Levende modeller, eller fri fantasi?

Forming av karakterer

Jeg har skrevet mye, og har et utall karakterer som frekventerer historiene mine. Deres egenskaper har kommet fra mitt eget hode, og mange av dem er til å begynne med sjablonger bygd på ideen om en karakter og er langt fra ferdig formet. Inspirasjonen kan komme fra mange hold,  men jeg har knapt noen gang brukt en direkte levende modell for en figur i historiene mine.

En samling løse deler

Jeg har ingen oppskrift på hvordan jeg lager en karakter, men det er vel gjort ut fra  arketyper. Bakgrunn, kjønn, lynne, hentes ut fra hodet mitt og settes sammen til den personen jeg ønsker at dette skal være. Det de har til felles, er at de aldri er blåkopier av venner og kjente, det blir feil i hodet mitt.

Inspirasjon

Utgangspunktet mitt for dette blogginlegget var tanken om å kopiere sine venner inn i historiene sine. Det er noe jeg ikke ville finne på, både av respekt for mine venner og fordi jeg på et vis vil se på det som ‘juks’ i skrivingen.
Nå er dette likevel en  sannhet med modifikasjoner. Jeg må innrømme at jeg har latt meg inspirere av eksempelvis personer som har deltatt i en eller annen tv-serie, eller har møtt i jobbsammenheng. Men da mer som utgangspunkt enn å kopiere en personlighet.

Eksempelvis,

i en sammenheng var det en kvinne i et gameshow-type-program, hun var en av flere eksperter i et panel. Da jeg laget min hovedperson «Katarina Lange», privatetterforskeren, var det henne jeg først så for meg som type. Siden har mange fasetter kommet til, og hun ligner ikke lenger så mye på den opprinnelige inspirasjonen, men den er i bunnen som utgangspunktet alt kom ut ifra.

Ønske om særpreg

En annen biperson jeg har hatt tidligere er den småvokste patologen «Torgeir Svendsen», som er diminutiv i størrelse, men stor i faglighet, og som etter hvert kjører en stor motorsykkel, tross småvokstheten sin. Jeg lot meg inspirere av en fagmann jeg møtte i jobbsammenheng, som var liten, forsiktig, nervøs og introvert, men som var svært dyktig faglig – og som til min overraskelse kjørte en Harley Davidson motorsykkel. Det var mer denne overraskelsen over å oppdage dualiteten i personligheten hans som ble inspirasjonen mer enn hvordan han snakket eller så ut.

Behov for en arketype

En nederlandsk journalist som frekventerte noen av mine tidligste historier er en frikete 70-tallspersonlighet med ullgenser, skulderveske i skinn og sandaler. Jeg var direkte inspirert til disse karaktertrekkene av to forskjellige personer.

For det første en person jeg gikk på skole med en gang i tiden, og det andre en lokal journalist i byen, som hadde omtrent samme utseende og stil, og som ga karakteren den 1.90 – høyden som jeg så for meg. Igjen de generelle typene som inspirasjon, ikke selve personligheten, jeg husker knapt hva disse to het. Den stakkars journalisten fikk uansett et brutalt endelikt sammen med min første privatetterforsker, siden jeg da var videre til nye karakterer spunnet ut av bifigurer i de første historiene.

Indre bilde

En mer generell inspirasjon for karakterer er bakgrunnen for min figur «Konrad Freiberg.» Det kom i utgangspunktet ut fra et ønske om å skrive om en Knut Gribb/Philip Marlowe-figur, og er lagt til 20 – tallets Oslo..

I utgangspunktet bør det da være en maskulin og egenrådig person, men etter et første forsøk i en lengre novelle, fikk han sin endelige form. Han ble noe annet enn en kynisk hardkokt privatetterforsker, selv om det er yrket hans i den første av historiene. Siden går han inn i politiet, som er bakgrunnen hans i utgangspunktet. Ubeskjedent nok er beskrevet av meg som en krysning mellom Fridtjof Nansen og Kong Haakon, han har også fått en noe regal og klok personlighet fra denne assosiasjonen.

Det er slik jeg så ham for meg både som type og i utseende. Hans noe korpulente kollega og sidekick «Walther Manger» blir beskrevet som å ligne mer på Kronprins Olav, av samme grunn. Figuren «Emil Østensen» i de samme historiene var først en anonym betjent som kjørte Freiberg omkring, men fikk i den siste av de tre fortellingene et liv og form som begynner som keitete fersk politimann og ender som et godt emne til en politietterforsker.

Karakterer utvikler seg

Karakterer man kommer tilbake til vil selvsagt utvikle seg over tid. Personligheten i karakterene mine kommer altså først ut fra hva historiene krever, når det er nødvendig, og får flere fasetter etter hvert som jeg skriver om dem.

Det kan ha vært en slags inspirasjon et sted til å begynne med, men denne vil bli tynnet ut med de trekkene som etter hvert dukker opp gjennom skriveprosessen, og når figurene endelig har fått sin form er oftest disse første inspirasjonene vasket ut.

Ian Rankin fortalte i en lydbok-introduksjon at han til sin forlegenhet oppdaget at hans karakter John Rebus i de første historiene slo om seg med litterære sitater og assosiasjoner – et karaktertrekk som passet mer med forfatteren selv enn med en hardkokt, skotsk politietterforsker.

Til slutt:

Det er selvsagt mange veier til dette målet. En ny karakter har begynt et sted ut fra en eller flere av de ovennevnte eksemplene, men er aldri ferdig i de første utkastene til en historie. Hen vil fortsette å utvikle seg ut fra nødvendighet eller kanskje til og med plutselige assosiasjoner.

En av mine bifigurer gikk fra venninne til fiende etter seksti tusen ord, og alt hun hadde sagt så langt kunne sees i et helt annet lys. Se også innlegget «Om karakterer, antagonister og protagonister,»
( https://wp.me/pbHjVr-5c) som handler om den historien.