til at leseren fant seg et hus i sitt eget hode som passet til beskrivelsen, og jeg lærte noe av dette, lenge før jeg fant ut at Steven King snakker om det samme i sin bok om skriving. 

Nei, skal du på skrivekurs?!

Jeg fortalte på et tidspunkt på Facebook at jeg skulle på skrivekurs, og fikk da kommentaren som står i overskriften på dette innlegget: “skrive lyt en gjøra sjøl, Bjørn”. Som om jeg ikke visste det. Men jeg har sittet i årevis og skrevet for meg selv og skrivebordsskuffen min, og tenkte at noe må det være mulig å lære om dette annet enn fra en plakat med en fempunkts liste om hvordan bli en suksessrik forfatter. Dan Turell sa ‘for fa’en, alt er tenkt før!’, og det er et poeng, noen har gjort dette tidligere og har kanskje noen gode råd å komme med, noen triks, en verktøykasse, som Stephen King kaller det i On writing, (der språk og grammatikk er det viktigste utgangspunktet).
Så jeg har altså vært på et par skrivekurs. Det første var en enkelt kveldskurs med Tom Egeland, og siden var jeg på et helgekurs med Henrik Langeland. Den lett syrlige kritikken jeg fikk for å gå på kurs, for sikkerhets skyld framført av mennesker som lever av skriving, var at det er søkt å gå på kurs for å lære å skrive. Det handler ikke om det; jeg har laget brorparten av det jeg har skrevet uten å ha vært i nærheten av en ekte forfatter eller enda mindre noen kurs de har holdt. Men på et tidspunkt ønsker man å gjøre litt mer, siden man nå en gang driver med denne hobbyen. Kanskje for å få litt mer selvtillit, kanskje for å få noen gode råd. Ikke for å lære noen vidunderformel for hvordan man skal lage en suksesshistorie. Jeg måtte si meg fornøyd etter Egeland-kurset, for en del av det han foreslo var grep jeg allerede brukte. Jeg var også overrasket over sammensetningen av kursdeltakere; unge, gamle, smale, brede, gutter, jenter, kvinner, menn – en umake gjeng som alle tilsynelatende drev med det samme som meg. Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg,  men i alle fall ikke dette. Det sier selvsagt  noe om meg, ikke om de andre.
Langelands kurs var også lærerikt, han snakket om underliggende, strukturelle ting i en tekst for å få den til å leve, grep som driver fortellingen fremover. Artig nok hadde han brukt Per Pettersons ‘Ut og stjæle hester’ som utgangspunkt for alle eksemplene han kom med. 

Hva lærte jeg?

Ble historiene mine bedre etter dette? Ikke nødvendigvis, enda en gang må jeg understreke at det ikke finnes noen vidunderformel som man bare kan bruke. Har man ikke språket, eller fortellerevnen, blir det ikke noen god historie uansett. Det kursene har gjort er å gjøre meg mer oppmerksom på de underliggende tingene som gjør fortellingen bedre, og kanskje har det faktisk løftet meg et par trinn som skriver fordi jeg forstod dette og tar det i bruk i skrivingen. Og det hadde ikke vært noen annen måte å finne ut av dette på, det er ikke noe som bare faller inn i hodet når man sitter alene og stirret på en dataskjerm og forsøker å konstruere et troverdig plott med opp- og nedturer for de involverte.

Til slutt:

Flere ting til verktøykassen, altså, det er det jeg har fått ut av kursene. Ting jeg aldri hadde tenkt på om jeg ikke hadde meldt meg på. Er det nødvendig å ha disse tingene? Å bli fortalt om det på denne måten? Kanskje, kanskje ikke, folk er forskjellige, men jeg kjenner at slike innspill i noen grad endrer måten jeg tenker på uten at det går utover stilen jeg skriver i. Det gir meg snarere en forståelse av hva en tekst er, enda en ting som handler om Struktur i språk, hvordan den fungerer for karakterene og det er et steg framover. Å bli en god forteller kan likevel ingen lære på et slikt kurs, det må som kritikerne sier, komme fra en selv, det er skriveren som må hente fortellingen fra sitt eget hode. Og den må være verdt å fortelle.

Les også mitt tidligere innlegg Struktur i språk: https://wp.me/pbHjVr-3L


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s