Hvilken type er karakteren din?

Godt nyttår! Et nytt år med denne ringe bloggen, jeg driver fremdeles med mitt og prøver med nye temaer fra min skrivehobby. Denne gang gjelder det karakterene, figurene som beveger seg omkring i historien og hvor viktige de er for handlingen. Jeg har forsøkt å gradere dem med benevnelser i forhold til hvor viktige de er for handlingen.

Hovedperson

For at en historie skal fungere må karakterene som beveger seg omkring i den være troverdige, håndgripelige og gjennomsiktige. Det må ikke være noen tvil om hvem de er, hva de står for, hvilken rolle de har i fortellingen. I de tidlige historiene jeg skrev hadde jeg en idé om at hovedpersonen ikke trengte å være så spesiell, som en reaksjon på at det er en trend i krimlitteraturen at en protagonist har alle slags skygger hengende over seg, som spøkelser i skapet, leker på loftet eller  klamper om føttene. Min hovedperson skulle være en Tintin-aktig figur som verken var eks-militær, eks-alkoholiker eller hadde psykiske utfordringer, en figur som gikk gjennom handlingen mens alt skjedde omkring ham. Det fungerte selvsagt ikke, hovedpersonen ble usynlig og pregløs.

Gode og onde egenskaper

Jeg forkastet denne figuren til fordel for andre mer klare karakterer med tydelige trekk, en bakhistorie og særpreg som var gjenkjennelige. Det ga en ny utfordring, de andre karakterene i historien måtte tydeliggjøres på samme måte. Følgen ble altså bedre historier.
Det er lett å beskrive en antagonist, han (eller hun, selvsagt) får de dårlige karaktertrekkene, ondskapen eller galskapen som motiverer dem til å gjøre det de gjør. Det er alltid de onde trekkene som er lettest å finne. Det er vanskelig å lage en ‘snill’ karakter uten at han fremstår eiegod. For at en snill figur skal fungere må han ha mørke for å bli en virkelig person – hvis ikke blir han noe i nærheten av en reklame for shampoo eller barberhøvler. Tilsvarende må antagonisten ha en grad av lys.

Klisjeer generelt.

Det er to typer karakterer som kan nevnes i denne sammenheng. Jeg kaller dem arketyper  og klisjeer. De førstnevnte har få, men klare trekk, forskjellige arketyper i samme historie får sin del av et spekter av karaktertrekk som spiller mot hverandre. Konfliktene blir klarere, personlighetene tydeligere.
På sin side er klisjeen mer overfladisk, en mer generell karakter. Man kan si at tante Sofie er en arketype mens politimester Bastian er en klisjé. Eller at Varg Veum er en arketype mens politimannen Hamre er en klisjé. (Varg Veum får de tydelige karaktertrekkene i tillegg til at han har et arketypisk krimnavn med sin V-V allitterasjon, Hamre får være et bilde på den oppgitte politietaten, en fjernere karakter som er i historien for å være irritert på privatetterforskeren.) Holmes og Watson, derimot er slik jeg ser det begge arketyper: den selvsikre og påståelige Holmes versus den skeptiske og usikre Watson, begge to like tydelige i fortellingen.

Arketyper spesielt

Den letteste måten å fordele karaktertrekk  på er selvsagt disse arketypene. De er overtydelige, men det er ikke tvil om  hva man har med å gjøre.  Jeg tar eksempler her  fra en historie jeg har kalt Redderen, en historie der stalking er temaet. Historien er bakgrunnen for dette blogginlegget, fordi jeg har oppdaget at de fleste av karakterene faktisk er arketyper: Dette var den  første historien der jeg brukte en kvinne som hovedperson, etter at redaktører i forlaget jeg så vidt hadde kontakt med om et manus etterlyste kvinnelige karakterer i historien jeg presenterte for dem har jeg prøvd å gjøre noe med akkurat det. Jeg har til alt overmål fire kvinner her, de tre karakterene som hendelsene impliserer, pluss en kvinnelig etterforsker. De tre førstnevnte er forskjellige arketyper; den usikre, den moderlige og den uhemmede.

