Jul under brua.

Et lite juletilbud.

Dette er en liten historie jeg har hatt med meg i 10 år, og jeg finner den fram hver jul og justerer litt på den. Den begynte livet sitt som en sang, men endte altså opp som en sentimental julefortelling. Den er nok fylt opp med klisjeer, dessverre, men det var også meningen. Når man ser en julefilm, har man sett dem alle, liksom, og det er litt slik med julehistorier også. Litt tristhet, litt glede, mikset med sentimentalitet og golde realiteter. Ingrediensene er en liten, trist familie, et forsoffent par i femtiårene og en politimann, det hele krydret med julepynting, juletreslang og en happy end.
Sangen som var utgangspunktet for historien var nok litt røffere i tonen, her har den endt opp som en fortelling store barn kanskje kan like.

 Så, her er historien:

«Herregud mamma, ikke mas sånn!» Synne er irritert. Moren ser forundret på henne og spør «hva i all verden mener du, Synne?» 

Jenta puster oppgitt og ser skrått på mammaen. «Du holder jo hele tiden på og maser om alt!» 

Hun ser på datteren med triste øyne og skyver en hårlokk vekk fra øynene med håndbaken. «Ja, men du vet at jeg ikke har det lett om dagen. Om vi hadde vært her alle sammen hadde ikke dette vært noe problem! « Hun hisser seg opp mens hun snakker. «Nå må jeg hanskes med hele denne greia alene. Gaver, julemat, juletre, fri og bevare meg vel – penklær, kaker, det blir snart for mye for meg! Simen? Simen! Hvor er du?»  
Det siste roper hun ut mens hun ser mot døren. 
«Hva er det, mamma?» En lyshåret gutt i elleveårsalderen kommer inn døren fra rommet sitt. Hun spør ham hva han holder på med. Gutten trekker på skuldrene. «Ingenting, egentlig.»  
«Skulle ikke du pusse sølv?»  
«Har gjort det.» 
Hun ser forundret på ham. «Er du allerede ferdig med det?» 
« Jaa, det var da ikke så vanskelig.» 

Moren ser mot en liten stabel med kort som ligger på en skjenk. «Har du skrevet navnet på julekortene?»  
«Ja det gjorde jeg i går. Men Synne har ikke gjort det enda.» 

Synne blir enda mer oppgitt. «Herregud, Simen, slapp’a!» 

Simen snur seg mot moren og sperrer opp øynene. « Men hun har ikke!» 

Moren prøver å roe situasjonen. «Så så … Hvorfor har du ikke gjort det, Synne?» 

«Ååh, jeg gidder ikke skrive under på noen teite julekort!»  
Synne er nettopp fylt fjorten år og ingenting er morsomt, spesielt ikke det som moren har bestemt. Moren ser forskrekket på henne, hun har ikke helt fått med seg at Synne ikke er barneskoleunge lenger. «Hva er det du sier?!» 

Synne ser trassig på henne.  «Jeg kjenner jo ingen av dem du sender kort til uansett!» 

Moren blir litt febrilsk, hun føler at situasjonen er i ferd med komme ut av kontroll. «Hør nå her, vi må tenke på hverandre i julen! Og da kan ikke du si at du ikke vil være med på dette. Det er tredve kort. Det tar ikke så lang tid, kom igjen nå!» 

Synne kommer bare med ett irritert pust og gir Simen et sint blikk. «Flott» sier moren, «da kan jeg…, « plutselig renner øynene hennes over med tårer. «Uff, at jeg er alene om dette gjør jo alt verre», sier hun halvt til seg selv. «Det er bare så altfor…» 

Hun tenker på alt hun måtte gjøre, for første gang alene om alt. Mannen døde vinteren før etter å ha vært syk gjennom den forrige julen, og de hadde knapt rukket å innfinne seg med det før jula kom og ristet opp i alt på nytt. Og nå ligger alt hun må gjøre tungt på henne, ansvaret for at ungene skal få en skikkelig jul etter at den forrige ble borte i sykdom og fortvilelse, all maten, kaker og pynt blir snart for mye for henne og det er som om hun kjenner panikken krype inn under huden på seg. Etter noen minutter har hun tatt seg inn igjen og snakker høyt til seg selv, som om det var tåpelig av henne å bli tatt av fortvilelsen.  
«Nei, må bare se til å få gjort noe her.  Simen? Simen! Uff, hvor er det blitt av gutten? Synne? Hallo? Er dere der?» 

Simen roper fra gangen: «mamma, jeg går ut en tur!» så smeller døren igjen etter ham. 

Moren sukker. «Akk ja» sier hun til seg selv, «Det var vel den hjelpen jeg fikk i dag.» 

 
II 

På en benk som står i en liten park under brua ved elva som renner gjennom sentrum sitter en frynsete figur med hendene dypt i frakkelommene.  Han har på seg en gammel sixpence, et langt farget skjerf og noen sko som er helt grå av slitasje på bena. Han ser litt misbilligende ut i luften der han snakker med en dame på samme alder som sitter ved siden av ham på benken. Hun har på seg en lappet jakke og har et gammelt heklet sjal over skuldrene. På fingrene har hun et par fillete vanter. 

