Det musikalske som inspirasjon

Jeg har i mange år skrevet låter. Pop, rock, viser, og har hatt et band der jeg har fått spille mange av disse. Låter og låtskriving har sin egen logikk og sin egen dynamikk, men det er ting i det som jeg kan relatere til det å skrive en prosatekst.

Poengene på rett plass

En vellykket pop/rock-tekst kan ha en dynamikk der man ikke nødvendigvis forstår hva sangen handler om, men i mitt hode bør den ha et sluttpoeng, en punchline, om du vil. Jeg vil bruke det ordet i fortsettelsen her.
Punchline. Det har … punch.
Når man lykkes kommer denne som en forløsning i siste vers og refreng, som i nedenstående tekst, der det viser seg at personen som tilsynelatende går og nyter den nattlige småbystillheten faktisk er der av en grunn. Det viser seg at han er usikker på hva han kommer hjem til, og at det er derfor han går alene omkring i de melankolske nattemørke gatene helt til daggryet. Til slutt bestemmer han seg seg for å stirre beistet i hvitøyet ta det som måtte komme, og han går endelig hjem til det som måtte møte ham der. Akkurat dette kan jeg relatere til prosatekst også, dette med å få en setning eller et poeng på rett plass, en kommentar plassert der den får leseren til å tenke.

En sangtekst med sluttpoeng

Småbyen er stille i august
Når kveldene blir mørkere
Kjenner jeg sensommerens pust
Og når lyset fra en sprukken lykt flimrer lett i vinden
går jeg stille langsmed gatene som dufter svakt av høst

Lørdagskveld blå ingenting å gjørra på
Krummer ryggen imot nordavinden
Lørdagskveld blå, kald i sommernatta
Rusler gjennom gata , vil ikke gå hjem

Skyggefullt blant nattemørke hus
Natta er så stille at jeg hører elvesus
I gågata går noen og synger på en sang
I det fjerne høres timeslag i klokkas sprøe klang

REF

Byen står i morralysets skjær
På tide å gå hjematt nå i håp om bedre vær
Intet er så trøstende som en stille småbynatt
Samme hva som hender er du den beste jeg har hatt

Lørdagskveld blå ingenting å gjørra på
Krummer ryggen imot nordavinden
Lørdagskveld blå, kald i sommernatta
Rusler gjennom gata , vil ikke gå hjem

‘Lørdagskveld blå’ 2011

Et sluttpoeng fra en ny historie

Sluttpoenger og punchlines løfter en dialog. Det blir den litterære ekvivalenten til Horatio Caines sette-på-seg-solbriller-og-stige-ut-av-bildet-avslutninger i en uendelighet av scener i CSI Miami. Jeg har lært av meg selv her: punchlinen fra låtskrivingen blir sluttpoenget i en dialog eller et kapittel:

«Hva gjorde han da De tok Johannes Ruud?»
            Hun så et øyeblikk på ham som om hun ikke forstod hvem han snakket om.
            «Ruud,» gjentok han, «politimannen.»
            Marie snøftet en hånlig latter. «For en idiot. Jeg tvang Adrian til å hjelpe meg.»
            «Og det gjorde han?»
            «Han hadde ikke noe valg. Vi var altfor langt nede i hengemyra til å gjøre noe annet. Vi måtte få stoppet ham.»
            «Og dere bare druknet ham, uten videre, med kaldt blod?»
            Freibergs stemme hadde strammet seg til og lød steinhard og iskald i det lille rommet. Det var tydelig at Marie Finnestad merket det også, for hun rettet seg opp i stolen som om hun var redd for å få en ørefik.
            «Det måtte til,» sa hun trassig. «Det måtte til.»
            Etter en pause som så ut til å skulle strekke seg inn i evigheten, sa hun stille:
            «Hva synes De om meg nå, førstebetjent Freiberg?»

Fra ‘Krasjlanding’, ny tekst 2023

Jeg skrev først denne scenen for mange måneder siden, det er slutten på en lengre passasje der etterforskeren får forklaringen fra morderen. Jeg har også tidligere snakket om det som alltid skjer når jeg kommer tilbake til en tekst etter et lengre opphold: jeg opplever den annerledes, utenfra, og ser mulighetene for forbedring mye bedre. I ovenstående eksempel var scenen slutt ved «det måtte til.» Det kjentes for brått, som om scenen gikk hen og døde der, og jeg trengte å gi morderen et sjikt av selvinnsikt, ikke bare være fylt av kynisk egoisme. Så for å gi scenen en mer melankolsk eller tankevekkende avslutning føyde jeg på de to siste linjene, som for meg fungerer som en coda til det foregående, et utpust, en mer riktig avslutning, tilsvarende de siste taktene i en låt.
Det ble også nødvendig å legge inn en passasje som relaterte seg til dette tidligere i kapitlet:
«Ser De på meg som et fordervet menneske, herr Freiberg?» 
«Selvsagt ikke,» sa han, «jeg synes De var forbilledlig selvstendig, til tross for det som senere skjedde.»
Jeg ser denne sammenkoblingen av scener «på langs» av teksten, frampek, tilbakeblikk, kall det hva du vil, som ting som gjør en fortelling dynamisk og interessant. Denne siste setningen, dette sluttpoenget, blir som en avsluttende akkord til et anslag som ble gjort tidligere i teksten.

