Karakterutvikling over tid.

Utdaterte karakterer

Jeg har skrevet om forskjellige figurer gjennom årene, og har i løpet av den tiden flyttet fokuset fra noen av dem over på andre. Dette fordi de fungerte bedre, eller fordi de første kjentes utdaterte eller oppkonstruerte (som min aller første detektiv, som ble funnet opp bare for å ha noen å skrive om). Slik ble bifigurer i disse historiene hovedfigurer i de neste. I løpet av den tiden har de fleste av disse altså forsvunnet ut bakdøren når andre og mer interessante har kommet inn.

Favorittkarakterer

I noen grad har jeg holdt på enkelte fordi de forblir favoritter, som med min 1920 -talls-privatetterforsker/politiinspektør Konrad Freiberg. Også i føljetongen som min nåtidige skriving dreier seg om har flere nye favoritter kommet til. Det er flere grunner til det; de kan være mer givende å skrive om, fordi de fungerer bedre i historiene, eller de kan være lettere å konstruere en historie omkring – eller lage trøbbel for. Derved har jeg altså latt privatetterforsker Filip Sjøli møte sin skaper, pensjonert både førstebetjentene Lande og Friberg, betjent Myhrvold ble alkoholiker som siden møtte samme skjebne som Sjøli, og betjent Dahl fikk kreft og måtte slutte.

(Les også mitt blogginnlegg fra 2020, Handling og sidespor, som også delvis tar for seg dette temaet.)

Neste generasjon

Tilbake sitter jeg nå med etterfølgerne til disse gubbene som alle var født midt på femtitallet eller tidlig sekstitall. Førstebetjent Fredrik Steinras kom inn fra siden som kriposekspert i eksistensiell krise i historien ‘Blindsone’ fra 2016, Nina Øverstad er venn av Steinras fra politiskolen, og ble hentet inn da Lande sluttet i historien ‘Det svakeste ledd’ fra 2017, begge de er født midt på 70-tallet. Ragna Loftbakke kom inn i 2019, i historien ‘Ikke stjel min rytme’ som den yngste i teamet født på tidlig nittitall. Den nyeste tilkomsten i dette universet kom i historien ‘Skyggespill’ i 2021, og er ung kvinne med innvandrerbakgrunn, Amina Quadir, hun er også født på 1990 – tallet.
Og på siden – jeg har en egen linje med historier omkring privatetterforskeren Katarina Lange, hun er nå 40 år gammel. Hennes historier vever seg inn i politihistoriene, først og fremst via Nina Øverstad.

Katarina er privatetterforsker i Lange & Bangs etterforskningsbyrå, der hun har jobbet seg opp fra ansatt til partner. Nå er stifteren Michael Bang ute, foreløpig midlertidig, etter at han ble skutt flere ganger og er i rekonvalesens.

Mine venner karakterene

Dette er altså universet jeg har beveget meg i disse årene, og jeg blir kjent med dem, utvikler dem og vet deres styrker, svakheter og bakhistorier. I tillegg kommer det de jeg utsetter dem for i historiene, som ender opp som en del av den porteføljen som gjør dem til figurer interessante å skrive om. Dermed er det tidvis vanskelig å fjerne noen av dem, men som nevnt må det gjøres innimellom for å komme videre i skriveutviklingen.

En pussig ting

Det viser seg at alle mine nye karakterer er kvinner. Jeg vet ikke helt hva det betyr, om det sier noe om meg, eller hva. Øverstad, Loftbakke, Quadir, Lange, samt hennes dyktige sekretær Trine Risøy er altså alle kvinner. Mennene har blitt sekundære i historiene av en eller annen grunn.

