Handling og sidespor

Et plott er ikke bare en rett linje

I planleggingen av en historie vil en sidehandling gi spenst til fortellingen, det vil pirre leseren og hans eller hennes ønske om å lese videre for å se hvorfor dette skjer her, nå, selv om det ikke ser ut til å noen sammenheng med det som foregår. I historien “Blindsone”, som jeg fikk gode tilbakemeldinger på fra et forlag, åpner det hele med introduksjon av en slik sidegren allerede før selve handlingen begynner, en politimann har tatt sitt eget liv og når historien starter er vi i avslutningen på hans begravelse.

“Et lett dryss av snø falt ned over den lille flokken sørgende kledd i svart som ruslet i stillhet etter kisten der den ble skjøvet på en vogn langs de frosne gangstiene på den gråhvite gravlunden. Det hadde vært minus femten i flere dager og frosten krøp inn på dem alle. I tillegg kom kulden de alle følte når de så den lille familien som gikk lamslåtte bak kisten. En mor og to halvvoksne sønner i 17-18-årsalder og to eldre som antakelig var guttenes besteforeldre. En prest gikk barhodet mens snøfnuggene langsomt smeltet på den blanke månen hans. Tre menn fulgte deretter først i køen av sørgende, rett bak familien. Det var kolleger av avdøde og de hadde alle ansikter grå og bistre som var de hogd i granitt, øynene stirret ut på alt annet enn kisten der fremme. De hadde ikke visst noe. De hadde ikke vært forberedt på noe og det hadde kommet som et sjokk på dem alle.
Han hadde hoppet.
Det hadde skjedd en regnvåt søndag morgen tidlig i november en ukes tid før frosten kom; en eldre kar som var blitt sendt ut på verandaen av sin kone for å ta morrarøyken sin fordi hun ikke ville ha røyklukt i huset ble oppmerksom på et eller annet ute på brua et par-tre hundre meter fra verandaen der han stod. Det var støy, og etterpå var han ikke sikker på hva det var som hadde fanget oppmerksomheten hans. Han hadde ikke brillene sine på seg og så ikke klart hva som skjedde, men det som var sikkert var at noen falt fra brua. Fra veilegemet og ned til vannflaten var det et fall på ti-tolv meter, han hørte plasket dit han stod i morgenstillheten. Han stod et øyeblikk og lurte på om han faktisk  hadde sett det da han så en bil kjøre mot Lillehammersiden av brua. Han så ikke hvor den kom fra og tenkte at om den hadde kommet litt før kunne føreren ha avverget det. Deretter gikk han sporenstreks inn og ringte til politiet og meldte ifra før han gikk ut på verandaen igjen og fikk røyket ferdig sigaretten sin.”
Blindsone, 2017-

Kommentaren jeg fikk var: “vi liker åpningen, men siden dette er krim vil vi anta at dette selvmordet har noe med den følgende handlingen å gjøre, selv om det ikke ser ut slik med en gang.”

Alt må henge sammen

Det er jo essensen i det å skrive en historie, alt som skrives skal være der av en grunn, alt som introduseres; personer, episoder, karakterenes væremåte eller ting de sier i forbifarten, alt har en mening når sluttstrek settes for historien, om det er etter åtti eller to hundre tusen ord. Alt henge sammen til slutt, ellers er historien uforløst. Kunsten må være å skrive det så godt at det ikke blir for innlysende. Underliggende og parallelle hendelseslinjer gir energi til handlingen og gir en større mulighet for en plott-twist i de siste kapitlene.

Jeg har i det siste lyttet til en rekke røverhistorier av Scott Mariani på lydbok, og etter å ha hørt på noen av dem oppdager man noe grep han gjør som man kjenner igjen. Det er klart at om han nevner ting tidlig i historien får det relevans senere; som en lommelerke i brystlommen, den stopper senere en pistolkule. Lighteren hans har også stanset en kule og i det hele tatt er hovedpersonen hans, Benedict Hope, usannsynlig heldig, om man summerer opp alle skudd og knivangrep som har blitt rettet mot ham gjennom serien av historier.

Sidehandling

Jeg har skrevet på historier som har vært vanskelige å fullføre, inntil jeg introduserer en annen hendelseslinje som krysser den opprinnelige. Da øker energien, det blir flere kontaktpunkter å bygge scener utifra og flere personer å hvile historien på.
En slik sidehandling må i utgangspunktet fungere som egen handling med start og avslutning om den tas ut av historien og studeres for seg og kan ikke fisle ut og forsvinne mot slutten av historien. 

