Synsvinkel

Vinkling

Jeg har nevnt det tidligere, men nevner det igjen, en av de beste skriverådene jeg har fått var: “du er Gud, Bjørn, du vet alt.” 

I en historie som de jeg forsøker å sy sammen, krimfortellingen, er det, siden jeg ikke skriver i første person slik det kan foregå i den hardkokte krimsjangeren, nødvendig å skrive scener fra forskjellige synsvinkler. Det kan være en karakters tanker, eller det kan være beskrivelsen av en scene sett utenfra. I dette innlegget konsentrerer jeg meg om den personlige vinklingen, der historien så å si blir fortalt gjennom flere karakterer, flere par øyne.  Hovedperson, bipersoner, antagonister, tidshopp, alt trenger en egen vinkling.

Forfatterens mulighet

Valget blir da dette guddommelige forfatterblikket, der jeg enten kan se denne personen utenfra og refere som om jeg ser på det han eller hun gjør fra avstand, eller jeg kan gå inn i hodet deres og vise tanker og grunnene for valgene de gjør. 
En forfatter har alltid den muligheten, forfatteren har alle sine karakterer i sitt eget hode og kan referere deres indre liv. Det blir et valg i utformingen av en historie og valget man gjør vil farge stemningen i fortellingen.

Jo høyere intensitet, jo kjappere skifte av synsvinkel

Her følger et eksempel på skifte av synsvinkel slik jeg bruker det i den kraftig økende intensiteten mot slutten av en historie. Da hopper jeg fra karakter til karakter, her fra offeret Bente til forfølgeren Øverstad. Det er måten jeg gjør det på her: hendelsene ses gjennom fire, kanskje fem personers øyne og det skifter hele tiden.
I denne avslutningen har jeg delt synsvinkelskiftene med kapitler for å understreke sceneskiftene ytterligere i stedet for som avsnitt i et kapittel. I denne avslutningen skifter jeg mellom fire-fem forskjellige personer, alt i slike korte, hektiske kapitler. Her er to av dem:

kap. 7
«Bente hørte rop et sted bak dem idet Katrine heiste henne på beina igjen. Hun forstod det var Edgar og gjorde seg tung og treg i Katrines grep.
«Kom! vi må videre!» hveste Katrine.
«Jeg forsøker! Det er ikke lett! Det var du som dro meg ut hit uten sko eller noen ting!»
«Faen! Vil du se til å …»
Edgars rop kom nærmere, Katrine flyttet blikket vekk fra Bente og mot mannen som nærmet seg som en vindskjev hevner, prustende og ropende. Bente så noe slukne i Katrines øyne og kjente et grøss risle som is ned ryggraden.
«Ingen skal få stoppe meg nå», sa Katrine med en stemme som skremte vettet av henne.
«Hva?»  var alt hun rakk å si før Katrine grep om halsen hennes og klemte til. 
«

kap. 8
«Øverstad rundet en flik av kratt som stakk som et nes ut i åkeren og hun så to ting: lengst unna var to skikkelser låst sammen i det som så ut til å være et brytegrep. Brått gikk det opp for henne at det var et kvelertak. Hun hadde aldri kjent på en slik panikk for ikke å rekke fram i tide, hun hadde fritt innsyn til et drapsforsøk, men var for langt unna til å forhindre at det skjedde. Et sted mellom dette og henne selv var en annen figur i bevegelse mot de to som slåss. Edgars underlige skikkelse kjempet seg over åkeren som en vanvittig Quasimodo, haltende, snublende, hun kunne høre ham skrike et eller annet. «Edgar!» ropte hun etter ham, selv om hun visste at det ikke nyttet, «vær forsiktig!»«
«Redderen» 2020

Fokus

En slik stadig skifting av synsvinkel krever konsentrasjon, det er veldig lett å virre mellom personer fra et avsnitt  til et annet, til og med fra en setning til en annen. Det kan fort gjøre fortellingen forvirrende og ufokusert.  Om det må veksles mellom karakterer kan ikke det gjøres i samme avsnitt. 

Det finnes ingen fasit

James Lee Burke skriver i utgangspunktet i ‘jeg’ form, og antyder innimellom at hovedpersonen Dave Robicheaux nærmest er en kronikør over hendelsene han har vært gjennom. Samtidig skifter han fokus til en tredjeperson-synsvinkel når han presenterer hendelser og tanker som omhandler andre figurer i historiene. Dette kunne ha vært forvirrende, men det fungerer overraskende bra.

Hver scene sin vinkling

Jeg ble ikke oppmerksom på dette med synsvinkel før jeg var på mitt første skrivekurs, og det var kanskje en av de viktigste tingene jeg fikk med meg, fordi det endret måten jeg utformet scener og kapitler på. En person fikk ‘eie’ sitt eget kapittel, sin egen scene, sin egen tankerekke uten at andres tanker dukket opp i enkeltsetninger midt i dette.

