Om inspirasjon

Jeg leser og har lest utrolig mye forskjellig siden jeg kjøpte min første Morgan Kane-bok som trettenåring. Jeg lærte å lese da jeg var fem, og kunne sitte midt i mine foreldres lørdagsselskaper fullt oppslukt av en bok, uten å ense omgivelsene.
I min egen skriving har jeg latt meg inspirere av alt jeg leser, men siden denne bloggen handler om å skrive krim, vil dette innlegget handle om kriminallitteraturen, som jeg oppdaget for alvor da jeg var et eller annet sted tidlig i tjueårene.
Krim er fascinerende, utrolig mange liker og er opptatt av sjangeren. Jeg har fundert på hvorfor krim er noe alle setter i gang med. Ekspolitifolk, operasangere, musikere, alle skriver krim.  Har det å gjøre med at de tror det er lett? For det er ikke lett, til tross for at mange av disse gir ut bøker og får en viss suksess. Dette innlegget handler om hva det er med sjangeren som inspirerer meg til å skrive selv.

Morderen

Jeg tror kriminallitteraturens popularitet skyldes fascinasjonen for morderen, fordi krim for det meste handler om forsøket på å fange en morder eller eventuelt avverge et mord. Det å ta et liv er den verste forbrytelsen av dem alle. En morder går Guds, eller eventuelt Djevelens ærend på jorden og gjør seg til dommer over liv og død ut ifra sin egen forkvaklede virkelighetssans. Det fascinerer leseren at man kan gå inn i drapsmannens hode og fabulere over hvorfor han gjør som han gjør, grunner som kan være hele  skalaen fra nødvendighet, via kald beregning til fullstendig galskap med alle halvtoner innimellom, og det tilfredsstiller den samme leseren når ondskapen avdekkes og den skyldige får svi for sine ugjerninger. Dette er det formelmessige med krimromanen, den trenger en løsning, en tilbakestilling til normalmodus der alle er trygge. En leser føler seg lurt om morderen kommer seg unna i siste kapittel.

Hver sjanger sitt særpreg

For å sette det hele litt på spissen var de gamle krimromanene enten psykologiske dramaer som Edgar Allan Poe, krimgåter og underholdning som Arthur Conan Doyle og Agatha Christie eller hardkokt pulp fiction som Raymond Chandler og Dashiel Hammet. Det var løsning av krimgåter over henholdsvis en pipe, et glass sherry eller en støyt av en whisky i skrivebordsskuffen. Politikrim, som for eksempel hos Ed McBain, var politikrim og ikke noe mer; ‘in your face’- historier med tøffe politifolk og onde skurker og ingen spesielt subtile samfunnsbetraktninger pakket inn i historiene.
Sjöwall og Wahlöö endret hele dette bildet midt på sekstitallet ved å introdusere samfunnskritikk og gjøre krimhistorien til et verktøy for å sette fingeren på ting som ikke var som de skulle i samfunnet. Dette brakte krimmen mange steg opp fra å være kun underholdning. Slik ble de en inspirasjon til et utall krimforfattere og laget en tilnærming som løftet hele sjangeren opp fra pulp-fiction-hyllene og inn i bokhandlene.
Beck-serien på fjernsyn er inspirert av bøkene, men fjernsyn har en tendens til å flate ut karakterene og gjøre historiene uinteressante. Serien greier ikke å vise den matte stemningen som ligger over de opprinnelige historiene og gjøre dem så utrolig svenske. Den samme stemningen har også Henning Mankell og Leif G.W. Persson.
Her følger noen av de jeg har latt meg inspirere av i min egen skrivning:

Raymond Chandler

Jeg har Raymond Chandler som favoritt på grunn av  formen. Dette er selvsagt en helt annen og tidligere stil enn de svenske politihistoriene. Chandlers Phil Marlowe er den arketypiske Ensomme Detektiven, en besk kyniker som ser omgivelsene sine  i et relativt kritisk lys og med en røff ‘tongue in cheek’-humor. Den utstrakte bruken av simile er et av de typiske trekken ved hardkokt-sjangeren, og de beste historiene har noen riktig underholdende eksemplarer av arten:

“It was a blonde. A blonde to make a bishop kick a hole in a stained-glass window.”

Du skjønner hva han mener, ikke sant?
Et utdrag fra anslaget i “Farewell, my lovely” i Olav Angells oversettelse fra Den Svarte Serie:

“Han hadde en medtatt borsalinohatt, grov, grå sportsjakke med hvite golfballer til knapper, brun skjorte, gult slips, grå flanellsbukser med permanente presser og krokodilleskinnssko med hvite tåhetter. Fra brystlommen flommet et lommetørkle i den samme gilde gulfargen som slipset. […] Til og med på Central Avenue som ikke nettopp er verdens mest diskrete gate i verden når det gjelder påkledning, var han omtrent like vanskelig å få øye på som en skorpion i en tallerken barnegrøt.”
-Farvel, min elskede, R. Chandler 1939/Den Svarte Serie 1977 –

På grunn av denne språklige lekenheten var det en slik type historie jeg forsøkte meg på da jeg begynte å  skrive krim, dog uten å lykkes. Staalesen, derimot, har fått det til på norsk.

