Dialog

En samtale mellom to eller flere mennesker er  ikke planlagt på forhånd. Om man hører på en gjennomsnittlig norsk podcast forstår man hva jeg mener. Ord renner ut, det er ingen filtre mellom hjernens talesenter og den som uttaler ordene. Vel, kanskje, noen sosiale filtre finnes vel, om det ikke er barn eller fulle folk det er snakk om.

Alfa og omega i en fortelling

Dialog er alfa og omega i enhver fortelling. Den skal beskrive karakterene, den setter stemning, den er handlingsdrivende, og den er essensiell for en histories kontakt med virkeligheten og for å bringe karakteren opp fra teksten og inn i leserens hode. Derfor blir dialog kanskje det som først avslører om en fortelling er god eller dårlig. Om den fungerer, glir historien friksjonsfritt og karakterene vil stige ut av sidene for alle de som leser den, om den ikke fungerer vil den framstå oppstyltet og konstruert, og det er ikke noe mer irriterende enn en konstruert dialog.

Intuitiv og troverdig

En replikkveksling må være friksjonsfritt flytende. En karakter kan ikke snakke som om han vet at han er en litterær figur og er forelsket i sine egne formuleringer og vil lyde som Anne Lindmo på en dårlig dag. Det vil virke rart og unaturlig og sannsynligvis utdatert, fordi dette var måten man skrev på i tidligere tider. Replikker må komme slik de gjør i en samtale i det virkelige liv, man står ikke der og tenker på hvordan man skal formulere svaret sitt som om man er med i en retorikkonkurranse, setningene bare kommer ut av seg selv, på direkten. Replikkvekslingen må altså være intuitiv, og det kan være vanskelig å skrive dette troverdig. I tillegg er det dette med karakterenes særpreg og personlighet som helst bør komme til syne gjennom måten de snakker på. I den hardkokte sjangeren er dette rimelig tydelig, kynismen og beskheten ligger på karakterene som skall på en skilpadde og tyter ut sammen med de fleste utsagnene de kommer med. Men dette er en egen nisje innen krimmen og ikke det jeg snakker om denne gangen, uansett er det underholdende:

He’s on a bus to Las Vegas. He has a friend there who will give him a job.»
She brightened up very suddenly. «Oh- to Las Vegas? How sentimental of him. That’s where we were married.»
«I guess he forgot,» I said, «or he would have gone somewhere else.”
The long goodbye, Raymond Chandler 1953 –

Pennetrikset.

Som jeg nevnte i innlegget om ‘tools of the trade’ bruker jeg en notatbok og en rask, lettskrevet penn når jeg skriver dialog. Dette bruker jeg når jeg vet hva replikkvekslingen skal inneholde og omtrent hvor den bør lande. Så skriver jeg den for hånd og ikke på tastatur fordi det kobler inn andre synapser i hjernen og man får en slags kontakt med det halvbevisste eller underbevisste. Det er i alle fall slik jeg opplever det. Jeg skriver samtalene raskt, så raskt jeg kan få til, og kan om jeg er heldig ende opp med et troverdig ordskifte mellom to eller flere personer. Noen justeringer må nødvendigvis gjøres, men slike spørsmål-svar eller kommentar-innsigelse-samtaler blir for meg best når de er skrevet som om jeg forsøker å skrive i en slags “stream-of- conciousness”-modus.

Personlighet

Deretter er det altså  å tilpasse denne dialogen til karakterenes personlighet. Folk er forskjellige, folk snakker forskjellig. 

