Første forsøk

Jeg tror jeg begynner med begynnelsen….
Etter år med små noveller fulle av (melo-) drama, bestemte jeg meg for å gjøre noen forsiktige forsøk med krimhistorier, fullt klar over at jeg ikke hadde noe som helst idé om hvordan dette skulle gjøres. Man kan ha alskens grunner for å velge akkurat denne sjangeren, men personlig var jeg ikke så veldig reflektert. Ingen intensjoner om å avdekke samfunnets svakheter eller menneskets feilbarligheter. Det handlet om at jeg liker sjangeren og hadde et lønnlig håp om å greie å skape en historie med karakterer som løser et problem, ganske enkelt.
Så hva gjør man? Det jeg tenkte, er at man må ha noen å skrive om, (rimeligvis), så ut av luften fant jeg opp en detektiv ved navn Sjøli, som er et ordspill på den opprinnelige betydningen av navnet ‘Marlowe’, han het til og med Filip til fornavn. Han var da altså en ensom-detektiv- type, fordi jeg har Raymond Chandler som gammel favoritt, med det optimistiske utgangspunkt at det er logisk å ha en slik figur plassert i en småby på Østlandet. Jeg ga ham et kontor og en løselig bakgrunnshistorie og begynte å skrive fra begynnelsen.

«Jeg satt nede i den lille kafeen i første etasje og spiste lunsj en solbleket tirsdag i august da mobiltelefonen ringte. Displayet viste et ukjent nummer. Jeg presenterte meg og fikk spørsmålet om jeg var på kontoret. Jeg sa at jeg kunne være der på to minutter og personen i den andre enden sa ”vær der” og la på. Jeg ble sittende et øyeblikk og se på telefonen før jeg la den fra meg og fortsatte å spise lunsjen min. Jeg hadde tross alt betalt en drøy hundrelapp for den. Tjue minutter senere gikk jeg langsomt opp trappen og gikk inn døren til kontoret. Det satt to personer på venterommet, det kunne jeg skimte gjennom glassveggen. Jeg hengte jakken på en knagg, slo på pc’en og fant fram en notatblokk fra en skuff i skrivebordet før jeg åpnet døren ut til de ventende gjestene. En fetladen mann sent i førtiårene satt med frakken på i en av stolene og var ganske rød i toppen av irritasjon, mens en kar på omkring tretti stod med ryggen til og stirret tomt ut vinduet. Han var bred over ryggen som en bokser og hadde enden av en tatovering stikkende opp over snippen på skjorten. Han hadde mørk dress. Jeg sa ”stig på” og mannen i stolen jobbet seg opp på bena mens han ble en farge nærmere lilla i ansiktet.
”Det var jaggu på tide. Fikk du ikke beskjed om å være på plass?” Han hadde opparbeidet et skikkelig adrenalinnivå og kinnene disset når han snakket. 
Jeg så på ham et øyeblikk.  ”Når jeg får en så kryptisk beskjed av en person som ikke en gang presenterer seg kaster jeg ikke alt jeg har i hendene og løper av gårde, herr…?” Han tok ikke agnet og presenterte seg fremdeles ikke. Det var ikke så farlig, jeg var fullt klar over hvem jeg snakket med.
Han stirret rasende på meg. ”En skulle tro at en mann i din bransje ville gjøre alt for å få en jobb, jeg vil anta at denne byen ikke akkurat flommer over av tilbud?”
”Mulig det,” svarte jeg, ”men det stopper meg ikke fra å sende idioter på dør. Takk for deres interesse.” Jeg smelte døren igjen foran nesen på ham og satte meg ved skrivebordet. Det kom et halvkvalt grynt fra den andre siden av døren før den nærmest ble løftet av hengslene og slengt opp. Det var muskelknuten med tatoveringen som åpnet den igjen. Han stod foran skrivebordet med hendene rett ned langs siden. ”Gjør’u detta en gang til kaster jeg deg ut vinduet der, forstått? Nå sitter’u stille og prater med Herr Giørtz her, så blir ingen skadet. Ikke sant lille venn?” Det ene øyet hans ble stort og stirrende.«
–Detective 1– 2011–

