Nye tider, nye skikker

Kill your darlings, nok en gang

Dette er en oppfølging av mitt forrige innlegg, Karakterutvikling over tid, hvor jeg nå har konkludert i det jeg funderte på der.

Som jeg snakket om i det blogginnlegget har jeg flere ganger valgt å skrive karakterer ut av soga ved å gjøre dem til ofre i en historie. (Les også bloggposten Handling og sidespor). Diverse andre har forsvunnet ved å sende dem i pensjon eller sykdom, for å bli erstattet med nye karakterer. Slik har det vært en fornyelse i rollebesetningen når jeg har skrevet nye historier. Dermed har jeg siden 2016 hatt med en karakter som dukket opp i det som ble min beste historie til da – og som jeg fikk et lite napp hos et forlag med.

Fredrik

Han fikk navnet Fredrik Steinras, etternavnet drømte jeg opp da jeg innså at det finnes etternavn i dette landet som «Moldskred’. Etternavnet alene kunne være en hjelp til å antyde hvor han, eller slekten hans, kanskje, kom fra. Noe som i neste omgang kunne gi en fasett til bakhistorier og sidelinjer.

Da han dukket opp var han usikker og hadde liten selvtillit, han kom som assistanse som underordnet fra Kripos inn i historien som het «Blindsone», og valgte etter hendelsene å takke ja til en stilling på politikammeret i Lillehammer, som jeg på det tidspunktet brukte som scene for historiene mine. Han ble heller ikke spesielt vennlig mottatt. De gamle etterforskerne så på ham med mistenksomhet.

Friberg sa: «jeg kjenner at jeg egentlig ønsker å løse denne saken uten at Steinras trenger å røre en tast på den fancy laptopen han har tatt med seg.» 
«Det lyder jo som begynnelsen på et veddemål», sa Lande med et smil. 
«Heh», sa Dahl, «jeg må si meg enig med Edvin, vi hadde greid oss uten denne fyren som etter sigende er helt uerfaren med feltarbeid. Hørte dere det? En av dem han har jobbet med sa at han har hatt en taktisk kontorjobb siden han begynte. Han har knapt noen erfaring fra andre saker enn datakriminalitet.» 
«Prøv i alle fall å ikke være barnslige», sa Lande stramt til de to andre. «Vi trenger å spille på lag her, vi har ikke tid til å jobbe mot hverandre.» 
Friberg nikket. Dahl bare trakk på skuldrene uten å si noe. 
Sitat: Blindsone 2016

Et liv som romankarakter

Siden har han vokst som karakter, han har som nevnt i forrige blogginnlegg hatt et bestevenn-forhold til karakteren Nina Øverstad, som senere har blitt en viktigere person å skrive om for meg enn stakkars Steinras. Han har også utviklet et mørke et sted under overflaten, som seg hør og bør en karakter i en krimhistorie. En kriminell bror, og en hendelse der Fredrik på privat basis må inn og renvaske ham fra en mordmistanke, fører til en fatal slutt for en av de impliserte og gir ham det som kanskje er en ptsd-diagnose, selv om jeg ikke beskriver det som dette. Han får angstanfall, og et underliggende temperament som av og til bryter eksplosivt gjennom overflaten.

Nina kunne se at han var rasende. 
«Rolig, Fredrik,» sa hun, som om han var en politihund,  men han så ikke ut til å høre henne.  
«OK, Reggi, hvor er han?» sa han, det underliggende raseriet fikk stemmen hans til å vibrere som en vaier på bristepunktet.  
«Hvem?» sa Reggi fårete. 
«Du vet akkurat hvem jeg snakker om.» 
«Nei, for faen, jeg vet ikke hvem du snakker om, og du kan prøve å gjøre noe, trenge dere inn på denne måten, jeg kan loven for faen, jeg har rettigheter! Jeg vil snakke med en advokat.» sa Reggi og presterte et selvtilfreds glis til tross for at han lå på magen med hendene på ryggen for å få på håndjern.
Fredrik eksploderte. Det hadde ligget der like under overflaten de siste dagene, og denne fyren fikk fortøyningene til å briste. Han røsket Reggi opp fra gulvet og kastet ham med et brak opp i det veltede salongbordet som klappet sammen under ham som om det var laget av kartong. Både Nina og Jonstad kom med overraskede utrop idet han fulgte etter Reggi og løftet ham opp etter slagene på den simple jakka han hadde på seg så det spraket i sømmene.  
«For svarte helvete, Reggi, jeg tuller ikke! Hvor er han?!»  
«Han er i låven!» brekte Reggis kompis fra gulvet, han lød helt vettskremt.  
Nina kunne se hvordan lufta tilsynelatende gikk ut av Reggi, og Fredrik slapp ham ned i restene av salongbordet og løp ut døren. Nina fulgte etter ham. 
«Hva faen, Fredrik,» sa hun, men han så ikke ut til å høre henne. 
Sitat: Stakkars lille pike 2017

Utvikling

Jeg tror det må ha vært utviklingen fra et nesten-romantisk forhold til samboerskap mellom Steinras og Øverstad som har ført til det jeg nå skal gjøre, å skrive ham ut av soga som et offer i den siste historien min. For det kjennes nå som om jeg har brukt opp mulighetene mine med ham og at å beskrive samboerlivet deres blir klisjeer.