Sosiolekt

Det er dialekter, som ikke gjør seg veldig godt i skrevet tekst, og det er sosiolekter, som avslører hvilke lag av folket stemmens eier hører til. Alle kjenner beste-vest-karakteren,  denne “morn du!”- personligheten som er en arketype og en karikatur, men et godt bilde på hva det snakkes om her. Øyvind Bluncks indre-Østfold-mopedist ‘Raymond’ er vel da den diametralt motsatte arketypen. Sosiolekten viser bakgrunn, sosial status, utdanning og ordforråd, eventuelt dannelse og røffhet. En høyere utdannet person vil ha større ordforråd, vil snakke i  lengre og mer litterære setninger enn en gutta-på-gølvet figur, som vil ha et mer korthogd språk preget av arbeiderklasseslang, kanskje være mer disponert for banning og vil være mindre interessert i å framstå som noe annet enn den han eller hun er.
Sosiolekt er mulig å få fram i skrevet tekst, det har med ‘boka’ – eller ‘boken’ – endelsene på substantivene, det har med å si ‘veit’ i stedet for ‘vet’ osv. Det er ikke så mye mer som skal til. Slike småord hjelper til med å plassere en person i et bestemt lag av folket. Dette er satt litt på spissen, men poenget er at alle karakterer i en historie ikke snakker på samme måte, om de da ikke figurerer i en Agatha Christie-roman som foregår i de finere sirkler av britisk overklasse.

Dialekt

Dialekter er verre, fordi om de er skrevet ut i en tekst, er vanskelige å lese og ser feil ut på papiret. Derfor skriver jeg knapt inn slikt i tekstene mine, jeg har forsøkt, når det figurerer nordlendinger og slikt, men jeg er slett ikke sikker på at jeg bør la dialekten deres komme til syne i teksten. Enda verre er det når jeg har latt karakterer være danske eller svenske. De må få snakke språket sitt, men det kan veldig fort se feil og karikert ut, spesielt om man ikke har en svensk språkvasker til å se gjennom det man har skrevet. Man ender opp med å skrive svensk slik man tror det skal lyde etter å ha sett på Albert og Herbert på TV for førti år siden. Det enkleste er sannsynligvis å utelate slike figurer fra historiene sine, men om man begynner å skrive og plutselig trenger en infernalsk finne, må han bare med enten man vil eller ikke.

Adverb

Stephen King sier man ikke skal overforklare i dialog, man skal ikke undervurdere leserne, som vanligvis er disponert for å legge sine egne bilder og toner til det som blir sagt eller beskrevet. Et kort ‘sa han’ eller ‘sa hun’ bør være tilstrekkelig. Jeg er ikke umiddelbart enig, jeg mener det er en reell fare for at en dialog vil virke død og uinspirert om det ikke innimellom blir plassert en kort bisetning eller et adverb som antyder sinnsstemning eller tone i samtalen:

“Det tror jeg ikke på”, sa han/  “Det tror jeg ikke på“, sa han syrlig/ “Det tror jeg ikke på”, sa han rasende/ Han så lamslått på henne. “Det tror jeg ikke på.”

Et slikt adverb eller bisetning gir utvilsomt en farge til det som blir framført og i en sammenheng kan dette være alfa og omega når det gjelder å forstå viktigheten av det som blir sagt. En forfatter skal visstnok hate adverb og sky dem som pesten og de kan helt klart være pinlig åpenbare: (“det tror jeg ikke på”, sa han tvilende.) Jeg er for å bruke slike grep til en viss grad, selv om jeg holder det på et forsiktig nivå.

Småord

Et råd jeg fikk via det manuset jeg hadde forlagskontakt med var at småord i dialog som ja og nei i starten av en replikk er slik vi snakker i virkeligheten, men det virker forstyrrende i en tekst. Det var et av de bedre rådene jeg har fått om skriving av dialog, fordi dette gjorde noe med fokuset i teksten. Et eksempel på forbedring av dialog:

«Nei, det kan se ut til at hun har holdt seg i rekkverket og var på vei ned. Kanskje hun har gått i andre tanker. Hvem vet.»
«Det kan bety at hun kjente den som gjorde det?»
«Ja eller at hun altså ble overrasket og …» Skogrud var i ferd med å gjenta seg selv, og skulle tilsynelatende komme med enda en runde med det han allerede hadde sagt.
«Det er greit,» avbrøt Friberg. «Vi får se om vi greier å tolke dette etter hvert.» Å lage en tidslinje og en handlingskjede kom senere. Han pekte. «Hva med det sammenrullede håndkleet?»
Skogrud slo ut med hendene. «Aner ikke. Det har vel hatt noe med treningen å gjøre.»
«Ja, jeg ser hun har treningstøy på.»
-Blindsone manus første versjon  2017-