«Jeg er litt lei nå, Jenny,» sier han og rister svakt på hodet. «Hvor mange år har vi sitti her i dagene før jula?»  
Jenny ser på ham og tenker seg om. «Nei, det kan du spørra om, tjue år kanskje. Men er det no’ å væra lei seg for da? Her, ta deg en styrketår nå, Even, så liver du deg opp litt.»  
Hun finner fram en halvflaske fra en lomme og rekker ham. Han tar imot flasken og løfter den opp foran ansiktet. «Takk takk. Men det er nå knapt igjen no’ på flaska.»  
Hun dunker ham jovialt i siden. «Bry deg ikke om det. Vi får tak i ei til tel jul. Du fortjener en tår nå synes jeg.»  
Så tenker hun på det han akkurat sa. «Men, er du lei nå i jula da?» 

Even vagger med hodet. «Nei. Jeg er ikke så veldig glad i jula lenger. Alt som loves blir ikke… jeg mener, det snakkes om barnet som ble født, men det blei vel bare hule løfter, blei det ikke? Så jeg synes det liksom er litt stusselig med jula etter hvert.  Og alle vi kjente er forsvinni, og … hør, hva er det vi hører?» Han løfter hodet og ser ut i luften etter en metallisk lyd som gir gjenlyd mot parkeringshuset førti meter lenger bort. Jenny ser skøyeraktig bort på ham. « Nå tuller’u att, Even, det er jo bare lyden fra stasjon’.» 

« Å ja, jeg trur alltid at jeg hører høyverdige engler.» Han humrer. Jenny ler en godmodig latter og rister på hodet. «Du er slik en tullebukk noen ganger Even!» 

Even sukker. «Akk ja… men jeg er sliten, detta er siste jula jeg orker å sitta her.» Han grøsser synlig i frakken.  
«Trur du det?» sier hun.  
« Ja. En gang får væra den siste.»  
De blir sittende i stillhet en liten stund før Jenny reiser seg og børster et eller annet av jakken sin. «Ja, ja, Even, slik æ re’ blitt.» Så drar hun fram en gammel pung fra vesken sin og kikker ned i den med en grimase. «Jeg går og ser om jeg kan skaffe no’ mer tel oss.»  
Han smiler til henne. «Gjør det Jenny, jeg blir sittende her og fundere litt jeg.» Hun sjokker av sted i nysnøen og han ser smilende etter henne. 

Kvelden kommer sigende, og en gul gatelampe tennes plutselig over ham. Noen har satt en tønne ved siden av benken og det brenner i noen rask Even har kastet opp i den. Han blir sittende uten å tenke på noe spesielt mens suset fra trafikken høres fra brua over hodet hans, og det lille som er av vann i elva prøver å lage stemning. 

 
III 
Simen, som akkurat har gått hjemmefra er ikke sikker på hvor han skal, han vil bare rusle seg en tur. Flere av kameratene hans er opptatt med kor og alskens juleforberedelser, men han har ingen slike ting på fritiden. Nå kommer han gående ned stien mot parken under brua. Der ser han Even sitte i andre tanker. Han stanser og ser forsiktig på ham. «Hei…»  
Even våkner liksom til liv og oppdager gutten som står der foran ham og smiler.  
«Hei gutt!» sier han og smiler tilbake.  
Simen rynker pannen og ser seg omkring. «Hvorfor sitter du her?»  
Even hoster. «Heh. Hvorfor jeg sitter her? Det er nå yndlingsplassen min, da.»  
Simen ser overrasket ut. «Nå når det er så kaldt?» 

«Ja» sier Even, «jeg sitt’ nå her alle dager jeg.»  
Simen skjønner ikke dette. «Hvorfor er du ikke hjemme da?»  
Even blir litt fjern i blikket et øyeblikk. «Hjemme… hjemme er ikke det mest romslige stedet å være… det er bedre plass her under himmern.»  Han ser på gutten foran seg. Han har på seg en boblejakke og en strikket lue, og lyse hårtuster stikker fram under lua. «Hva med deg, hvorfor er ikke du hjemme nå i førjula i stedet for å vandre stilangs her nede?»  
Nå er det Simens tur til å bli litt fjern i blikket. «Aa… det er ikke så morsomt hjemme hos meg heller.» 

Even ser bekymret på ham. «Sie’ru det?» Simen sparker formålsløst i nysnøen. Ser ikke på den litt underlige figuren som sitter der på benken. Han vil bare så veldig gjerne fortelle det til noen. «Ja…» sier han nølende. Even bøyer seg litt ned og fanger blikket hans.  «Noe du vil fortelle en gammal stakkar?» 
Simen nøler litt før han snakker: «Det er den første jula vår uten pappa, så mamma er litt på tuppa. Og storesøstra mi er så lei seg at hun gråter hele tiden og er sint på mamma.» Han trekker på skuldrene og ser rett inn i øynene til Even. «Så det er bedre å ta en tur ut.»  
Even ser trist på ham «Har du ikke noen kammerater da?»  
Simen aksler seg. «Joda. Men der er det pepperkaker og juleforberedelser og gaver så jeg blir litt lei meg av å være der.»  
«Nei og nei,» sier Even og ser medfølende på gutten. « Hva med mamma’n din da?»  
«Hun bare går rundt og er lei seg over at hun ikke rekker over alt.» Simen dytter hendene langt ned i boblejakken og ser til siden.  
«Uff da, dette hørtes ikke noe hyggelig ut. Hva heter du a, gutt?» 
«… Simen… hva heter du?» 
«Jeg? Jeg heter Even.» 
Simen ser undersøkende på ham. «Er du en slik fyllik?» Et bredt glis brer seg over Evens ansikt og han begynner å le. «Haha. Kanskje det gitt. Har mammaen din snakket om det?»  
Han nikker. «Mm. Hun sier at jeg skal passe meg for slike.»  
Even smiler igjen. «Å sier’a det gitt? Kjenner hu noen fylliker?»  
Simen trekker litt ukomfortabel på skuldrene. « Nei… jeg vet ikke…»  
«Vel, Simen, vi ække så farlige som vi ser ut.» Even snur hodet og ser oppover stien. «Se, der kommer’a Jenny og.» 
Simen ser forvirret omkring seg. «Jenny?»  
Mannen nikker og smiler til ham som en annen julenisse. «Ja, det er frua mi det, vi har vært kjærester i fireogtjue år nå. Vi møttes her en gang for lenge sida, akkurat på denna benken. Og nå må vi liksom innom her da, når jula nærmer seg.»  
Simen snur seg og ser en dame med langt litt fillete skjørt og med langt rødlig og bustet hår som kommer mot dem. Hun har en bærepose med seg som det klirrer i. Hun stanser foran dem og ser på Simen.  
«Men har du fått besøk på benken, Even?»  
Even nikker. «Ja, detta er’n Simen, Jenny. Han og jeg har en liten mann til mann prat her.»  
Jenny ser fra den ene til den andre. «Akkurat? Hvor gammal er du’a Simen?»  
Simen ser på henne. «Jeg er snart 11 år.»  
Hun nikker imponert. «Og du bor her i nærheten?» 