Nok en utvikling

Det tredje flyttet i karakterutviklingen er derved bort fra politihistoriene og inn i privatetterforsker Katarina Langes univers. Jeg hadde lenge en pågående romance in waiting mellom Steinras og Øverstad, som et typisk venner som ikke skjønner at de bør være kjærester-scenario. I en av de siste historiene ble de endelig et par. Litt overraskende oppdaget jeg at dette var noe som gjorde forholdet mellom dem mindre interessant i slike historier som jeg skriver.
Som nevnt er det en kobling mot Øverstad fra Lange-historiene, og i historien jeg skriver på nå har hun kommet inn om vikar i Lange & Bang siden hun har vært suspendert på grunn av ting som skjedde i scenen der Michael Bang ble skutt. I denne sammenhengen ender Steinras plutselig opp med å bli overflødig.

Det nye scenariet

Øverstad/Steinras-temaet er altså uinteressant, eller direkte distraherende i et opplegg der det er Øverstad og Lange som blir hovedkarakterer. (for ordens skyld, jeg legger ikke opp til noe forhold mellom dem.)

Å fjerne favorittene

Så hva gjør jeg da? Jeg har skrevet på en historie det siste halvåret som altså er en kobling mellom den gamle og den nye karakterlinjen. Finalen her er hentet fra en ufullendt tidligere historie, som omhandler en politiaksjon som går katastrofalt galt. Derved har jeg en mulighet til å ta Steinras ‘ut or soga’. Men det kjennes ubehagelig, nesten sårt. Han har vært en av hovedkarakterene i 5 historier i tillegg til den siste jeg driver med nå, der han har blitt en bifigur, som altså i økende grad kjennes overflødig. Jeg har skrevet til et punkt der det er mulig for ham å la ham komme ut av det i live, men jeg føler at han ikke trengs i de videre halvt planlagte Lange/Øverstad historiene. Et av problemene er at jeg har et omtrent identisk scenario omkring Michael Bang og hans traumer etter skuddskaden i forrige historie og det blir rart med to slike i samme fortelling.

Hva gjør dette for historien?

Henrik Langeland, som jeg var på et skrivekurs hos på et tidspunkt, snakker om verdivendinger for å få dynamikk og spenst i historien. Det betyr altså at hendelser i teksten gir karakterene enten en opptur (plussvending) eller nedtur (minusvending). Jeg opplever at det er lettere å skrive inn plussvendinger, som betyr framdrift og vellykkethet, mens minusvendingene, de som gir karakterene motstand eller direkte livsendrende opplevelser, er vanskeligere. Det kan være noe så enkelt som et blindspor i en etterforskning, men også ting som en skilsmisse, at en som blir forfulgt av karakteren ender opp død foran et tog, eller i ytterste konsekvens -at karakteren selv dør. Uansett gjør disse vendingene historiene mer interessante og troverdige, for karakterer trenger motstand. Så, altså, om jeg lar Steinras sin vei ende her, er det dårlig for ham og for Øverstad, men godt for historien.

Så hva gjør jeg?

Jeg kan selvsagt la ham overleve dette og skrive hans utgang av det overliggende narrativet i en neste historie, men enn så lenge ser det ut til at han er ferdig nå. Men det gir mest drama og spenst om hans tidslinje ender her, brått og brutalt, både ift. denne aktuelle historien og de som eventuelt kommer etter.

Kom gjerne med en tilbakemelding på dette

Om dere har en mening om dette, vil jeg gjerne høre om det.

Til slutt:

Jeg har igjen å skrive meg ferdig i denne historien, som har vært vanskelig å fullføre på grunn av et plott med flere tidslinjer og komplekse relasjoner, både i nåtid og i historiske tilbakeblikk. Dette har etter hvert ordnet seg, men jeg står altså tilbake med den store finalen. Det er to ting å skulle bestemme seg for; Skal Steinras dø her, og skal Michael Bang ha gått på en så stor mental smell etter skytingen at han overlater byrået til Katarina, det siste er noe som har ligget under helt fra begynnelsen av historien. Når jeg skriver det her nå, tror jeg det blir ‘ja’ på begge disse spørsmålene.
Dermed blir veien videre litt annerledes, men fortsatt spennende å skrive om.