Det bitende poenget fra hardkokt-sjangeren

Raymond Chandler var kongen av one-liners, selvsagt. Jeg synes følgende sitat er en av hans beste. Poenget kommer som en komikers punchline, eller som en siste linje i en countrylåt, om du vil. Den sier svært mye om hva Marlowes mener om Sylvia Lennox, og har en slags bitende humor i seg som passer sjangeren perfekt:

«He’s on a bus to Las Vegas. He has a friend there who will give him a job.»
She brightened up very suddenly. «Oh- to Las Vegas? How sentimental of him. That’s where we were married.»
«I guess he forgot,» I said, «or he would have gone somewhere else.”

Raymond Chandler , The Long goodbye 1953

Fordi det er gjort med et skarpt blikk på hvordan en dialog framstår, med et vidd og en bevissthet om sjangerens indre logikk, om dens indre musikalitet om man vil, er dette ene sitatet alene er en inspirasjon for meg til hvordan man kan skjerpe en dialog eller en tekstpassasje, samme hvilken sjanger man forsøker å skrive i.

En fortellings indre musikalitet

Romaner kan være bare kjølige fortellinger, tekster, beskrivelser, ord som følger ord, scener som følger scener. Men de beste av dem, samme hvilken sjanger det gjelder, kan inneha en tone, en musikalitet som setter stemning til hele fortellingen og løfter dem ut av mengden. En roman som dukket opp i hodet mitt nå, er Jules Vernes «En verdensomseiling under havet», som har en medrivende og underlig sci-fi-modernistisk klang i seg, og som jeg var utrolig fascinert av da jeg leste den som 10 – 12-åring.
For å ta et annet ( og kanskje overtydelig) eksempel: «On the road» av Jack Kerouac er jo som en jazzlåt . Den gjennomgående tonen er beatpoesi på sitt beste, og har bebop-jazzens tilbakelente sløyhet som en gjenklang teksten igjennom. Det er som om man vil lese boken med Thelonius Monk på stereoanlegget i bakgrunnen.

Er dette noe å strekke seg etter, eller er det bare noe å betrakte og si: «tøft, ass»? Jeg mener at det er noe å lære av alle, uten at man skal hige etter å kopiere. Selvsikkerheten, likegyldigheten, sløyheten, swingen i tekstpassasjene og den skjære dyktigheten er noe å la seg inspirere av når man leser sine forbilder. Men det blir håpløst å forsøke å kopiere, man må finne sin egen tone, sin egen klang. Jeg vet ikke om jeg har greid det selv, men jeg forsøker…

En moderne musiker og poet inspirert av beatpoetene

I didn’t really want to be part of a clique or a niche. But I also was looking for my own voice, as a writer, y’know? And a world I could call my own.

Tom Waits

Dette er et veldig godt poeng, synes jeg. Tom Waits er sterkt inspirert av beatpoesien, av Kerouac, av Burroughs, men har likevel ut fra dette bygget sine egne musikalske rom, sitt eget univers. Og om noen, så innehar hans låter og dikt en særegen tone preget av jazz, blues, Kurt Weil, ompamusikk, i det hele tatt – han har virkelig greid å skape en verden og en musikalitet han kan kalle sin egen. Ingen er helt som Tom Waits.

Til slutt:

Alt dette handler om å ha kontroll på det man skriver, selvsagt: stil, tone, dialog, punchlines igjen, alle disse tingene man bør være oppmerksom på, men som ikke alltid er like lett å forholde seg til. Denne bevisstheten kommer ikke nødvendigvis helt av seg selv, den må læres, utvikles, det tar år å komme dit. Det er derfor jeg ikke er interessert i å gi ut mine historier selv, jeg må prøve gang på gang hos forlag, fordi jeg ikke er sikker nok på at jeg selv har greid disse tingene. Det må et faglig innspill til der jeg kan få råd og tilbakemeldinger om hvor bra (eller eventuelt dårlig) teksten er. Om jeg aldri får gitt ut noe er det greit, det betyr vel bare at jeg ikke helt har greid det…