Simen peker mot et lite skogholt. «Ja. Jeg bor i blokka på andre siden av jernbanen der borte. Hvor bor dere?»   
Jenny smiler til ham. «Å, vi har et lite krypinn borte i gata her, et lite hus i en bakhage.»  
Ansiktet til Simen lyser opp. «Åh. Det hadde vært fint å ha et eget hus. Det er kjedelig å bo i blokk.» 
Even flirer. «Du ville nok hatt ett litt anna hus enn det vi har!»  
Simen ser uforstående på ham.»Hvorfor det?»  
«Det er ikke så mye å skryte av det, da, ser du,» sier Jenny, «bare et ørlite gammalt hus.»  
Simen forstår fremdeles ikke. «men det er et hus?»  
De to smiler. «Ja. Det er et hus.»  
«Det er uansett mye bedre enn å bo i blokk,» sier Simen bestemt.  
«Det har du antageligvis rett i» sier Even og smiler.  
«Det er litt kaldt der» sier Jenny. «og han Even er ikke så veldig flink til å hente inn ved.» Hun dunker ham liksomstrengt i siden med albuen. Even svarer ikke. «Hører du Even, hva med veden?»  
Even gjør en liten grimase. «Jadda, jadda! Jeg ska orne’re!» sier han.  
Simen ser på dem. «Jeg ville nå  heller ha sittet hjemme når jeg har et hus!» 
De to figurene ser på hverandre og blir plutselig litt forlegne. Even kremter lenge.  
«Vi sitt ikke her hele tida da, men det er litt nostalgisk detta her da… vi møttes her, på denna benken.» De to smiler til hverandre som nyforelskede ungdommer. «Den gangen bodde jeg… litt kummerlig… bak en bygård i Storgata…» Han hoster igjen. Simen rynker pannen. «Hva betyr kummerlig?»  
Even vil nesten ikke snakke om det. Han er nesten forlegen da han fortsetter: «At det ikke var så bra, jeg bodde under ei trapp…» 
Simen ser sjokkert på ham. « Åh. Under en trapp?!»  
Even er utilpass der han sitter på benken. «Ja, det var slik da, jeg var litt nede.»  
Simen forstår ikke dette. «Men under en trapp?!»  
Even blir nesten irritert et øyeblikk. «Ja, slik var det en gang. Det var bare ei lita stund. Men så fikk jeg et rom på et pensjonat og da gikk det mye bedre.»  
Jenny tar over da hun ser at Even ikke greier mer. «Nå får’u ikke plage guttungen med slike stusslige minner, Even, ser’u ikke at poden fryser? Du får gå hjem til huset ditt Simen så’ru ikke blir forkjøla til jul!»  
Før hun rekker å si mer kommer en politimann ned stien mot dem. Han smiler til dem. «Nå, folkens, sitter dere her?»  
Even ser overrasket opp på politimannen. «Nei, men goddag konstabel Olsen, erre den karen?»   
Politimannen ser på de tre. «Hvem er det dere sitter her og slår skrøner i nå?»  
Even later som om han blir fortørnet. «Skrøner? Jeg trur du tulle me oss je! Vi sitt her og snakker om livet med’n Simen her.» Han slår ut med hånden som om han presenterer en stjerne. «Simen er 10 …» 
«…snart 11» skyter Simen inn. 
«…og bor i en blokk på andre sida av jernbanen.»  
Politimannen nikker interessert. «Javel?» Simen nikker sjenert. «Ja, jeg bor rett bortpå her sammen med mamma og søsteren min. Skal du arrestere Even og Jenny?»  
Politimannen hever øyenbrynene. «He he, hva, arrestere, hvorfor det?»  
Gutten ser på den høye politimannen. «Even sa at han var slik fyllik…» 
Det går et lys opp for politimannen. «Å, akkurat, ja, nei, joda, neida, dette er en grepa kar det skjønner du, Simen, jeg har kjent disse to i årevis, og de gjør ikke en katt fortred…»  
Simen ser lettet ut. «Åh ,det var bra å høre.»  
«…så lenge ingen erter dem opp…» sier Olsen med et skøyeraktig glimt i øynene.  
Simen ser forundret på ham. «Hæ?» sier han.  
Even kremter på benken. «Nai nå tuller’u att, Olsen!»  
Politimannen ser på ham. «Gjør jeg det, Even? Husker du i sommer da jeg antydet at dere måtte flytte dere fordi det kom et japansk reiseselskap som skulle parkere rett ved der dere lå og sov på en plen?»  
Even nikker langsomt på hodet da han husker. «Ja, jo, jeg husker jo…»    
«Ja, da ble du vel ganske hissig gjorde du ikke, Even, og Jenny, du, ja, du…»   
«… ja, jeg ville klappe til deg…»  sier Jenny.  
Simen ser forskrekket på henne. «Hæ, ville du slå til en politimann?!»  
Jenny ler en trillende latter. «Ja det var bare i all vennskapelighet da, eller hva, Olsen?»  
Olsen nikker. «Jo da, jeg bare ertet dem litt, Simen. Men det skulle ikke så mye til. Japanerne fikk mange fine bilder og mye å fortelle da de kom hjem.»  
Så snur han seg mot Simen og sier: «du kan si mye om han Even her, men han har aldri vært noen skurk.» 
«Hø, skurk?» sier Even.  
«Han er nok en luring,» fortsetter politmannen,» men han passer på det han er glad i. Om noen vil erte Jenny så legger han armen om henne og tar henne med hjem og trøster.»  
Simen ser på Jenny. «Er det noen som erter deg?»  
Jenny smiler litt trist til ham. «Ja, det har hendt det, Simen.» 
Simen ser alvorlig på henne. «Jeg liker ikke at noen erter.»  
«Nei, ikke jeg heller.» Hun smiler lunt til gutten.  
«Og Jenny her, Simen, er en grepa dame,» fortsetter Olsen, «hun er snill som dagen er lang, og er som et tre som er festa til fjellet med seige røtter. Ingenting får henne vekk fra det som hun er glad i.» 
«Å, å blir jeg da reint rørt, Olsen,» sier Jenny. 
«Så disse folkene her skal jeg slettes ikke arrestere!»  
Simen ser lettet på dem. « Så fint da, dere hører akkurat ut som noen besteforeldre!» 
Olsen smiler til ham. «Ja ikke sant Emil, som politimann kan jeg skrive under på at detta er to glimrende besteforeldreemner!»  
Det kommer nesten et hikst fra Jenny,» å, nei, ikke si det, Olsen, da blir jeg lei meg!»  
Olsen ser overrasket på henne. «Blir du lei deg?»  
Hun trekker på skuldrene. «Ja, detta er noe jeg ikke vil snakke om…» 
Even begynner å forklare: « du skjønner det Olsen…»  
Jenny blir plutselig irritert. «Nei, Even, ti stille nå, nå går vi hematt.» Hun reiser seg brått og ser fra den ene til den andre.  
Simen ser plutselig forskrekket ut.  
«Ja ja, beklager da, Simen,» sier Even, «det var ikke meninga at du skulle bli lei deg også, da.»  
Simen ser på ham. «Vi sees vel igjen, gjør vi ikke?» 
Even smiler og klapper ham kameratslig på skulderen. «Det gjør vi helt sikkert! Så Olsen, slår du følge med oss opp i byen?»  
Olsen nikker til ham. «Ja da.» Så snur han seg mot Simen. «Ha det bra, unge mann, det var hyggelig å hilse på deg!»  
Simen smiler bredt. «Du er grei du også!»  
Øynene til politimannen får masse smilerynker i hjørnene. «Grei. det er en bra attest, er det ikke?» 
Så går de tre langsomt oppover stien mot sentrum. Simen blir stående igjen og lure på hvorfor Jenny var så redd for å bli kalt bestemor. Så piper det i lommen hans og han finner fram en liten mobiltelefon. Det er melding fra mamma som sier at det er middag. Han snur seg og løper oppover stien  mot blokken der han bor. 

