Struktur i språk

En halvstudert røver.

Alt jeg har lært om skriving har jeg tilegnet meg på egen hånd. Vel, et par kurs de siste årene, men det handler mer om å lære oppbygging av en historie enn akkurat selve språket. Jeg oppdaget for øvrig at jeg allerede gjorde mange av tingene kurset skulle lære meg.
Men jeg tror jeg alltid har hatt forståelse for språk, jeg leste veldig tidlig, og hadde allerede i sjette klasse alle ord riktig i rettskrivningdiktat. Dette lyder kanskje som en karakteristikk skrevet av Kjell Aukrust, men poenget er at jeg har lest siden jeg var knøttliten og har grammatikk og rettskrivning et sted rett ved siden av ryggmargen. Spør du meg om resiproke pronomen må jeg slå opp for å si hva det er. Men jeg bruker det jo hele tiden uten at det blir feil. Med denne språkforståelsen betyr det at jeg ser at et ord eller en setning er feil, uten at jeg må slå det opp for å sjekke. Jeg er av dem som får pigger av særskrivings feil.

Du kan alltid bli bedre

I mange år handlet skrivingen min og konstruksjonen av en historie bare om å komme seg fra start til mål, å få hendelsene til å henge sammen på et troverdig vis. Jeg mente selv jeg hadde et relativt godt språk, at setninger og avsnitt var som de burde være, det jeg først og fremst konsentrerte meg om var å  greie å sette sammen nok scener til en hel historie. Så feil kan man ta. Følgende tekstutdrag er de første ordene jeg skrev i en krimhistorie, og er i bunn og grunn bare stil. Hardkokt, var inspirasjonen. Det er til og med noen direkte tyverier fra Chandler her.

«Kontoret mitt det året lå i en halvgammel bygning i Kirkegata med utsikt over busstasjonen og jernbaneterrenget. Inn fra gaten, opp to trapper og andre dør til høyre. Det var ikke store greiene, selvsagt, men det var bra nok for meg. Det hadde to inngangsdører, og jeg hadde delt av det ene rommet med en vegg av matt glass slik at jeg fikk et lite venterom utenfor med egen inngang, der det var plass til et lite nyreformet bord kjøpt i en bruktforretning i den samme bygningen og et par – tre stoler som stod igjen etter tannlegen som eide kontoret før meg. Innenfor glassdøren var mitt ringe kontor bestående av et oppskrapet skrivebord av eik, sannsynligvis fra krigens dager etter stilen å dømme, en gammel pc, et arkivskap og en gjestestol av samme sort som de som stod i venterommet. Det eneste jeg hadde kostet på meg var en skikkelig kontorstol og den stakk seg ut som en Rolls Royce i en skraphandel.«
-‘Adrian Giørtz-saken’ 2011-

Ikke fantastisk litteratur, men dette var i alle fall begynnelsen.

Mengdetrening

 På et tidspunkt, når mengden skrevne ord ble større og jeg fikk mer erfaring, forstod jeg at det er struktur i språk. Det var nesten som en liten åpenbaring; jeg ante  plutselig at det lå noe der, noe jeg ikke før hadde sett.  Jeg innså at jeg hadde kommet til et punkt der jeg forstod språk på en annen måte. Ingen fortalte meg dette, det var noe jeg registrerte selv, hvordan et fjernet ord eller en snudd setning endrer  flyt eller temperatur i en sekvens, at en endret rekkefølge på ord kunne forandre meningen i hele avsnitt, at en justert synsvinkel kunne endre en scene fra uinteressant til skjerpet. Det handler om strukturen, om hvordan setninger innvirker på hverandre, hvordan selve oppbyggingen av setningen er viktig for hva som blir fortalt. En skrevet fortelling trenger flyt og ro. For det jeg driver med er ikke en hastig avisreportasje, det er (i alle fall forsøksvis) litteratur. 

Tenk på språket

Dette er vanskelig å forklare, dette var bare en erfaring som dukket opp på et tidspunkt og fikk meg til å forstå at skrivingen ikke bare er å sette scener etter scener til en full fortelling, men at det også handler om å gi språket liv. Å gi det  en tone. Enkelte ord hørte ikke hjemme i denne typen tekster, enkelte talemåter virket feil og ødela for helheten.
Dette var tidspunktet da jeg begynte å si til meg selv; “er dette måten du vil fortelle dette på? Er det ikke likegyldig fortalt? Hvordan skjerpe det? Hvorfor alle småordene, hvorfor overforklaringen, dette er ikke en beskrivelse av en filmscene, men handling i en skrevet historie. Leseren lager sine egne bilder. Gjør det enklere, gjør strukturen luftigere! Det er også dette med at hvis jeg aner at noe i en tekst, som et avsnitt, (eller en del av handlingen for den saks skyld), føles feil eller ufullendt, skriver jeg den om selv om jeg ikke helt ser hva det er som er galt. Det er bare en følelse som kommer når jeg leser gjennom.

