Ballett i beksøm.

Jeg liker ikke ‘for mye’.

Enkelte grener av kriminallitteraturen har det med å pøse på med altfor mange groteske detaljer, som om historien ikke er bra nok til å bære seg selv uten at drapene gjøres så abnorme som mulig, eller skurkene lages så utspekulert jævlige som det er mulig å få til. Jeg ga eksempel opp det svenske forfatterparet som kaller seg Kepler, fordi det ble for mye av det gode. Eller onde, for å si det slik.

Jeg synes også Jussi Adler Olsen har blitt for rå for sitt eget beste i beskrivelsen av ugjerningene. Det er da jeg detter av og ikke kjøper neste bok. Det er ikke hvordan drapene er gjort som gjør en historie interessant, det er hvordan jakten på morderen blir taklet av personene i historien og hvordan den innvirker på dem. Det blir som disse filmene som ikke på noen måte forsøker å være subtile, men  må vise hver minste patologiske detalj ved et drap. Kanskje nødvendig for stemningen, men unødvendig for historien.
Det er vel unødvendig å si at jeg ikke ser på splatter-horror-filmer.

De-inspirasjon.

Som jeg har snakket om i tidligere innlegg lar jeg meg påvirke av det jeg leser, men med disse historiene ender det opp i et motsatt fortegn fordi jeg vet at jeg ikke vil skrive slik. Jeg har så vidt nevnt at jeg har hørt på Scott Mariani på lydbok, mest for å forsøke å lure av ham noen thriller-hemmeligheter. Det er historier i Jason Bourne/James Bond-landskapet, og de er underholdende nok, men antall drepte og beskrivelsene av hvordan de dauer stiger i noen historier til absurde nivåer, som et helt kloster med døde munker etter tredje kapittel..
Jeg får samme følelse når jeg leser bøker der patologer er hovedperson, der det som regel er en (til det irriterende) inngående og detaljert beskrivelse av det patologiske arbeidet. Det viser at forfatteren vet mye om en patologs arbeid, men er etter mitt syn helt unødvendig og i bunn og grunn påtrengende i en ellers helt OK historie. Det blir plumpt og klossete, og en historie som kunne ha svingt seg elegant framover, snublet og trampet på sine egne tær. Som ballett i beksøm.

Balanse

Det blir en balansegang, dette, for de patologiske detaljene må stemme, som rigor mortis, livor mortis, skadeomfang, alle disse tingene som indikerer når og hvordan et drap har skjedd. For å sette det på spissen – man trenger liksom ikke å vite vekten på leveren, for meg blir det feil i den store sammenhengen.  Jeg trenger å å lage en fortelling som flyter, der selve forbrytelsen – drapet, ikke trenger å utmales i de mest infernalske detaljer. Noen mener kanskje at thrillerne er nødt til å ha dette groteske elementet for å bygge spenning, jeg mener at det er en lettvint tilnærming. Spenning kan bygges på andre måter enn bare å fylle sidene med blod.

En spoiler.

Jeg har tidligere snakket om at jeg liker J.K. Rowlings kriminalromaner, men det er et av drapene hun presentere som ligger helt på grensen av hva jeg synes er nødvendig. Det er også helt på grensen av hva jeg mener er et sannsynlig drap. I det følgende er det noen spoilere, så om dere har tenkt å lese bøkene hennes kan dere hoppe over de neste par avsnittene:
Hun beskriver et drap der en forlegger blir sløyet og hvor innvollene hans blir foret til dreperens bikkje, og han blir lagt ut som en hovedrett på en bankett med full pådekning omkring.  Da jeg leste dette tenkte jeg: “virkelig? Her drar du på mer enn troverdig er, J.K.”
For øvrig er historien glimrende, og da sitter jeg når jeg er ferdig med å lese og lurer på hvorfor hun måtte minske troverdigheten sin ved et slikt valg. Er det for å skille seg ut fra mengden? Lage noe som er minneverdig? Kriminallitteraturen blir stadig mer grotesk fordi forfatterne hele tiden må finne opp drapsmetoder som ikke er brukt tidligere. 

En tanke

Jeg sitter for øvrig igjen med en følelse av  at Rowling skriver av seg en eller annen oppsamlet irritasjon over forleggerstanden her og sier at ‘nå skal jeg f**n meg vise dem hva de fortjener’.  Både offer og morder er forleggere og blir presentert som særdeles usympatiske.  Det er selvsagt bedre å  knerte dem i en roman enn i det virkelige liv, med da gjelder det å ikke la seg rive for mye av sitt eget oppsamlede sinne.

Troverdighet

Michael Connelly drar også ganske kraftig på i et par historier, men det er gjort på en måte som gjør det sannsynlig, med ekkoer av seriemordere man har lest om. Men Connelly er inspirert av det samme som meg, film noir-krim, Chandler, Sjöwall og Wahlöö, den klassiske krimfortellingen. Det gir en annen tilnærming til groteskeriene. De er ikke nødvendige, rett og slett, og jeg tror på alt han skriver.

Fokuset må være på historien

Jeg har lest dem gang på gang: Chandler igjen, Connelly, Simenon, Turell, Sjöwall og Wahlöö, 80-talls-Staalesen. Alle disse skriver på en måte som viser at historiene og karakterene er viktigere enn de patologiske detaljene ved drapet. Det er dette jeg forsøker å strekke meg etter, den elegant fortalte historien bygd rundt karakterene og deres framferd.

Form

Det handler om form. Om hvordan historien presenteres. Selvsagt er det forskjellige tilnærminger, selvfølgelig er det noen som ønsker det rå og brutale, og sluker disse historiene.
Jeg ser på det som unødvendig. 

Til slutt:

Folk liker forskjellige ting. Det er greit nok. Min mening teller ikke for noe, men det er fremdeles min mening. Jeg liker elegant fortalte historier, velskrevne og gjerne med en grad av eskapisme, de kan godt være brutale, men det må fremdeles være realistisk og det må ikke være grotesk til det patologiske. Eller subsidiært patologisk til det groteske. Det må fremdeles fortelles med stil og troverdighet. Og det er akkurat det jeg forsøker å få til med min egen skriving.