Jeg skal i et par innlegg snakke litt om dette med å utforme en historie.
På forhånd aner jeg ikke hvilken stemning en slik tekst vil få, og jeg planlegger heller aldri å skrive i noen spesiell stil eller form, ikke siden jeg forkastet hardkokt-sjangeren med min første detektiv har jeg forsøkt å skrive innenfor en mal. Jeg skriver politikrim og det er vel kanskje på sett og vis en mal, men historien får utfolde seg, så får den ende opp i den stilen min fortellerstemme gir den. Den har forandret seg; jeg fikk tilbakemeldinger fra gjennomlesere som sa de hørte ‘min stemme’ i det jeg skrev og ikke en ‘nøytral’ fortellerstemme, dvs. jeg hang igjen i en skrivemåte som kanskje var mer pretensiøs enn hensiktsmessig. Denne stilen var kanskje preget av ting jeg var inspirert av tidlig i mitt skriveliv, (jeg har muligens på et tidspunkt forlest meg på Dan Turell) eller hardkokt-sjangerens skråblikk-betraktning av verden omkring. Tilbakemeldingen hjalp meg å rydde ut slike ting og gjøre historienes fortellerstemme mer ensartet og altså ‘nøytral’. Dette lyder muligens som tøys, men det handler om at man med denne fortellerstemmen skal entre problemfritt inn i leserens hode, og da er det en fordel for leseopplevelsen at den ikke skaper irritasjon.
Krim er på sett og vis saklig, med sitt ønske om å gjøre om urett og få universet tilbake i balanse igjen. Språket i krimfortellingen er ikke som i et Tolkiensk fantasyunivers episk og dramatisk, det kan til og med være nedtonet, kjølig beskrivende. Det er figurene som gir frodighet og melodrama til fortellingen. Moderne krim er full av karakterer plaget av indre demoner og som blir utsatt for alskens problemer før de har greid å opprette denne balansen igjen, ting som gir spenn og tar historien ut av det rent formelmessige.
«De lukket døren og beveget seg langsomt inn i huset. Ut i fra prospektet hadde de laget et riss av etasjen slik at de visste hvordan rommene lå i forhold til hverandre. Innover til venstre i en avlang entré, og deretter måtte de til høyre inn i en alkove der maleriet skulle henge. I mørket virket veggene skittengrå, og omriss av andre malerier kunne skimtes uten at de så hva de forestilte. Rico brukte ikke lommelykt, det var for farlig. Ingenting er mer mistenkelig enn en lysstripe fra en lykt som passerer på innsiden av vinduet i et nattemørkt hus. På gulvet lå et teppe som de kunne ane fargen på i lyset som blødde inn gjennom vinduene. Mørkt rødt, som tørket blod, tenkte Rico ulogisk og begynte å bevege seg mot stedet der maleriet skulle henge. «Den lukta. Merkelig om han har glemt søpla, er det ikke? Det er mer som om …» Rico bråstanset. «Å, faen», sa han og stirret framover. Stemmen hans var brått panikkfylt. «Å, faen.»
Tupelo stanset bak ham. «Hva? Hva er det?»
En kvinne lå midt på det blodrøde teppet foran dem. Måten hun lå på, den merkelige dukkeaktige måten armene bredte seg utover teppet på, gjorde at det ikke var noen tvil om at hun var død. Sjokket gled som en ispil ned nakken på Rico.
«Å, nei, shit!» sa hun høyt og blikkene deres møttes.
«Å. Faen.» sa Rico igjen. «Dette er ikke bra.»
De stirret lenge på skikkelsen, som om de ventet at hun skulle reise seg opp og si at det hele var en spøk. Men hun rørte seg ikke. Rico gikk langsomt mot henne mens små grøsninger prikket ned ryggen hans. «Hva gjør du?» hvisket Tupelo bak ham.
Rico løftet hånden uten å snu seg som for å si «ikke si noe!» Han stanset ved siden av bylten, nølte et øyeblikk og satte seg på huk og lyste på ansiktet hennes med lykten. Han hadde aldri sett henne før. Tupelo hikstet bak ham i det samme. Hun kom med et slags slags dyrisk sukk, så sårt at han snudde seg og så forundret på henne. Hun hadde et uttrykk av sjokk, han greide ikke å se ansiktstrekkene hennes, men det stod fram i halvmørket som en blekhvit utgave av Munchs ‘Skrik’. Ansiktet var som en hvit maske og hun snudde seg vekk fra ham.
«Hva er det? Tupelo?»
«Hva tror du?! Jeg … liker dårlig å se døde mennesker», sa hun intenst hviskende, fremdeles med ryggen mot ham, det lød som om hun hyperventilerte, og skuldrene hennes krummet seg som for å beskytte seg mot angrep.»
-Liljeborg, 2019-
Scenen over var skrevet lenge før jeg visste hva slags historie dette kom til å bli. Figurene Rico og Tupelo dukket opp av det blå og jeg var nødt til å skrive om dem. Dette koblet jeg sammen med en gammel idé om et kunsttyveri, og hentet inn en figur som var antagonist i en tidlig, forkastet historie, og det endte opp som en fortelling om skadde barnehjemsbarn, leiemord og hevn.
Passasjen inneholder flere ting:
Hvorfor ligger denne jenta her? Hvem er hun? Hva har huseieren med dette å gjøre? Og hvorfor reagerer Tupelo som hun gjør?
Dette er knagger å bygge videre på, kroker å hekte historien fast i. Jeg kan skrive slike scener og legge inn gåter for meg selv som antydninger og halvt forklarte setninger, ting som kan anspore til et troverdig og forhåpentligvis medrivende plott. Jeg kaller dette et anslag, et oppslag eller bare en løs idé. Jeg kan spare på disse i lange tider uten å finne noe hjem til dem, jeg samler disse enten i en fellesmappe i skyen eller i mine spiralryggede notatbøker. Om jeg har troen på at dette er noe å gå videre med, gir jeg den et mappenummer og et foreløpig navn for prosjektet.
I eksempelet med innbruddet bygde jeg ut den opprinnelige idéen med nye scener i forkant, scener som viser at noen legger planer, og det går en understrøm av noe illevarslende i hele introduksjonen før innbruddscenen, og det er tydelig at de to innbruddstyvene er på vei til å tråkke inn i noe de burde ha holdt seg langt unna.
Disse scenene får meg til å tenke “hva i all verden er det som foregår, hvem er disse menneskene – og ikke minst – hvordan i all verden får jeg koblet dem sammen gjennom denne historien?”
Jeg fant denne artikkelen på Dagbladet pluss:
https://www.dagbladet.no/kultur/slik-blir-du-forfatter/71897447
Hvis en overskrift begynner med «slik blir du…» er jeg alltid skeptisk, selvsagt, men denne artikkelen har noen gode poenger. Egeland sier ‘Ikke legg lista for høyt for deg selv’ og at det er en jobb å skrive seg gjennom en roman, man kan ikke sitte med fingrene over tastaturet og vente på inspirasjon. Jørn Lier Horst sier ‘ikke gi opp’, og les masse, og Helga Flatland sier at man må være åpen for kritikk, men ikke for åpen, man skal ikke endre en tekst på grunn av en enkelt tilbakemelding.
Den Upubliserte 