Skriveplass
Jeg er så heldig å bo i et hus med god plass, og har laget meg et eget rom, en arketypisk ‘mancave’, der jeg kan drive med mitt i stillhet. Jeg trenger nødvendigvis ikke å sitte der konstant, men når ting drar seg til og det er nødvendig med konsentrasjon for å få på plass detaljene eller sammenhengen i en historie er det fint å kunne trekke ned dit for å få fred og stillhet.
Ha et sted å samle idéer
Man hører om forfattere som skriver ideer på løse ark og servietter fordi de ikke har annet for hånden da ideen dukker opp. Jeg husker jeg leste om Knut Hamsun som satt på et pensjonat i Valdres med alle flater fylt opp av lapper fulle av setninger, avsnitt, dialoger, monologer og karakterer. Henrik Langeland fortalte om en enestående idé som dukket opp under en kald skitur og han skyndte seg, frossen i kjakene, å stanse og lese den inn på telefonen sin. Problemet var kulden, da han skulle høre på opptaket greide han ikke forstå hva han selv sa og idéen, slik regelen er, ble for alltid glemt.
Jeg skriver for det meste på laptop.
Jeg har aldri falt for Appleprodukter og trives med min HP-laptop, som jeg kjøpte på komplett.no som utstillingsmodell med et par tusen i avslag. Passe dyr, ingen over-the-top investering. Jeg har ikke behov for datakapasitet til store utregninger eller tunge spillprogrammer, jeg bruker den jo i bunn og grunn til tekstbehandling, surfing og søk på nett. I tillegg har jeg investert i en stor skjerm til å koble på for bedre oversikt.
For et utall år siden lært jeg meg touchmetoden, og den har hjulpet meg veldig, jeg skriver relativt raskt og relativt feilfritt uten å måtte lete noe særlig etter taster eller stirre på tastaturet under skrivingen. Fordelen med en laptop i år 2020 i motsetning til en elektrisk skrivemaskin i 1984 er at tekstbehandlingsprogrammet retter seg selv. Feil man aldri greier å luke ut av skrivingen sin kan ryddes vekk med autokorrektur. Jeg har det slik med ordet ‘som’, jeg skriver det alltid ‘osm”, og har lagt det inn i autokorrektur slik at jeg slipper å gremme meg over dette hele tiden.
Det finnes masser av programmer der ute for bruk av forfattere, jeg har så vidt forsøkt Scrivener, men likte det ikke, antakelig fordi det var for mye å sette seg inn i før man kom i gang med skrivingen. Jeg foretrekker Word, som jeg har brukt helt siden det het Wordperfect en gang i urtiden. Det Scrivener gjør, så vidt jeg har forstått, er at det er oversiktlig og lett å hoppe mellom kapitler, men jeg synes på et vis det er tilfredsstillende å fylle på et hoveddokument og å se at det vokser, jfr. mitt forrige blogginnlegg. Jeg bruker søkefunksjonen i Word for å navigere og det fungerer helt topp for meg. Mange synes det er et tungvint og lite hensiktsmessig program, men jeg ønsker ikke noe annet. Samtidig er det et program de fleste har fordi det er en del av Office-pakka, og ‘spor endringer’- funksjonen er svært god å ha når andre skal lese gjennom og komme med kommentarer. Jeg bruker også Excel eller regnearkfunksjonen i Google Drive til å få oversikt over handling og plott fordi det kan systematiseres i rader og kolonner, og understrekes med farger.
Skrifttyper
Flere forlag sier at de ønsker manuset skrevet i Times New Roman med linjeavstand 1.5. Jeg liker å skrive i Garamond og bruker alltid den anbefalte linjeavstanden. De første årene skrev jeg med tett linjeavstand, men forstod etter hvert at en slik 1,5 punkts linjeavstand gjør en manustekst mer lesbar og oversiktlig.