 
IV 
 
Det har gått et par dager nærmere jul, og Even sitter på baken midt i stien  like ved benken der de pleier å sitte. Han har vrikket benet sitt, og greier ikke å stå på det i det hele tatt.  
«Nei og nei, nå har jeg forgjort meg her!» Han ser opp på Jenny. «Du må hjelpe meg opp!»  
Hun tar tak i armen hans og drar ham opp. «Så, kom, sett deg på benken her, du kan jo ikke stå på det beinet. Du har nok forstua det. Men hvordan…» Hun får ikke sagt mer før Even avbryter henne. «Men se, der kommer vår venn Simen. Takk for sist!»  
Jenny smiler til gutten. «Hei på deg, Simen!»  
Simen ser på dem med et forundret ansiktsuttrykk. «Hallo! men hva er det med dere?» Even står tvekroket med en arm om halsen på Jenny og en hånd på benken. «Å, jeg ramla og vrikka beinet, jeg må bare sitta her litt så går det nok…»   
Jenny støtter ham så han får satt seg ned. Hun er helt andpusten av anstrengelsen. « Vi må få deg hjematt på no’n måte!»  
Simen får en idé. «Men jeg har spark hjemme, jeg kan hente den, så får vi kjørt deg hjem igjen!»  
Even ser skeptisk på ham. «Nei, meine’ ru det da?»  
Gutten står på spranget. «Ja, klart det! Vent da, så kommer jeg straks tilbake!» han forsvinner opp bakken igjen i full fart. De to andre blir sittende og se etter ham. «Heh, detta er virkelig en kjekk kar, er’ e ikke, Jenny?»  
Jenny smiler til ham. « Jo, Even, det er’n. La meg sjå litt på detta beinet ditt nå så…» 
Hun bøyer seg ned og tar på ankelen hans.  
«AO! Forsiktig a’gitt, veit du ikke at en mann kjenner mye letter smerte enn dekk kvinnfolka?!»  
Hun ser opp på ham. «Så, så, ja, det er jo noen av oss som kjenner smerten av å ha… føda… unger…» plutselig står hun tåresprengt igjen.   
Even blir nesten febrilsk i et forsøk på å avlede henne: «Jenny, kan du ikke bare hente denna søplekassa der’a, så legger jeg foten på den så lenge, det går nok ikke lenge før han er her. Hun reiser seg og går mot søplekassen idet de hører lyden av en spark som kommer ned stien mot dem. Det er Simen som har hentet den gamle sparken de har etter farfaren hans.  
Even løfter på øyenbrynene. «Hoi, denna hadde sett sine beste dager. Den er nesten like gammal som meg tror jeg!»  
Jenny dasker ham i nakken med håndbaken. «Ti still med deg, Even, si heller takk for at han kjæm me’ transport til deg!»  
Even dukker seg og tar seg til nakken. «Jara, ja, joa, klart det, detta er kjempefin skyss, Simen.»  
Simen smiler. Så reiser Even seg ved hjelp av Jenny og hinker seg mot sparken. «Å hiv.» Han dumper ned på setet, det knaker i gammelt treverk. «Der sitt je godt. Da må’rekk skyve meg da!»  
Jenny og Simen skyver sammen sparken av gårde opp stien mot sentrum. Even ler fornøyd «Nei og nei, detta går bra!» Jenny stønner. «Ta i nå Simen, så får vi detta droget hjematt!» 

