Ikke nå, jeg har en idé jeg må skrive ned!

Bryte skrivesperre.

Jeg har en metode for å unngå skrivesperre som har fungert godt for meg. Det er å skrive noe annet, samme hva. Om du ikke har noe, begynn et vilkårlig sted og se hvor det ender. Skriv et dikt. Beskriv hva du ser utenfor vinduet. Skriv hvordan dagen din har vært. Hvordan den kunne ha vært. Hvordan den burde ha vært. Fortell hva mannen som passerer på gaten er på vei til. Jeg har til og med begynt å skrive i vei på engelsk fordi dette kobler ut et eller annet og det blir kun det språklige igjen. Det er en trening i å hente ut ting og sette dem i tilfeldig rekkefølge uten anelse om hvor det ender:

«The old college buildings were perfect for christmas parties, with their huge rooms, their high ceilings with chandeliers, their heavy curtains and big chairs. Present students, earlier students and teachers alike were gathered in a big hall in the main building of the college, where an enormous christmas tree was placed in the corner, shining in coloured lights, draped with tinsel and coloured balls. On the fireplace, which was big enough to room a Ford Fiesta, huge logs were sparkling, spreading red heat across the entire room. Both students and tutors were gathered on this pre-christmas annual gathering; they were all drinking, eating, talking and having a good time before christmas vacation set in the following week. Jim Philbrook was the designated photographer this evening, and for once he stayed sober for the night, taking pictures of the festivities, and, later, the disasters.
An earlier student from five years before, Frederick Collins, sat on a table with his former girlfriend Linda Carter, sipping on a drink that was far too strong for his liking, Linda had a bottle of dutch lager in her hand.
“Would you look at him”, she said nodding towards professor Withers, who were at least  four sheets to the wind, trying to stand upright by the door, swaying like seaweed in a stream

– Linda’s house, stream of conciousness 2018 –

Mentale sperrer

Dette endte ingensteds, selvfølgelig, men jeg har brukt teksten som en avkobling og har fylt på det stadig mer. Det er språktrening og en øvelse i å la tanker bare flyte ut gjennom tastaturet. Det har ført til at denne udefinerte teksten har vært en kilde til et par episoder jeg har tatt inn i andre historier.
Det handler om å løse opp knuter, mentale sperrer som ligger der og hindrer meg i å komme videre. Jeg pleier å kalle det for Romøren-blokk, jfr. skihopperens evne til å tenke seg vekk fra sitt eget utvilsomme potensiale og ende opp som kulhopper selv om han hadde en verdensrekord fra tidligere.

For mye å gjøre

En annen ting som bryter en flytsone slik at man ender i en skrivesperre kan være at man rett og slett er for opptatt til å tenke på skriving. Jeg må ikke leve av dette, det er en hobby, og får ikke panikk om jeg ikke kommer videre en periode. Til slutt vil det løse seg og jeg er i gang igjen.
Tom Egeland mener man ideelt sett skal skrive 1000 ord om dagen, da vet man at man er ferdig etter omkring 100 dager. Så lenge man ikke er forfatter av yrke er dette umulig, man skal vaske hus og male vegger og dra på hytta og måke snø og gjøre alt mulig annet. Er man heldig greier man å hente fram manuset sitt et par ganger i uken og en morgen i helgen. Det gjør det utfordrende å ikke ende opp et sted der alt låser seg.

Endelig i flytsonen

Kommer jeg i en flytsone glemmer jeg fort alt om skrivesperre eller vanskeligheter med idéer, og konsentrasjonen for alt annet glipper; historiefortellingen blir til tider en besettelse. Jeg blir grepet av historien og den kverner omkring i hodet dag og natt, jeg tenker på løsninger og konfrontasjoner, drapsmetoder og  mulige utganger og kan når dette tar over virke fjern og innesluttet, til min kones frustrasjon. 

Til slutt.

Nå er det påske og Korona-tid og alt er annerledes, jeg har kunnet boltre meg med historien jeg snakket om i mitt innlegg ‘Om å se lyset’, idéen som fikk meg ut i en flom av inspirasjon og som nå, fem uker etter, er omtrent en fullendt historie med over førti kapitler og åtti tusen ord. Dette var en gammel idé som var som låst, det var ikke mulig å finne en løsning. Så, etter flere år og mange andre historier klikket noe på plass og det har bare rast på med inspirasjon. Jeg tror dette skjedde fordi jeg på tidspunktet jeg fikk idéen kanskje ikke hadde skrevet nok til å se en vei videre, og dermed konsentrerte jeg meg om andre historier, andre figurer, til noe låste opp blokkeringen. Jeg glemte idéen for å finne den igjen senere, en annen måte å si det på er at tålmodighet er en dyd. Det vil løsne til slutt. Men det betyr at listen over uoppstartede idéer blir kortere, og jeg tenker: greier jeg å komme på andre plott? Andre ideer? Best å finne fram notatboken igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s