Amatørskriveblogg.
Jeg har skrevet om forskjellige figurer gjennom årene, og har i løpet av den tiden flyttet fokuset fra noen av dem over på andre. Dette fordi de fungerte bedre, eller fordi de første kjentes utdaterte eller oppkonstruerte. Slik ble bifigurer i disse historiene hovedfigurer i de neste.
Forfatteren beskriver et redigeringssystem utviklet i Word, bestående av koder og kommentarer for å forbedre skriveprosessen. Systemet hjelper med å identifisere faktafeil, overvåker kontinuitet og opprettholder struktur i manus. Dette gir forfatteren bedre kontroll over teksten og sikrer kvalitet.
Utfordringen med tidskoden Det er alltid en utfordring å få tidskoden til å gå opp når man skriver krim. Ting skjer ofte innenfor korte tidsrammer, med mange hendelser i rask rekkefølge, og det problematiske blir å få det til å passe med tiden man har til rådighet uten at de virker som om man kanaliserer … Fortsett Om tidskode i krimskriving
Jeg har enda en gang plottet ut en hel historie før jeg har skrevet et eneste ord. Det er andre gang dette har skjedd i hele den tiden jeg ar skrevet, og det er en slik rush-av-inspirasjon-greie som man bare hører om. Forrige gang endte historien opp i et jag gjennom Nord-Europa, denne gangen havner min hovedperson i trøbbel i Spania.
Folk liker forskjellige ting. Det er greit nok. Min mening teller ikke for noe, men det er fremdeles min mening. Jeg liker elegant fortalte historier, velskrevne og gjerne med en grad av eskapisme, de kan godt være brutale, men det må fremdeles være realistisk og det må ikke være grotesk til det patologiske. Eller subsidiært patologisk til det groteske. Det må fremdeles fortelles med stil og troverdighet. Og det er akkurat det jeg forsøker å få til med min egen skriving.
Jeg har i mange år skrevet låter. Pop, rock, viser, og har hatt et band der jeg har fått spille mange av disse. Låter og låtskriving har sin egen logikk og sin egen dynamikk, men det er ting i det som jeg kan relatere til det å skrive en prosatekst. Poengene på rett plass En … Fortsett Det musikalske som inspirasjon
Jeg har ingen oppskrift på hvordan jeg lager en karakter, men det er vel gjort ut fra arketyper. Bakgrunn, kjønn, lynne, hentes ut fra hodet mitt og settes sammen til den karakteren jeg ønsker at dette skal være. Det de har til felles, er at de aldri er blåkopier av venner og kjente, det blir feil i hodet mitt.
En eller annen, jeg husker ikke lenger hvem - påstod at beskrivelser av omgivelser i en historie ikke er fortelling, men prosalyrikk. Det er mulig å ta alt det vekk og bare ha karakterenes bevegelse langs handlingstrådene igjen, og det er det som er fortellingen, alt det andre er i ytterste konsekvens unødvendig. Det er hva denne personen antydet, og jeg kjente at noe i meg protesterte.
Etter å ha vurdert det en stund har jeg tatt det steget å betale for en profesjonell tilbakemelding på et manus. Jeg føler at dette er noe av det smarteste jeg har gjort. Gode, relevante kommentarer, klargjøring av hva som er nødvendig og ikke nødvendig å ha med, et utall kommentarer på språk, plott, struktur og karakterer har gjort manuset mitt svært mye bedre.
Jeg har alltid undret meg på hva som utløser ideene, hvor alt kommer fra. Noen historier kan sitte langt inne, men når det først løsner, er det bare å skrive. Assosiasjoner, erfaring, tidligere historier, den dynamikken som historien selv utgjør, alt er med på å fylle ut handling til en hel historie. Den siterte fortellingen har et persongalleri på over 30 personer og fire tidslinjer både i fortid og nåtid, og enda ytterligere parallelle handlinger å holde styr på.
Den Upubliserte 