Et kvarter senere er de utenfor et lite hus litt nord for sentrum. Det er rødmalt, med to vinduer og en dør i midten. En smal sti er tråkket i snøen ned mot døren. Ved siden av er et lite vedskjul. Even hinker seg ned stien, støttet av Jenny. De går inn og ender opp en liten stue, med noen slitte møbler og grå gardiner i vinduene. Even dumper ned på en stol, Jenny og Simen blir stående rett innenfor døren.  
«Så. Her bor vi altså!» sier Even og gjør en gest som innebefatter hele huset.  
Simen ser seg omkring som om han er kommet inn i et slott. «Åh. Her var det fint!»  
Even vagger med hodet. «Hå, nei, her er det vel ganske simpelt…»  
Simen går lenger inn i rommet og kikker inn på det lille kjøkkenet vis-a-vis. «Nei, det er kjempekoselig!» 

Jenny henger av seg jakken på en krok bak døren. «Ja bare sitt ned Simen,» sier hun. Even ser blidt på gutten.  «Åssen skal vi takke deg for hjelpa da? Vi kan jo lage kakao om du vil ha? Vi har faktisk kakao her!» Even ser på henne og hvisker liksomhemmelig: «…har vi kakao?»  
Jenny ser på ham. « Jada. Jeg kjøpte jo… i forfjor, var det ikke?»  
Even gjør en grimase. «Nå, jeg trur nå det var året før…»  
Jenny ser litt irritert på ham. «Samma det vel, mjølka er i alle fall ny!»  
«Ja, ja,» sier Even, «sett nå i gang før guttungen fryser seg forderva. Og legg i ovnen!  Så vi ikke fryser helt fast her!»   
Jenny har gått inn på kjøkkenet. «Ja da, ja da,» sier hun, « jeg skal ordne det! Men da må du hente mer ved da!» 
Even smiler lurt til Simen, « Ja, ja! jeg ordner det. Snart.» 

Simen sitter og hører på småkjeklingen deres og ser seg omkring i den lille stuen. «Dere har ikke så mange… ting…?»  
Even ser på ham. «Ting? Nei, det har ikke blitt slik da, vi har nå det vi har og er fornøyd med det.»  
Simen har reist seg opp og går omkring og ser på de få tingene de har. «Men det er fint her. Har dere ikke TV?»  
«Jo’a» sier Even, « en liten kasse har vi da, men vi ser ikke noe særlig på den, da. Jeg skjønner ikke så mye av alt detta ståket som er på TV’n nåfortida.»  
Simen ler. «Hos oss står TV’ n på hele tida…» De hører Jenny romstere med kjeler på kjøkkenet.  
«Ja, det gjør den sikkert» sier Even. «Er det ikke slik alle steder nå da?»  
Simen tenker seg om. «Jo, egentlig.  Men hva er det der?» Han har fått øye på noe oppe på en hylle. Det er en hjemmelaget gammel filledokke. «Heh» sier han forundret. «Mamma har akkurat en sånn dokke som sitter på hylla der!» 

De hører plutselig noe som ramler støyende ned på kjøkkenet. Even snur seg og roper. «Hva er det som foregår, Jenny?»  
Det tar et øyeblikk før hun svarer. « …nei, jeg veit ikke, jeg vart litt befippa et øyeblikk nå.»  
«Hva meiner du?» Even rynker pannen.  
Hun kikker så vidt ut døren til stuen, ansiktet hennes her plutselig helt blekt. «Nei, det var ingenting.»  
Even snur seg mot Simen igjen. «Ja, ja. Nei nei. Da var det vel ikke det da. Har du skoleferie enda da Simen?»  
Simen nikker. «Ja, jeg begynte i går. Det er jo jul i overmorgen!»  
Even ser på ham og nikker. «Ho! Det er det jo sannelig!» 

