En møysommelig prosess: om å få til avslutningen.

Neste kapittel

Dette er en fortsettelse av forrige blogginnlegg, der jeg snakket om rushet ved å få et ras av inspirasjon.(https://wp.me/sbHjVr-plotting) Ting kan ikke gå så enkelt, selvfølgelig, og det stanset seg ganske abrupt ved påsketider, da jeg optimistisk hadde sett for meg i alle fall 70′ ord ganske lett. Det ble mer komplisert enn som så: den siste delen av historien etter drøye 50′ ord ble en mye vanskeligere og mer møysommelig prosess enn jeg hadde håpet på. Det var ikke bare å plotte episoder slik jeg hadde gjort på den første delen av historien, jeg endret noen forutsetninger og forkastet noen av de tidligere punktene jeg hadde skrevet ned, og måtte skrive meg inn i fortsettelsen, scene for scene, hendelse for hendelse. Det er svært ofte slik, historien havner på et helt annet sted enn det jeg hadde sett for meg da den startet.

Så hva gjør jeg?

Dermed ble det over de neste par månedene å skrive episoder og scener uplassert i tidslinjen, det ga også tankene tid til å fundere over løsninger, til å oppdage nye ting jeg ønsket å ha med, blant annet en helt ny vending som ga masse spenst til den siste delen av historien. Når jeg endelig kom til den, oppdaget jeg at den egentlig hadde ligget der, latent i det jeg tidligere hadde skrevet, og nærmest var nødt til å komme som en logisk følge av to-tre tidligere scener. Dette er noe jeg har opplevd tidligere også, at jeg ikke ser potensialet i min egen historie før jeg har kommet langt ut i fortellingen.
Så, med dette på plass, og når jeg hadde fått mange nok av disse scenene/ episodene/ kapitlene, kunne jeg starte arbeidet med å koble dette sammen med det jeg tidligere hadde skrevet, inn i en sammenhengende og flytende rekke av scener i et logisk narrativ. (Dvs. at de kommer som følge av hva som skjer i tidligere hendelser, og ikke på grunn av noen tilfeldig og lite sannsynlig deus ex machina– inngripen.)
Tidlige feriemorgener er perfekte for slikt redigeringsarbeid, og jeg har i løpet av sommeren i tillegg tilført teksten nærmere 10 tusen ord i denne prosessen i form av sammenknyttende scener, dialoger og manglende kapitler. Flyten har langsomt kommet tilbake idet jeg har føyd til detaljer, og justert tidligere episoder både i innhold og plassering i tidslinje. Hele eller deler av tidligere kapitler har også blitt fjernet etter hvert som historien endrer og justerer seg med det som skjer mot slutten. Slik det nå ser ut havner den på det som omtrent er gjennomsnittet av lengde på historiene mine, ca. 90′ ord.

Et møysommelig arbeid

Hele historien må selvsagt få en utgang, en forløsning av spenningen jeg har forsøkt å bygge opp., det er krimfortellingens vesen. Jeg må også finne et sted, en lokasjon å legge disse hendelsene. Jeg må i minst mulig grad gjenta motiver jeg har brukt tidligere. Jeg har i løpet av teksten brukt en litteraturfestival som en del av sidefortellingen, og etter hvert gjorde jeg dette til åstedet for sluttscenen. Dette fordi det handler om ting i hovedpersonens liv, og fordi jeg fysisk sett ønsket at noe av dramaet skulle utspille seg gjennom en stor folkemengde. (Akkurat den inspirasjonen kom fra en eller annen lydbok jeg hørte på.) For å komplisere det hele føyde jeg på en ytre trussel, som en del av den større bakenforliggende historien er en leiedrapsmann er muligens på vei for å ta seg av en eller flere av de involverte.

Med et sjokk innså han at noen skjøt på ham. I panikk spant han bakover, og tredde bakenden på Mercedesen inn i fronten på en Tesla med et brak som gjallet mellom murveggene. Elbilen gikk nærmest i oppløsning av sammenstøtet, Mercedesen hadde knapt en skramme idet han spant framover og fikk vridd rattet i retning rampen ned mot utgangen. Pft-pft. To nye skudd, denne gangen inn gjennom bakruten. Han hadde kjent lufttrykket av en av kulene, to hull dukket opp i frontruten foran ham, og panikken hans var nå i full utfoldelse. Instinktene hans ville ha ham vekk fra situasjonen, og han var knapt bevisst sine egne bevegelser. Han tråkket altfor hardt på gassen og vred bilen inn i den trange rampen, tydelig dimensjonert for mellomklassens bilpark, den store Mercedesen var meteren lenger enn de fleste andre bilene i etasjen og trengte små marginer for å krype ned de trange rampene. Han feilberegnet spektakulært, og enda en gang gjallet ekkoet mellom murveggene da bilen med et brak kilte seg fast mellom murkantene, og han kom verken fram eller tilbake. Han forsøkte å rygge, innså at han satt fast og tråkket gassen i bånn. Det skrek i dekkene og stinket av svidd gummi idet en tett sky av blågrå røyk innhyllet bakenden av bilen, men Mercedesen rikket seg ikke.
            Et sted bak røyken så han en skikkelse nærme seg, og han grep tak i kanten på taket over det knuste sidevinduet og kravlet ugrasiøst ut av førersetet. Han falt tungt og vondt ned mellom murkanten og forskjermen, og krabbet i full fart ned de siste meterne av rampen mot nivået nedenfor, og løp som han aldri hadde løpt mot utgangen.