Arketypisk detektiv

Arketyper i et persongalleri

Protagonist Mona. Type: Den usikre.
Hun er jenta med litt liten selvtillit, og jeg lot meg inspirere av karakterene til forfattere som Ruth Ware og Alafair Burke. Hun er i et nytt forhold for første gang på to år etter en dårlig avslutning på det forrige. Det kommer brått, og før hun vet ordet av det er de samboere.  Kjæresten ser etter hvert ut til å være et dårlig valg. Hun er blind på hva som skjer.
Venninne 1 Anne Line. Type: Den moderlige
Hun er småbarnsmamma, den som trøster Mona når hun er fortvilet. En fornuftig midt i mellom-karakter til de to andre kvinnene. Hun er den ‘vanlige’ personen i historien. En som får være karakteren både den usikre og den uhemmede åpner seg til og som gir råd og stiller de ikke alltid behagelige spørsmålene om hva de egentlig driver med.
Venninne 2 Katrine. Den uhemmede. Den gærneste jenta i gjengen. 
Katrine er en karakter kanskje utypisk for en kvinnerolle, men som er morsom å utvikle i en historie. Hun er et motsvar på en mannlig seriesjekker, en som elsker rollen sin og skryter av den, til venninnenes rødmende, om enn noe skeptiske  fryd. Det gir også muligheter for å antyde at hun kanskje er mer forstyrret enn godt er.
Antagonist Edgar.Type: Den forstyrrede.
Han er sykelig opptatt av Mona. Stalker henne, fotograferer henne, holder øye med henne. En arketypisk skurk, Også en lett karakter å bruke i en slik historie, en figur det er lett å gi alle de negative egenskapene. Han er en ensom og litt syk sjel, mannen som er skadd allerede fra ungdommen. Han er besatt av Mona tjue år etter, på grunn av hvem hun var den gangen. Utfordringen blir å vise at han har andre ting enn bare mørke i seg. 
Monas kjæreste Ole. Type: Den selvopptatte. 
Han fungerer i historien som et diametralt motsvar til Edgar, stalkeren. Den kalde og egoistiske som bare bryr seg om seg selv. Ole begynte sitt liv som en klijse; en litt pregløs figur, en mottaker av Monas frustrasjoner, men etter hvert som historien ble til fikk han en mye tydeligere karakter og en mer urovekkende bakgrunn. Han gir et uromoment til normaliteten, en stadig brattere slagside til det som ses på balanse  i livet hennes. Og en stadig større mistanke om at noe ikke stemmer.
Andre karakterer
Flere personer vever inn og ut mellom disse figurene, da ting begynner å skje blir etterforskere dratt inn i historien, som den litt utbrente mannlige, og den mer energiske, ti år yngre kvinnelige etterforskeren. Dette er kanskje mer klisjeer enn arketyper, men det gir like fullt en spenning til interaksjonen dem imellom. I tillegg kommer personer som er der i en setning, et avsnitt eller et kapittel før de forsvinner. Alle disse figurene, enten de er arketyper, klisjeer eller forbigående bifigurer, samhandler og driver fortellingen framover. Alle er brikker i puslespillet: noen viser motivet, andre bare skyene bakenfor, men alle må til for at puslespillet, altså historien, skal bli komplett.
Hentet fra ‘Redderen’, 2020

Historien bygger karakterene

Da historien ble til var den en kort novelle, nærmest en ideskisse der karakterene stort sett var sjablonger uten klare persontrekk. Da jeg bestemte meg for å utvide den til hel romanlengde hadde jeg enda ikke noe fasong på disse karakterene, det kom som en følge av plottutviklingen etter hvert som jeg så hvilken retning historien tok. Da jeg ble klar over dette gikk jeg tilbake og tydeliggjorde disse karaktertrekkene, noe som igjen ansporet til bedre og mer dramatiske hendelseslinjer, og til slutt en plott-twist ikke engang jeg selv så før jeg hadde skrevet to tredjedeler av historien. Å lage figurene til tydelige arketyper endret hele den opprinnelige ideen og gjorde den bedre.

Jeg bare liker å suge på kulepenner, OK?
Arketypisk soldat.
Photo by Pixabay on pexels.com

Til slutt:

Gode og tydelige karakterer ansporer til bedre skriving. Skriveren vil lettere se hvilken av karakterene som skal si eller gjøre hva, og dermed farges dialog og plott av dette, noe som i neste omgang gir en bedre fortalt historie. Man kan ha et ønske om å ha en viss type som hovedperson, men det er lett å ende opp med en pregløs sjablong i stedet for en engasjerende karakter som stiger ut av historien og blir levende for leseren. Jeg har lest nok historier der  jeg har følt på dette siste. Jeg begynte nylig på en lydbok som jeg nærmest måtte slette fra telefonen i avsky, jeg har allerede glemt hva forfatteren het. Denne forfatteren var ex Navy seal, og hovedpersonen den mest usympatiske sjablong av en bredkjaket spesialsoldat. Det som gjorde utslaget var punktet der han begynte med inngående tekniske beskrivelser av våpnene han brukte.
A real turnoff’ som det heter på utenlandsk.
De beste historiene  består av karakterer som ser ut til å være ekte mennesker, uansett om de er arketyper eller klisjeer.

En kommentar om “Hvilken type er karakteren din?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s