Simen ser plutselig at det ikke er pyntet til jul i stuen. «Men, skal dere ikke ha juletre?»  
Even akker seg. «Juletre, nai,no så frakt, kjøpe juletre til hundrevis av kroner…»  
«Dere må da ha juletre?!» Simen hadde ikke hørt på maken. 
«Synes du det?» sier Even.  
«Jaa» sier Simen bestemt. «Det blir da ikke jul uten juletre!»  
Jenny kommer ut fra kjøkkenet med en stor kopp i hånden. «Her, unge mann, her har du kakaoen din!»  
Simen tar den imot med begge hender. «Å den luktet godt! Men Jenny, skal dere ikke ha juletre?»  
Jenny ser på ham. «Nei, vi har ikke hatt det, da…»  
Gutten tar små slurker av den glovarme kakaoen og ser skrått opp på henne. «Har dere ingen julepynt?»  
Jenny tenker seg om. «Jo, litt har vi da, men det ække rare greiene.»  
Simen ser fra den ene til den andre. «Dere er nødt til å pynte til jul!» 

Even ser på Simen mens han tenker seg om. «Kanskje det. Vi får se da, hva vi får tel. Veit du hva, Simen, jeg har en iddé – hvis vi møtes her i morra kveld, skal vi nok finne på no’. Kanskje vi kan finne oss et tre et eller annet sted?»  
Simen ser ivrig på ham. «Jeg har sett noen fine små juletrær langs veien ved en kamerat av meg!»  
Even smiler i det ubarberte ansiktet sitt. «Ja, se der! Kanskje vi skal gå dit? hvis du tar med denna flotte sparken din du så greier jeg å gå litt også, beinet kjennes mye bedre ut allerede.»  
Ansiktet til Simen lyser opp i et kjempesmil.»Å det høres morsomt ut!»  Han tenker seg om, så kommer han på noe og ser på klokken sin. «Å, men nå må jeg dra, klokka er blitt mye!  Tusen takk for kakaoen, jeg må hjem til mamma. Hun trenger nok hjelp, tenker jeg.» Jenny rusker ham i håret. «Du er en flink gutt du, Simen.»  
Gutten blir plutselig alvorlig. « Åh. Jeg må det. Ellers greier ikke mamma å bli ferdig til jul.» Så tar han på seg jakken sin, drar luen godt ned over den lyse luggen og sier et lystig «Ha det!» før han snur seg og forsvinner ut. De to blir sittende i stillhet et øyeblikk. Even snakker uten å se på Jenny, som om han er redd for å møte blikket hennes.  
«Hva va’re som skjedde der inne i sta, Jenny?»  
Hun blir litt geskjeftig og rydder formålsløst i noen gamle aviser som ligger på en stol ved døren. «Å jeg blei litt fortustra, da han snakka om den gamle dokka der.» 
Han ser uforstående på henne.  
«Sa han ikke at mammaen hans hadde en helt lik?» Jenny har hevet stemmen for å understreke poenget.  
Even trekker på skuldrene. «Ja vel? Er det så rart, så mange dokker som finnes i denna verda?»  
Hun rister irritert på hodet. «Men du skjønner det… altså, den dokka der har mora mi laga til meg.  Det sa hu i alle fall. Jeg trur hu sydde et par slike dokker som jeg hadde da jeg var lita. Og jeg hadde to, og jeg ga bort ei til…» Hun stanser plutselig, er på gråten igjen. 

«Til ungen din?» sier Even lavt. Hun nikker uten å si noe. «Kanskje han mente at den ligna,» fortsetter han.  
Hun nikker mens hun ser ned i gulvet. «Ja… kanskje det. Vel det fikk meg i alle fall til å tenke.»  
Han blir plutselig streng. «Nai, tenke, Jenny, ikke begynn med det att… Da går det bare i svart!»   
Nå ser hun plutselig rett på ham. Stemmen blir skarp, nesten desperat. «Men du veit åssen det var den gang. Før jeg traff deg. Da jeg var ung.»  
Han sukker. «Ja ra Jenny, jeg veit det.» Hun griper den tomme koppen til Simen og går mot kjøkkenet. «Livet kan værra urettferdig noen ganger, Even.» 

Even har hørt dette mange ganger, og det er aldri noe bra for Jenny å rippe opp i det. «Ikke ta fram att detta nå, Jenny…»  
Hun hever stemmen inne på kjøkkenet. «Denna ungen som jeg fikk kunne jeg jo ikke beholde, jeg var altfor langt utpå til å greie det sjøl uansett!»  
Even rister på hodet inne på stua. «Jenny…» Han vet at det ikke nytter  når hun først har begynt.  
Hun kommer inn på stuen igjen. «Så jeg lurer på jeg, hvordan det har gått med denna jenta., hvor gammel er’a nå trur du?»  
Han ser på henne. «Jaa, hu blei født da du var 18? Da er a vel fir’og tredve da.»  
Hun setter seg i stolen overfor ham. «Hva trur du det har blitt av a? hu er sikkert addvokat eller jurist eller noe anna stort, trur du ikke?»  
Even nikker trett uten å se på henne.»Joa, helt sikkert, Jenny.»  
Hun lener seg framover. «Men jeg meine’re jeg. Hu har sikkert arva noe etter meg. For far min var en skarping, vettu, sjøl om…»  
Even holder hendene opp som for å beskytte seg selv. «Ikke rør opp i detta, Jenny. Det er ikke bra for deg.»  
Jenny blir plutselig sint. «Men pokker da, Even, ikke vær så negativ, jeg bare fabulerer litt her!» 

