Om å promotere sine kreative prosjekter

En relativt privat affære

Det tar tid å bygge selvtillit. Å skrive som amatør er å forsøke å oppnå et eller annet udefinert, et mål som ligger et sted der fremme, og ha troen på at det man skriver blir bra nok. ‘Bra nok’ er en udefinert størrelse, men det handler om å finne en flyt, treffe en skrivestil, få til et scenario man tidligere ikke har greid, det er alskens mål å stile mot.

Hei, jeg heter Bjørn, jeg er en skriver

Så er det å faktisk fortelle noen at man driver med dette. Jeg har tidligere, kanskje som et resultat av bristende selvtillit, ikke promotert dette veldig sterkt. Da sjefen min holdt en liten bursdagstale for meg (for etter hvert mange år siden) til 50-årsdagen min fortalte han alle kolleger at jeg drev med dette, og jeg kjente meg ikke helt komfortabel med at det plutselig var der ute i offentligheten. Ville folk se på det som noe tåpelig? Unødige drømmerier? Han er gartner, han kan da vel ikke skrive?

Ting endrer seg.

Jeg har i løpet av årene siden dette blitt mer trygg på dette, og det er blitt en kjent sak, i alle fall for mennesker jeg arbeider med og i vennekretsen, at jeg skriver. Denne voksende troen på at jeg hadde noe å si gjorde at jeg startet denne bloggen, og dermed offentliggjorde jeg jo på sett og vis at dette var noe jeg drev med, selv om jeg ikke akkurat har gått viralt med den. Og nå promoterer jeg jo dette i mine sosiale medier. Så viser det seg altså at folk har lagt merke til disse tingene utenfor akkurat denne nærmeste sfæren også. Jeg har i mange år også drevet med bandspilling lokalt, i tillegg til at jeg har en jobb innen kulturfeltet som museumsgartner i Stiftelsen Lillehammer museum, og dikterhjemmene Aulestad og Bjerkebæk, hos henholdsvis Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset. Så jeg har de siste tjuefem årene arbeidet i det som må kunne kalles nærhet til litteratur.

Et avisintervju

Jeg har vært intervjuet mange ganger i løpet av de årene jeg har drevet med denne jobben min, og der har jeg hatt god selvtillit, det er yrket mitt, liksom, og noe jeg føler jeg har ‘koll på’ som vi sier.

Noe annet med det private

Det er når det kommer til å snakke om disse amatørgreiene at ting har kjentes litt … skummelt, kanskje.
Så jeg ble for noen uker siden kontaktet av lokalavisen om et intervju om disse prosjektene mine, og journalisten visste tydeligvis om alt dette. Så da tenkte jeg, hvorfor ikke. Jeg kan få promotert meg selv, og bandet mitt. Det jeg ikke forutså, var hvordan desken laget overskriften på intervjuet:

Det så jo noe grotesk ut, så jeg fikk endret det på nett, men kom altså på denne måten i papirversjonen. Vel. Det slår i alle fall, og jeg må innrømme at det er hyggelig å få litt oppmerksomhet for de tingene som er og som har vært viktig for meg i mye av mitt voksne liv; skriving, tegning, musikk. Å drive med noe kreativt har vært som en nødvendighet – om jeg ikke skriver, spiller jeg, om jeg ikke spiller, tegner jeg. Og om det ikke blir til noe annet enn et lite blaff i lokalavisen er jeg fornøyd med det.

Det er bare å drive på

Dette blir jo en oppmuntring i hverdagen, en grunn til å fortsette: folk oppdager det, og man møter noen som har lest det og får pratet litt om det og lært seg det vagt ubehagelige i å takle ros for egne prosjekter. Men ros er alltid hyggelig. I alle fall når den kommer i avisene.

Til slutt

Dette er jo en privat boble man driver på i. Man tenker på plott, karakterer, om det er mulig å endre tidligere historier til det bedre, man tenker på arrangementer av låter man har skrevet, i det hele tatt, en del av hjernen er nærmest alltid opptatt med å fundere omkring disse tingene, og man kan ende opp med å være introvert og asosial. Slik sett vil det jo være hyggelig om man får vist noe av det man driver med der nede i sin egen mancave.
Selv om det kan være skremmende.