En møysommelig prosess: om å få til avslutningen.

den siste delen av historien etter drøye 50' ord ble en mye vanskeligere og mer møysommelig prosess enn jeg hadde håpet på. Det var ikke bare å plotte episoder slik jeg hadde gjort på den første delen av historien, jeg endret noen forutsetninger og forkastet noen av de tidligere punktene jeg hadde skrevet ned, og måtte skrive meg inn i fortsettelsen, scene for scene, hendelse for hendelse.

Plotting

Jeg har enda en gang plottet ut en hel historie før jeg har skrevet et eneste ord. Det er andre gang dette har skjedd i hele den tiden jeg ar skrevet, og det er en slik rush-av-inspirasjon-greie som man bare hører om. Forrige gang endte historien opp i et jag gjennom Nord-Europa, denne gangen havner min hovedperson i trøbbel i Spania.

Ballett i beksøm.

Folk liker forskjellige ting. Det er greit nok. Min mening teller ikke for noe, men det er fremdeles min mening. Jeg liker elegant fortalte historier, velskrevne og gjerne med en grad av eskapisme, de kan godt være brutale, men det må fremdeles være realistisk og det må ikke være grotesk til det patologiske. Eller subsidiært patologisk til det groteske. Det må fremdeles fortelles med stil og troverdighet. Og det er akkurat det jeg forsøker å få til med min egen skriving.