Da Jenny var 18 hadde hun blitt gravid med en to år eldre gutt og fått en jente som sosialmyndighetene mente at hun ikke var skikket til å ha, så barnet ble tatt fra henne. Og det hadde vært som et svart hull i henne siden. Hun greide aldri å få helt skikk på livet sitt etter det, og var godt på vei utfor stupet da hun møtte Even, en tidligere uteligger, ved benken under brua. Det viste seg at de begge bodde på et pensjonat der kommunen hadde ordnet med rom for dem på et tidspunkt. Det var atten år siden, de hadde holdt sammen som erteris siden. Nå ser hun på Even mens tårene begynner å renne nedover kinnene hennes. 

«Jeg trur jeg må grine litt jeg Even. Jeg har et slikt ønske om å se hu!» 
«Sjøl om det er jul, kan vi ikke tru på mirakler, Jenny.» 
Hun gjemmer ansiktet i hendene, og han reiser seg og holder omkring henne.  
«Så så, Jenny jeg ska trøste deg jeg.» Han skjenner mildt på henne. «Sånn går det støtt du begynner å rote i detta. Gammalt grums er ikke bra veit du!» 

Hun sukker. «Ja, jeg veit det, men jeg kan ikke for det.» 

 
V 
 
«Nå, der er du Simen, hvor har du vært?»  
Moren stikker hodet ut av kjøkkenet med et tørkle omkring håret og et forkle med julemønster på. Simen henger fra seg jakken mens han snakker.  
«Jeg har vært hos en jeg kjenner.»  
Moren rynker pannen, han pleide ikke ofte å være på besøk hos venner. «Jaha? Hva heter han da?»  
«Han heter Even og er skikkelig grei. Simen ser ut som han vil fortelle noe mer, men tar seg i det.  
Moren smiler til ham. «Det var hyggelig å høre. Men nå må du rydde rommet ditt. Søsteren din har allerede begynt på sitt rom, og det blir hun vel knapt ferdig med til jul, så mye rot som finnes  der inne…»  
Synne roper fra rommet sitt: « Det er ikke rot!»   
Moren ler litt oppgitt. «Nei, nei, kanskje ikke. Men det er mye! Vi må rydde ferdig i dag, for i morgen må vi handle alt vi trenger!» 

Dagen etter er Simen og mamma på vei gjennom bruparken. Noen spiller julemusikk på et trekkspill et eller annet sted, opp mot sentrum lyser gjenskinnet fra julebelysningen i den lave tåka som henger over byen. Even har kommet seg ut igjen og sitter på benken sin og mediterer. Da han ser Simen lyser han opp.  
«Neimen, god dag, Simen!»  
Simen hilser med en hånd i været.»Hei, Even.»  
Mamma ser sjokkert på Simen. «Simen, kjenner du denne mannen?!»  
Gutten nikker. «Ja, det er Even, han er grei.»  
Moren ser fra gutten til Even og tilbake igjen. «Er det dette som er Even, men jeg trodde…»  
Simen ser uforstående på henne. «Hva da?»  
Hun ser helt himmelfallen ut. «Jeg trodde at Even var en klassekamerat av deg…?»   
«Nei» sier Simen forklarende, «det er dette som er Even.» 

Moren er stum et øyeblikk. «Hvordan i all verden kan det ha seg at du kjenner dette… denne… mannen her da?»  
Simen trekker på skuldrene. «Vi møttes her, for noen dager siden.» 
Even humrer plutselig rustent. «Ja det er ikke lenge sida, men mye har skjedd sida da!»  
Moren ser sint på mannen. «Unnskyld meg min gode mann, jeg vil ha meg frabedt at du … jeg har sett deg i byen og du er en forsoffen lasaron som ikke skal nærme deg ungene mine!»  
Even ser plutselig trist ut. Simen blir rasende. «Men mamma da, vi bare pratet sammen. Han heter Even og er kjærest med Jenny.» 
Moren stirrer. «Hva… med J… ?!» Hun mangler ord.  
«Unnskyld, frue,» sier Even, «jeg vil bare si at Simen her er en hyggelig, vennlig gutt som det var svært koselig å prate med. Intet annet enn en liten samtale menn i mellom!» 

Moren snur seg mot Even. «Heh! Bare pass deg, ellers melder jeg deg til politiet!»  
Simen tror nesten ikke det han hører. « Mamma!!»  
Moren har all konsentrasjon rettet mot Even nå.  
«Ti stille Simen, dette har ikke du noe med!»  
Hun setter i gang en tirade mot Even, som sitter stoisk og tar i mot, han er altfor vant med dette. Simen går omkring for seg selv og er lei seg på Evens vegne. Hvorfor må mamma være så uforstående, hvorfor må han være elleve år og ikke ha noe å si. Han ønsket plutselig at pappa var her. Han og pappa var bestevenner. Men etter at pappa ble syk forandret han seg og drev liksom gradvis unna, og på slutten var han nesten fremmed for Simen. Mamma prøvde å skjerme sykdommen for ungene, og det ga enda mer avstand til den syke faren. Nå stod Simen og så på den sinte mamma som var ferdig med å kjefte på Even. Han sukker. 

Mamma ser seg omkring. «Simen? Hvorfor står du der borte? Kom her nå så går vi. Her kan vi ikke være.» Hun griper tak i Simens jakke og nesten drar han av gårde. Simen snur seg halvt. «Ha det, Even. Vi sees…»  
Moren stanser og stirret på Simen. «Hva?! Nei det gjør dere ikke!»  
Even nikker lunt til gutten. «Ha det bra, Simen. De også frue.»  
Hun vifter med pekefingeren mot ham.»Dette skal jeg gå videre med, vær De sikker!» 