Det sies at sans serif-typer er lettere og raskere å lese, slik som Calibri eller Verdana, jeg spiller litt i band og bruker alltid en av disse når jeg skal skrive ut tekster på ark fordi de er lettere å oppfatte for øyet med resten av konsentrasjonen fokusert på gitaren jeg har om halsen. Fontene er også greie å ha som gjennomlesingsfont, men når jeg skal sende inn et manus bruker jeg alltid forlagets anbefaling.
Backup utenfor maskinen.
Etter at jeg mistet et manus på nærmere 25000 ord (fordi en minnepinne tok kvelden og det var det eneste stedet jeg hadde manuset, idiotisk nok), for aldri mer å dukke opp, verken i mitt eget minne eller noe annet sted, begynte jeg å lagre i skyen. Jeg foretrekker Google drive som skylagring, og har i tillegg OneDrive i Office. Googles skylagring er jeg veldig godt fornøyd med, det er også et helt greit tekstbehandlingsprogram i Google docs som jeg innimellom bruker om jeg er på en maskin som ikke har Word installert.
Notatboken
Jeg skriver også noe for hånd, men er ikke interessert i å bruke skrivebrett eller tablet eller hva det heter. Jeg er såpass gammeldags at jeg trenger det taktile ved å holde i en bok og skrive med en skikkelig penn.
Jeg så på en dokumentar om Bruce Springsteens ‘Darkness at the edge of town’, der han fortalte at han alltid hadde en spiralrygget notatbok for hånden, og har et helt bibliotek med ideer i slike bøker som han leter tilbake i når han skal skrive nye låter. Det inspirerte meg til å gjøre det samme og jeg har hos Claes Ohlsson funnet en slik spiralrygget bok i A5-format som jeg alltid har i vesken. Der kan jeg skrive ned raske ideer som dukker opp i løpet av dagen. Noen ganger når man er midt i en skriveprosess går tankene i hel- og halvbevisste baner og plutselig har man, slik som hos Langeland, en storartet idé. Da gjelder det å ha en blokk for hånden der og da!
Hos Claes Ohlsson fant jeg også en penn som heter PenTel enerGel med 0,7 mm kule. Den er robust og god å holde i og skriver lett uten at jeg må trykke for hardt. Skal man skrive mye og raskt er akkurat det en fordel.
Forskjell på å skrive på maskin og for hånd.
Dette med raskt er et poeng, fordi jeg føler det forskjellig å skrive på maskin og å skrive for hånd. Skal jeg skrive en rask dialogveksling blir den mer intuitiv om jeg skriver for hånd, av en eller annen grunn, og da kan skrivingen gå i en rasende fart, (“pennen fløy over papiret”, “han skrev så blekket sprutet” osv.)
Skriver jeg samme dialog på maskin blir den mer omstendelig og flyter ikke så lett.
Uansett er det viktig å lagre arbeidene hele tiden, jfr. min egen minnepinnekatastrofe. Opplevelsen av å ha skrevet en lang passasje og så oppdage at man har glemt å lagre er nok noe de fleste kjenner seg igjen i. For en forfatter er det enda verre, for det er nesten umulig å huske tilbake til hva man skrev når man først har ryddet det ut av hodet. Man kan forsøke å lappe det sammen, men spontaniteten forsvinner med dette og man bør egentlig begynne en gang til uten å forsøke å skrive det samme.
Utskrift av manus.
Av en eller annen grunn er det lettere å oppdage skrivefeil om man leser på papir, jeg har en følelse av at lesingen blir mer overfladisk på skjerm, og helt innlysende feil kan lettere bli oversett om man ikke tar en utskrift og setter seg ned med en rødblyant. På mobil greier jeg knapt å lese bøker, slik ungdommen gjør, som man sier – det blir for smått og puslete og jeg mister flyten i lesingen. Jeg har et helt lite bibliotek av slike gamle manus, fulle av understrekninger, avkrysninger og feilrettinger.
Dette ble kanskje et unødvendig blogginnlegg, de fleste som skriver har vel allerede etablert sin måte og sine favoritter, men denne bloggen har til hensikt å vise hvordan jeg som amatørskriver gjør disse tingene, så alt dette som er nevnt her er en del av helheten.
Den Upubliserte 