Personlig synsvinkel

En slik personlig synsvinkel vil også kunne være farget av karakterens sinnstilstand, fordi man er i hodet hans eller hennes.
I den følgende scenen har en dramatisk episode utfoldet seg, det har vært skyting, den første som ble skutt var figuren som man opplever scenen gjennom. Fra begynnelsen får hendelsene foregå uten at leseren vet hvordan det har gått med henne, det eneste man ser av henne er gjennom det utvendige blikket til en av kollegene hennes. Vi ser at hun ligger der, foran døren, ubevegelig. Så, når dramaet nærmer seg slutten, går jeg inn i hodet til denne Ragna som ligger og ser slutten på kaoset mens hun forsøker å fatte hva som foregår, hvorfor hun er der, hva som er galt. Kollegene hun nevner med navn er to av mine hovedpersoner; Nina Øverstad og Fredrik Steinras. Ragna her er i ferd med å bli en tredje slik hovedperson. 
I tillegg til perspektivet endres formen på skrivingen fra den refererende måten jeg ellers bruker til en annen mer korthogd og knapp form fordi det her er hennes forvirrede hjerne som fragmenterer tankene, hun går ut og inn av bevissthet og husker gradvis hva som skjer:

«Ragna Loftbakke forsøkte å trekke pusten. Noe protesterte. Noe nektet henne gleden. Det var som om en jernklave var låst fast om brystet hennes og hun greide kun korte hikst. Hun forsøkte å snu på hodet og innså at hun lå halvt på ryggen opp mot et eller annet. Hun lå forkjært, en smerte glødet voldsomt  et sted hun ikke greide å definere. Hun innså at hun lå mot en vegg, nei, en dør. Det var en lampe over hodet hennes. Hvor var hun egentlig? Hun forsøkte å rope, men ingen lyd kom fra munnen, det var som om noe opptok plass i lungene hennes og det ikke var pust til å drive stemmen, som kun ble et hest hvisk. Det virket som om hun var i  taktisk utstyr og det kjentes som om hun ville bli sent hjemme fra jobb. Morten ville ikke like dette, han om ikke ville lage middag. Det fikk han pent godta. Hun holdt på å le, irrasjonelt nok, men den glødende smerten fikk henne på andre tanker. Slik hun lå greide hun ikke røre hodet og hun vred blikket fra side til side for å se hva som egentlig foregikk. Det var en eiendommelig opplevelse. Det hadde skjedd noe med tidsoppfatningen hennes. Gikk den langsommere? Hadde tiden stanset omkring henne, var alt hun så foran seg i sakte film? Det var et eller annet i kroppen hennes, noe hadde skjedd. Hun forsøkte å tenke, det var som å trenge gjennom lim. Tåke. Var det tåke omkring henne? Det var bevegelser i halvmørket, det var stemmer, det lød som panikk. Det var noe annet også, skarpe knall som om det var noen som skjøt opp fyrverkeri. Men det var ingen lys, ingen applaus, ingen latter. Det var bare dette dunkle, tåkete mørket, som om hun forsøkte å stirre gjennom en dugget glassrute.
Hva var det de hadde gjort? Hun forsøkte å tenke. Det var noe der, som et stillbilde, et fotografi fra en fjernsynsserie. En gruppe mennesker i et møte. Lyse, lette omgivelser, kjente omgivelser, alvorlige ansikter. Kjente ansikter. Fredriks ansikt, flere andre.  Nina var ikke der. Hvorfor var ikke hun der? Hun pleide alltid å være der. Det var noe med Nina, var det ikke?
Så. Et annet minne. En korridor. Andre alvorlige ansikter, andre omgivelser. En doktor som så ut som en gymnasiast. Sykehuset? Hadde de vært der?
De hadde vært der. Det var derfor de hadde hatt møtet. Det hadde noe å gjøre med at Nina ikke var til stede. Så husket hun at Nina var forsvunnet. De hadde funnet ut hvor hun var, de skulle finne henne igjen. Et sted langt unna. 

Hun måtte ha vært borte en stund, for hun våknet igjen, langsomt som om hun steg opp gjennom grumset vann. Men det var ikke til lyset, til den lette pusten, det var til et dunkelt, urovekkende mørke, en stillhet, nei, det var ikke stillhet, det var lyder omkring henne. Noen hadde ropt navnet hennes, det lød som Fredrik, men hun kunne ikke se ham.
Hjelp var på vei, ropte han.
Hjelp? Hvorfor det? Blikket hennes gled over omgivelsene og hun forsøkte å huske.
Hun innså det i samme øyeblikk. Det var hun selv som var skadet. Hun var skutt. Truffet av et prosjektil. Panikk steg i henne da, hun forsøkte å puste igjen, men enda en gang hindret denne voldsomme, glødende, allestedsnærværende smerten henne å trekke luft ned i lungene. Det kjentes som om noe var galt, som om hun var i ferd med å fylles opp med slim. Hun greide ikke å hoste, det var umulig.

Støyen som hadde vært der tidligere hadde stilnet. Det var ikke noe mer fyrverkeri. Ingen prosjektiler i luften. Noe svevet over hodet hennes, som et romskip. Hun hørte ikke annet en et sus for ørene. Var det et helikopter?
Det neste hun registrerte var at noen stod bøyd over henne. En ny bølge av panikk skyllet inn over henne, men personen, det viste seg at det var en kvinne, snakket beroligende til henne og et sted gjennom den dumpe smerten kjente hun et skarpt stikk. Smerten omkring henne gled langsomt vekk, som om den var i drift i en livbåt på et blikkstille hav og hun var langsomt  tilbake i seg selv igjen, kjente hvordan hun forsiktig ble håndtert, det var mekaniske lyder, motorlyder, stemmer. Der var Steinras, han så vettskremt ut, det var flere andre hun ikke kjente som dukket ut og inn av synsfeltet hennes. Så var hun i et kjøretøy og et eller annet blinket flimrende. Hun mistet bevisstheten igjen

Dukkehuset’, ufullført prosjekt 2020

Til slutt:

Etter at jeg ble oppmerksom på dette har jeg gjort det til en regel for meg selv ved første gjennomgang av en historie etter at handling og alle scener er på plass å gå gjennom scenene og definere hvem som ‘eier’ dem. Er det unødvendige synsvinkelskiftinger skriver jeg om. Det gir bedre fokus, bedre flyt, bedre historier. Og det er en god øvelse i å se sin egen historie med et utvendig blikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s