Selvsensur, selvkontroll

For femten år siden hadde jeg ikke denne innsikten, og skrivingen var deretter. Uansett vil jeg aldri bli en Kjell Askildsen, uten sammenligning for øvrig, som etter sigende gnikket og filte på setningene så han knapt fikk ut en novellesamling. Jeg er enda ikke helt der at jeg greier å se min egen tekst helt utenfra. Jeg ser ikke alltid hva som er unødvendige detaljer, overflødig informasjon. Jeg har et par gode gjennomlesere som gir klare tilbakemeldinger: “Her er det ikke historiens fortellerstemme som dominerer, men din stemme, (som en rest fra mitt tidligere skriveliv), den hører ikke hjemme her og ødelegger for leseopplevelsen min.”

En historie fra 2017 hadde denne begynnelsen: 

En blekt januarlys strakte en tynn linje gjennom rommet, små fnugg av støv steg dovent mot taket i oppdriften fra en panelovn under vinduet, som i et spotlys på en teaterscene. Han registrerte det bare halvveis, blikket var festet på papirene på skrivebordet og på bokstavene på skjermen foran seg der de så ut til å danse for øynene hans, og han knep dem sammen i et forsøk på å skjerpe konsentrasjonen.«
-Det svakeste ledd versjon 4, 2017-

En cinematisk scene, og slik jeg ser den fra fem år etter, er den en klisjè. Det er tell, don’t show, for å snu et kjent begrep.  Den beskrives til dels fra leserens synspunkt, leserens blikk inn på hovedpersonen, og beskriver ikke godt nok karakterens opplevelse av situasjonen, altså blir det som en sceneangivelse for en film.

Våg å begynne på nytt

 I denne versjonen av historien, som har hatt ikke mindre enn fem forskjellige inkarnasjoner siden 2012, begynte jeg på hovedpersonens kontor, rett inn i handlingen, men ble aldri fornøyd med hvordan den endte opp. Jeg forkastet til slutt hele den opprinnelige ideen, hele historien slik jeg hadde fortalt den, men brukte plottet i en nykonstruert historie der jeg introduserer flere personer og hendelser før jeg kommer til punktet der hovedpersonen sitter med rapportene sine. Det ble en bedre fortalt historie og ga grobunn for flere parallelle hendelseslinjer og derved en mye bedre fasong på fortellingen.

Mye å tenke på

Det handler om struktur igjen, om historiens rammeverk. fortellerstemmen, hele stemningen i det som blir fortalt. I de første versjonene av ovenstående historie, som stort sett var avarter av hverandre, var jeg for opptatt av handlingen og ikke selve språket som bygger opp historien. I den siste versjonen, som kanskje heller ikke er 100% vellykket, har jeg fått bedre til tonen i språket, vekslingen i kapitlene, flyten i setningsoppbyggingen.

undefined

“Det var en mørk og stormfull natt..”

 Inngang

Jeg har hatt en tendens til å åpne kapitler melodramatisk, slik den Snoopy forsøker å starte med, en kort og fyndig setning som setter stemningen. Jeg har forstått at det gjør noe med opplevelsen av historien, det virker litt påtatt. Kapitler spiller mot hverandre slik setninger gjør, og jeg har forsøkt å endre på disse førstesetningene fordi de har litt for mye av hardkokt-sjangeren i seg. Ikke alle kapitler trenger å begynne med et:

“Da toget kom, visste Steine at det var for sent.”

Dette er et konstruert eksempel, men karakteristisk for en type setninger jeg har hatt en hang til å starte et kapittel med.

Utgang

Etter alt dette er det dynamikken i selve historien, selvsagt.
Aristoteles’ oppskrift på dramaturgi følges fremdeles av Hollywood: 25% presentasjon av plott og premiss for historien, de følgende 50% beskriver strevet med å løse oppgavene som er gitt i premisset, med lavpunkt i siste del, deretter 25% forløsning og knytting av tråder.
I min tapning blir dette som følger: siden det er krim, settes premisset ofte med en dramatisk åpning, dvs. drapet som skal etterforskes eller bortføringen av en person eller hva det måtte være den aktuelle historien handler om. Deretter følger den langsomme stigningen mot et klimaks, med høypunkter og lavpunkter som falske spor og nye drap, og påfølgende økt stress hos etterforskerne på veien. Så forløsningen, the shootout, der tidskoden endres til kortere, mer hektiske sekvenser, synsvinkler snus fram og tilbake til alt ender i Den Store Finalen. Etter alt dette, et langt beroligende utpust, en coda der verden er tilbake i det normale, de siste sløyfer er knyttet, verden er i balanse igjen og fortellingen har nådd sitt potensiale.

Til slutt

Jeg har brukt lang tid på å komme til denne erkjennelsen om struktur. Men når den først kom har jeg greid å løfte skrivingen opp på et nytt nivå. Språk er det viktigste en skriver har, takler du ikke språk, greier du heller ikke skrive godt nok. Forståelse av historieoppbygging er også viktig, og det kommer med erfaringen og med tilbakemeldingene fra testlesere. Ikke vær redd for å la andre lese.

Ingenting er bedre enn en dårlig tilbakemelding.

Det er den som skjerper skrivingen mest. Det er det man lærer mest av.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s