Hvorfor?

Jeg trenger noen endringer i scenarier og omgivelser for å kunne opprettholde spenningen og interessen for skrivingen, og dette er altså tidspunktet for å gjøre dette. Det har i den siste historien kjentes som om han har blitt overflødig i historiefortellingen. Det er jo en mulighet for å pensjonere ham også, men fordi det er enda en hendelse, som skjedde i den forrige historien og som kan ende på samme måte, måtte jeg ta et valg. Hvem skulle overleve, hvem måtte forsvinne? Det hadde blitt for store tilfeldigheter i historien om to karakterer gikk ut av soga på samme vis, etter hendelser som har skjedd på helt forskjellige tidspunkter. En annen ting er at å fjerne ham vil gi en ny fasett til Øverstad, som jeg også har vage planer for framover.

Det dramatiske sluttpunktet

Så jeg brukte høsten til å gjøre ferdig historien fram til dette punktet, og etter å ha skrevet inn i et større, dramatisk scenario fra en tidligere forkastet historie, er jeg nå på stedet der jeg må ta valget:

«Satan», skrek han idet et nytt skudd strøk over skulderen hans, rev trevler av jakken og traff karosseriet på bilen foran ham med et høyt metallisk smell.  «Helvete, hva skyter han med, det der er voldsomt!» 
Foran ham hadde Amina kastet seg i sikkerhet, og han løp i sikksakk mens tre nye skudd sparket opp grus  i søyler omkring ham og han måtte konsentrere seg om ikke å få fullstendig panikk.  
Så var det som om en hest sparket ham i ryggen, all luft ble slått ut av ham og han tumlet framover. Enda et slag kom, og bakken kom opp og slo ham i ansiktet. Han hørte en stemme som skrek navnet hans. Han forstod ikke hvorfor. Det eneste han kjente var at noe var galt med kroppen. . 
Sitat: Forsvunnet, 2025

Dette er altså det som har skjedd, og han har blitt sendt med luftambulanse til Rikshospitalet. Det er scenariet jeg går videre fra når jeg nå skal skrive den definitive avslutningen på Fredrik Steinras sin medvirkning i mine historier. Og det er jækla skummelt, for å si det brutalt.

Hva fører dette til videre?

Det kjennes vanskelig, jeg stritter i mot, men jeg har kommet fram til at dette er endingen jeg må lage om jeg skal fortsette å skrive i dette universet. Noe som antyder, til tross for at jeg ikke har innrømmet det helt for meg selv enda, at jeg nå driver og endrer på forutsetningene jeg har skrevet i de siste sju-åtte årene. Det anes en retning vekk fra politihistoriene og tilbake inn i privatetterforskersfæren. Planene jeg har for Øverstad er inkorporert i dette, selv om jeg ikke har bestemt meg helt hvilken retning hennes linje skal ta.

Så mange valg å ta, slike endringer for mine venner, karakterene.

Men:

Jeg har en snikende mistanke om at Steinras, som ble med som en dyd av nødvendighet i en historie, bare har blitt en del av rollegalleriet uten at jeg har analysert veldig dypt hvorfor han er med, hvilken rolle han besitter i spekteret av karakterer. Han har bare vært der siden han ankom. Som et «sounding board» for andre karakterer, et middel til å gi en spenning (ift. Øverstad), eller en dypere fasett til en historie (jfr. ptsd-kommentaren tidligere). Men altså, ikke veldig dypt fundert. Øverstad ble med fordi jeg trengte en kvinne i rollegalleriet og har vært lettere å utvikle til en sterk karakter. Siden har det blitt flere. Og stadig flere kvinner. Dermed er det kanskje ikke så rart at det blir han som må ut. Jeg har ikke mer å skrive om ham, rett og slett.

Til slutt:

Nå har jeg skrevet de første avsnittene i det som blir Steinras sin utgang, og det er akkurat så vanskelig som jeg trodde. Ikke bare de fysiske omgivelsene; sykehuset, leger og sykepleiere, men min egen reaksjon, hvordan beskrive familiens reaksjon og Ninas reaksjon. Hvordan gi troverdighet til scenen, alt gjør at dette kjennes som noe av det vanskeligste jeg har skrevet.