Denne dialogen ble etter møte med forlag og en bratt læringskurve hva angikk skriving generelt endret til:

«Det kan se ut til at hun har holdt seg i rekkverket og var på vei ned. Kanskje hun har gått i andre tanker. Hvem vet.»
«Kan det bety at hun kjente den som gjorde det?»
«Muligens», sa Skogrud, «det er deres jobb å finne det ut.»
«Vi får se om vi greier å tolke dette etter hvert.» Å lage en tidslinje og en handlingskjede kom senere. Han pekte. «Hva med det sammenrullede håndkleet?»
Skogrud slo ut med hendene. «Aner ikke. Det har vel hatt noe med treningen å gjøre.»
Friberg nikket. «Jeg ser hun har treningstøy på.»
-Blindsone manus tredje og siste versjon 2018-

I den siste versjonen er dialogen mer ‘snappy’, nesten korthogd, men altså mindre utflytende og det er tydelig at de to karakterene er fullt konsentrert om offeret de har foran seg. Beskrivelse av Skogruds tilbøyelighet til å fortelle det samme flere ganger er irrelevant for scenen og er fjernet i den redigerte versjonen.
Det var et godt råd å få, men jeg har likevel et litt ambivalent forhold til det; dette med å fjerne disse småordene blir en balanse mot å miste spontanitet og troverdighet i en dialog, virkelige mennesker sier vitterlig ja og tja og nja og nei innimellom. En dialog helt uten slike småord vil stå i fare for å lyde som to roboter som snakker sammen, det er kun relevant informasjon som kommer ut, ikke nøling, tvil, bekreftelse osv. som slike ord er uttrykk for. En balanse er nok en gang løsningen i mine øyne.

Overforklaring

Personer som snakker sammen i må aldri forklare hverandre hva de vet, slik det skjer hele tiden i TV-serien CSI , der alle karakterene hele tiden forteller hverandre om fremgangsmåtene og hva de oppnår ved å bruke dem. For å sette det på spissen:

Åstedsgransker 1: “Som du vet, bruker vi en sonde til å måle levertemperaturen med.” (karakteren holder opp sonden)
Åstedsgransker 2: “Ja og med levertemperatur og en skala for temperaturfall per time kan vi finne ut dødstidspunktet.”

Med en slik dialog blir historien til en bruksanvisning og det er det ingen som ønsker, om man da ikke er i ferd med å utdanne seg til åstedsgransker.  Dette er overforklaring og uinteressant for historien. En bedre løsning vil være enten:

A) “Åstedsgranskeren brukte sonden til å måle levertemperaturen slik at han kunne fastsette dødstidspunktet”

eller

B) “Åstedsgranskeren reiste seg fra den døde. ‘levertemperaturen viser at han har vært død minst fem timer.’”

Det finnes selvsagt utallige løsninger på denne vesle scenen, og det er ikke engang sikkert at man trenger å snakke om levertemperaturen i det hele tatt.

C)”Åstedsgranskeren stirret hardt på detektiven, han mislikte innblanding fra amatører. “Han har vært død i minst fem timer. Du får bare ta mitt ord for det.”
Detektiven stirret på det åstedsgranskeren holdt i hånden med et uttrykk som om han ville kaste opp. ‘Stakk du akkurat den greia der en halv meter inn i liket?’”

Til slutt:

Mitt beste råd når det gjelder dialog er at man må kjenne sine karakterer og deres talemåter, deres ‘lingo’, deres tilnærming til språk. Om du ikke har tenkt på dette anbefaler jeg at du gjør det med en gang,  lag en profil på karakterene, enten som en egen fil eller bare i ditt eget hode, der du ser for deg bakgrunnen og hva slags type denne figuren er, og tilpasser språket etter denne profilen. Det vil gi karakteren, eh, karakter og egenart og derved nyansere språket og den ubevisste oppfattelsen av hvem denne figuren er for leseren.




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s