I utbyggingen av en historie vil en sidehandling gi spenst til fortellingen, og kan være en katalysator for å drive en handling fremover for skriveren.

Gamle ideer blir som nye

Begravelsessekvensen i eksempelet over ble skrevet som en egen ideskisse og utgangspunkt for en egen historie som aldri ble noe av før Blindsone i det hele tatt ble tenkt ut. Jeg hadde allerede forsøkt å legge den inn i en annen historie uten at det fungerte, men etter at jeg hadde begynt å skrive Blindsone og lette etter noe som kunne bryte med den lineære handlingen, så jeg at det var ting i denne sekvensen som kunne fungere inn i historien jeg var i ferd med å skrive. Det viste seg at det bare var bare å føye dem sammen, og det ga ekstra moment til utforming av handling og plott. Blindsone har for øvrig også fått  tilføyd sluttscenen fra en tredje, forkastet historie, en historie som også ga meg en av mine favorittantagonister – en ond finne ved navn Oksanen.

Skriv, skriv ustanselig

Jeg har nevnt dette flere ganger tidligere: det er alltid lurt å ha et lager av tekstbrokker å hente fra, derfor skriver jeg ideer og hendelseslinjer, episoder, scener, avsnitt og plott uten nødvendigvis  å ha noen historie å putte dem inn i.  Detaljer fra ting skrevet kan føyes inn og tilpasses og gi driv til skriveprosessen i nye historier.

Kill your darlings?

I en annen  historie, som heter ‘Det svakeste ledd’  tar jeg livet ikke bare av min første detektiv, Sjøli, men også en annen bifigur fra de første historiene, en nederlandsk journalist ved navn Rooie. Begge hadde vært viktige for meg i de tidlige krimhistoriene mine, men nå var jeg på vei videre.
Dette er jo en utfordring, vil man ta knekken på sine figurer? Kill your darlings? I og med at jeg allerede hadde forkastet Sjøli som figur var det ikke så vanskelig. (Jeg hadde allerede forsøkt å ta livet av ham i en annen historie som aldri ble ferdigstilt – stakkars mann, han måtte føle seg uønsket.) ‘Det svakeste ledd’-historien hadde jeg skrevet i flere omganger siden 2012 med privatdetektiven Sjøli som hovedperson, men jeg fikk aldri historien til å gå opp og forkastet den. Men jeg likte plottet, og vendte om på deler av det opprinnelige handlingen og gjorde dem til en utløsende faktor i en helt nybygd historie med samme navn og delvis samme handling, men med nye hovedpersoner. En tredje hendelse, angrepet på et asylmottak flere år før handlingen i historien, var en egen novelle som jeg skrev en gang før år 2000, den har blitt en del av en sidehandling og er en fasett i utformingen og utbyggingen av en biperson og bakgrunnen for hendelser i plottet.

Lagt kort ligger

Slik kan man drive på og skalte og valte med menneskeskjebner i tekstene sine, men det er noe rart med det:
det som til å begynne med kjentes vanskelig og kanskje litt eiendommelig, var at disse historiene egentlig gikk inn i en større tidslinje der de var fiksert i tid og i mitt hode låst som om det faktisk hadde skjedd. Dermed var det vanskelig å frigjøre seg fra dette og plukke det hele i stykker for å begynne på nytt. Det kjentes til å begynne med som å manipulere tidsstrømmen. Etter hvert greide jeg å få en skrivemessig avstand til dette og har senere plukket i stykker flere gamle historier og satt dem sammen på nytt.

Til slutt:

Et plott for en hel historie er et komplekst rutenett av episoder, kommentarer og hendelser som må føye seg sammen helt friksjonsfritt. Løse biter av ideer som ikke har noen grunn for å være i historien vil virke forvirrende og gjøre handlingen uklar. Noen av mine lesere har blitt lurt til å tro at ting jeg har nevnt tidlig i historiene er poeng til hva som skal skje senere, og de blir skuffet når det viser seg at det likevel ikke var slik. Rester av tidlige ideer har også ligget igjen og forvirret leseren. Det er en konsentrasjonsøvelse å få alle grener av en handling til å henge sammen, og jeg har funnet ut at det innimellom er lurt å lage en plottoversikt for hver enkelt person i en handling, ikke bare for den overordnede hendelsesrekken, slik at jeg vet at det henger sammen. Konstruerte sammenhenger kan virke søkt i en historie og ødelegge troverdighet, det er viktig at nettet av hendelser ikke har løse tråder. Da revner hele historien i sømmene.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s