En liten kommentar om oversettelser: når jeg leser Chandler på originalspråket opplever jeg at figurene føles mer hardbarkede, og kynismen mer påfallende enn det Angell i sin oversettelse har greid å få fra. Han har et for sobert språk, det er en fest å lese, men jeg føler at noe av den opprinnelige råskapen i teksten har gått tapt i oversettelsen

Michael Connelly

Jeg har Michael Connelly som favoritt på grunn av fortellerstilen, og det var å lytte til hans bøker som lydbok som forløste krimskrivingen for meg, jeg fant en fortellerstil og en temperatur jeg kunne forholde meg til i min egen skriving.  Det er en overordnet historie som ligger bak gjennom hele serien og som Connelly kommer tilbake til og løfter fram innimellom. Dette er en tanke som passer med det jeg selv holder på med og som også både Staalelsen og Sjöwall og Wahlöö har gjort. Interessant nok ser jeg spor av både Chandler og Sjöwall og Wahlöö i det Connelly skriver. Dessuten er hovedpersonen Harry Bosch røff, men sympatisk og sårbar. Han er Vietnamveteran, men det får jeg leve med. Og bøkene har en røff poesi ved seg som kler historiene:

“Bosch knew the dawn had nothing on the dusk. Dawn always came up ugly, as if the sun was clumsy and in a hurry. The dusk was smoother, the moon more graceful. Maybe it was because the moon was more patient. In life and nature, Bosch thought, darkness always waits.”
― Michael Connelly, The Closers

Lydbøker

Jeg begynte å høre på lydbøker fordi jeg trengte å lytte på noe mens jeg drev med bråkete ting i jobb og var lei radio. Dermed fant jeg ut at lydbøker måtte være tingen. Det som overrasket meg var at når jeg hørte på en lydbok som jeg kanskje hadde lest på papir tidligere, ga det en mye bedre forståelse av flyt i en historie enn å lese tre sider hver kveld før man sovner. Det var svært inspirerende.

James Lee Burke

Jeg har James Lee Burke som favoritt på grunn av dialogen; han skriver blomstrende i beskrivelsen av omgivelser, landskap og personer, men har også en helt sensasjonelt god dialog, sjargong, lingo; kall det hva man vil, det er hardkokt, mørkt og maskulint, og til dels svært underholdende. Det er ikke til å komme fra at hovedpersonen Robicheaux er både vietnamveteran og eks-alkoholiker, men historiene er for gode til å la seg irritere over akkurat den klisjéen. Han har et usannsynlig fargerikt persongalleri av politifolk, ekspolitifolk, gangstere, fargede, mulatter, cajuner, bareiere, psyko- og sosiopater som er absolutt helt fantastisk. Dessuten tar han ‘show, don’t tell’ til et absolutt ytterpunkt.

“If anyone tells you he’s from New Orleans and doesn’t drink, he’s probably not from New Orleans. Louisiana is not a state; it’s an outdoor mental asylum in which millions of people stay bombed most of their lives. That’s not an exaggeration. Cirrhosis is a family heirloom.”
― James Lee Burke, Robicheaux

Noen andre i tillegg:

Det finnes mange andre, selvfølgelig. Jeg har hatt sansen for J.K. Rowlings kriminalhistorier (som også finnes som veldig bra tv-produksjoner), de fabelaktige historiene til James Ellroy, jeg oppdaget Tim Dorseys vanvittige historier via lydbokappen min, og det finnes en serie som heter «The Vinyl Detective av Andrew Cartmel som er riktig underholdende. Adrian McKinty har noen glimrende politihistorier lagt til åttitallets nord-Irland og Caimh McDonnel skriver i en halvveis hardkoktsjanger med en hel masse humor. Dette er noe av det jeg har lest og lyttet til de siste årene, det er mange flere, men altfor mange til å nevne.

Til slutt:

Jeg lar meg inspirere av alt dette på et slags overordnet nivå når jeg skriver. Det er ingen vits å forsøke å kopiere disse forfatterne direkte, det vil bli helt feil, men jeg kan se situasjoner, stemninger, til og med hele hendelsesrekker, og bruke disse som en slags verktøykasse for hvordan jeg selv utformer mine situasjoner.

Alle lister over råd til forfattere in spe  inneholder to ting; skriv, skriv, ustanselig, og les, les, alt du kommer over.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s