Historien var, som det ikke er så vanskelig å se av dette sitatet, en samling klisjéer, stilen jeg valgte var hardkokt, noe som jeg etter hvert så ikke passet med omgivelsene jeg hadde gitt ham. Jeg var heller ikke flink nok til å skrive på denne måten, det ble som en pinlig parodi på Gunnar Staalesen.
(Dette med stil er for øvrig et kapittel for seg innen krim, det finnes utallige sjangre og man må vite hvor man er i dette bildet. Jeg tror jeg må komme tilbake til dette i et senere blogginnlegg.)
Plottet var nærmest ikkeeksisterende. Det ble en historie på 15000 ord til slutt og var det jeg var kapabel til, men det var en begynnelse. Siden skrev jeg den opp igjen tre ganger, den siste gangen fra 1.person til 3. person, dvs. fra «jeg» til «han.» Uten at den ble så mye bedre av den grunn. Forskjellen jeg oppdaget var de fortellermessige mulighetene. I jeg- form er man bundet av protagonistens perspektiv, i han-formen kan beskrivelsene løftes opp til fortelleren som kan ha et allvitende overblikk. (James Lee Burke, forfatteren av Robicheaux-serien, gjør begge deler, hovedpersonens perspektiv er alltid i første person, mens han noen ganger går ut av dette og inn i andre karakterer, men da alltid i tredje person.)
Resultatet av denne erfaringen var at jeg hele tiden siden har skrevet i 3.person.
En god venninne og den som først inspirerte meg til å begynne å skrive sa det slik:
«du er Gud, Bjørn!»
Det er et av de beste skriveråd jeg har fått, det fikk meg til å innse at forfatteren faktisk bestemmer alt, han trenger ikke se sine egne karakterer fra utsiden og si ting som:

«Sjøli så ut til å være bekymret..»

Siden du faktisk er Gud i denne sammenhengen kan du rett og slett si:

«Sjøli var bekymret.»

Enkelt og greit. Siden det er du som er fortelleren vet du inngående hvor bekymret han faktisk er. Dette kan virke som en liten ting, men for meg var det en oppvåkning når det gjaldt måten å se min egen skriving på, det tok meg fra en utsidig, litt skjemamessig tenkning, til å gå inn i figurene både i direkte og overført betydning.
Jeg erfarte med disse første to-tre forsøkene mine med ‘Filip Sjøli’ at å få til en troverdig krimhistorie ikke er noe man bare gjør ut av det blå, om man da ikke heter Jo Nesbø, som forteller i intervjuer at han skrev sin første krimroman på halvannen måned.
Jeg hadde heller ingen systematikk i oppbyggingen av disse historiene. Måten jeg skrev på til å begynne med var å bare starte fra et punkt for å se hvor det endte, som jo er en måte noen forfattere bruker. I den første historien, som vist i eksempelet over, er det en privatetterforsker som får et oppdrag. Kunden har et problem, detektiven skal løse det. Så er det bare å skrive seg framover og se hva detektiven finner ut. Fordelen med denne måten er at man utvikler plottet samtidig med at man skriver, og en selv ikke vet hvem som er skurken før et eller annet dukker opp i løpet av skriveprosessen. Det har fungert og jeg har laget historier på denne måten, men jeg merker at skrivingen min forandrer seg med tiden og at jeg nå er i ferd med å gå over til å utvikle plottene mer før jeg skriver historiene ferdig. Stephen King mener at plott dreper historiene, det tar vekk spontaniteten.
Slik jeg for det meste gjør det nå er å ha en slags overordnet, halvbevisst idé om hvor jeg skal havne, og fremdeles begynner fra begynnelsen. Jeg gjør meg opp en mening om hva som kan og bør skje, finner noen knagger som historien kan svinge seg fram på slik at det er i mellomrommene at historien kommer til liv, og skriver kanskje til og med et utkast til en sluttscene, for å ha noe å jobbe mot. Den kan alltids endres senere.

Man må man ha troen på sin egen skriving. I mange år hadde jeg ikke det, og lassevis av ting jeg skrev havnet i skrivebordsskuffen eller i en mappe på pc’en min. På et tidspunkt bestemte jeg meg for å blåse i hva andre mente, og ‘komme ut’ som en skriver.
Det var forløsende, og enda en terskel oversteget.