Innledning til sluttscene i nytt prosjekt med arbeidstittel «Mannen som skulle ha vært død» 2024

Hva skal sluttscenen inneholde?

Utfordringen blir å sy alle deler av historien sammen i en stor og dramatisk sluttscene. I løpet av handlingen har det vært drap, bortføringer og overfall. Hva kan gjøres for å toppe dette? Jeg ønsker alltid at den skyldige skal få sin straff på den ene eller andre måten. Enten av lovens lange arm, eller at hen får som fortjent. (Karma suger…) Men det må ikke være slik at protagonistene alltid kommer uskadet fra hendelsene; på den annen side må det heller ikke være slik at selve hovedpersonen er den som ender opp med å bli den skadede hver eneste gang. (Jeg hører nettopp på en lydbok nå, der det plutselig viser seg at ekskonas nye flamme er en seriemorder – akkurat et scenario etter min smak!) Mine forskjellige hovedpersoner har tidligere blitt bortført og knivstukket, hengt på kanten av stup, overfalt og nesten voldtatt. Hva skal skje denne gangen? Detaljer fra selve historien kan gi hint om hva som kan hende, slik at scener tidlig i fortellingen viser seg å være frampek mot det som utspiller seg mot slutten.

Konstruksjon av sluttscenen – hvordan forklare tid?

Jeg endte opp med en relativt komplisert scene der tidslinjen strammes kraftig inn med hyppige synsvinkelskifter – den er sett fra minst fire posisjoner. Problemet med dette er forklaring av tiden som går fra scenen begynner, gjennom hvordan historien beskrives via de forskjellige karakterenes synsvinkler og til den avsluttes. Alt må stemme overens, alle ting må rekke å skje, uten at det – som man kan se i enkelte filmer – skjer altfor mye på altfor kort tid.
Den er enda ikke helt ferdigskrevet, men intensjonen er at alle deler av historien kommer sammen i en Grande Finale.

Da jeg hadde bestemt meg for hvor hendelsene skulle skje, ble forutsetningen at det er omgivelsene som setter premissene for scenen. Jeg har omgivelsene, deretter plasserer jeg personene. Det er en høy bru i sentrum av byen, en vårstri elv, et parkeringshus og jernbanen, alt får en medvirkende rolle i det kompliserte nettet av enkelthendelser før alt er over. Personer ved elva under brua, personer i parkeringshuset, personer på brua høyt over elva, lyden av politiet på vei i utrykning i bakgrunnen. Alle de forskjellige delene av historien er blitt ledet mot denne slutten av de foregående hendelsene, innebefattet et mislykket attentat, kaos i en gågate, forfølgelse gjennom bakgårder, før alt ender på dette harde og betonginfiserte stedet, som kanskje er det goldeste stedet i sentrum av denne byen.

Til slutt: Alt har skjedd, hva skjer siden?

Sluttsummen blir at en person er forsvunnet, en er druknet, to er skutt, en er hardt skadet, og hovedpersonen sitter igjen med en voldsom tvil om hun skal fortsette som privatetterforsker på grunn av innvirkningen det har på de som står henne nær.

Jeg har skrevet i denne bloggen tidligere at jeg liker en coda, en liten ettertanke etter de dramatiske hendelsene. Ting som kan antyde hva som har skjedd med de involverte i etterkant, og hva som vil skje med dem i framtiden. Hendelser jeg har beskrevet i denne fortellingen gir meg en mulighet til å endre på noen forutsetninger i eventuelle fortsettelser av disse historiene, og det har også dukket opp enda en idé som jeg lurer på om jeg skal følge, en aldri så liten omveltning i persongalleriet. Det er mulig jeg har hatt dette i tankene hele tiden, jeg tenker hele tiden på hva som vil skje videre i mine karakterers liv.

Så, vil hun gi opp det hele? Vil hun skilles? Vil kollegaen hennes dø? Vil det komme inn en ny person fra siden? Only time will tell…

Dette er det spennende med å skrive slik. Ut av det blå kommer det scenarier som kan gi en annen og ny dynamikk til den fortsatte skrivingen.