Simen gråter nesten. «Mamma!» 

 
De går uten å snakke med hverandre i rask marsj opp mot sentrum. Moren prater irritert med seg selv hele veien.  Oppe i julegaten er det fullt med folk, unger i nisseluer, boder med tilbud, julepyntede vinduer alle vegne og en duft av brente mandler og gløgg henger over gaten. Men moren er fortsatt sint.  
«det er det verste… snakke med en uteligger, en lasaron en… »  
Hun oppdager en politimann som går sammen med en kvinnelig politibetjent og smiler til folk omkring seg.   
«… jeg har aldri i mine levedager opplevd noe så…, men, der er en politimann, unnskyld, konstabel….» Hun setter opp et avventende ansiktsuttrykk. 

Politimannen snakker med kvinnen ved siden av seg, og snur seg overrasket. «eh … Olsen.»  
Moren ranker seg .  «Altså… Olsen, det gjelder disse uteliggerne, disse lasaronene som holder til i parken nede ved brua. 

Politimannen ser fra henne til kollegaen og tilbake igjen. «Uteliggere? jeg vet ikke om…»  
Hun blir enda mer insisterende. «Ja, to eldre som… er de ikke det da dette eldre paret…?»  
Olsen rister på hodet. «Hva, nei langt ifra, det er jo urettferdig å kalle dem for…»  
Moren prøvde å avbryte ham. «Men de er da …»  
Olsen ser på Simen og smiler. «Og du, Simen, du kjenner dem da godt, gjør du ikke, og kan underskrive på det?»  
Simen smiler bredt og nikker til ham. Moren ser sjokkert på politimannen, dette ble nesten for mye for henne på en formiddag.  « ..!!? Hva i all verden? Kjenner du Simen?..» Politimannen nikker og ser på Simen som om de har en felles hemmelighet. «Ja da, vi kom i prat under brua en dag.»  
Moren har aldri i sine levedager vært så sjokkert. Her er hun allerede fullt oppstresset av juleforberedelser hun ikke rekker, så oppdager hun at guttungen har et hemmelig liv hun ikke vet om. Hun prøver å finne ord mens Simen prøver å få kontakt med henne. Hun hyperventilerer nesten.  
«Under…» 
«Mamma…» 
«Under brua… jeg tror jeg…» 
«Mamma…!» 

Stemmen hennes brister. «Under brua hos disse utliggerne?!»  
Da har Simen også fått nok og roper til henne. «Mamma! De er ikke uteliggere. De har et hus nord i byen!»  
Politimannen nikker bekreftende. «Det stemmer frue. De har et lite hus i en bakgård borti her.» Han peker.  
Moren stirrer på Simen. «Og dette vet du også, Simen?!»  
«Ja» sier han med åpent ansikt. «jeg har vært der.»  
Hun rister på hodet, munnen hennes faller åpen, hun greier ikke å forstå det. «Nå har jeg aldri… hva er dette egentlig, hva er det som skjer, hvordan kan to… disse to menneskene ha hatt med seg min sønn hjem til seg?!» 

Politimannen skjønner at moren har feiltolket enkelte ting. «Jo det skal jeg fortelle deg,» sier han. «Etter det jeg hører har han hjulpet dem da Even falt og ødela benet sitt.»  
Hun drar en hånd over ansiktet. Hun er alt for opphisset til å greie å forstå det han forklarer. «Nei, nå… jeg tror ikke det jeg hører. Her står min sønn og er venn med noen… noen… og så er ikke politiet bekymret for det i det hele tatt?!» 

Olsen smiler beroligende. «Neida, fru…» 
« … Simensen, Anette Simensen.» 

«Gleder meg, jeg heter Iver Olsen. Jeg forsikrer dem om at disse menneskene ikke har noe ondt i sinne. De har kanskje levd litt hardt og har strevd litt gjennom livet, men det er også alt. Aldri et lovbrudd…,» han tar seg i det, «nåvel kanskje noe småtteri, men det er ikke noe å…»  
Anette tar opphisset over før han har snakket ferdig.  Hun vifter i luften med pekefingeren. «… ikke noe å nevne. Jaha ja.» hun nikker vitende, «her har vi en representant for ordensmakten som ser gjennom fingrene med lovbrudd. Dette blir verre og verre. Simen, hva i all verden har du rotet deg bort i?» 

Olsen leder henne bort til en ledig benk. De setter seg. Anette sitter ytterst på kanten som om hun er redd for at den skal ryke under henne.  
«La meg forklare deg noe» sier han. «Disse menneskene gjør ikke en katt fortred. De sliter nok litt og har bommet litt i satsen har landet litt for skjevt, men de har hatt tunge slag tidlig i livet som har gjort at de har mistet sporet. De har levd et tungt liv, det kan ingen motsi. Men at Simen slår av en prat med dem er bare bra for alle parter.» 

Anette rister på hodet. «Du kan si hva du vil, dette er bare tøys, hvorfor skal Simen forholde seg til disse menneskene?»  
Olsen ser på Simen. «Vel, de har vel gjensidig glede av hverandre da?»  
Moren er oppgitt. «Gjensidig. Jeg tror jeg besvimer. Hva er det med alle egentlig, er det ingen som ser hvordan tingene er her? Kom Simen, om jeg kan forhindre det blir det ikke flere møter med disse menneskene.»  
Hun drar Simen med seg uten å si farvel til politimannen som sitter og rister på hodet. Så reiser han seg og fortsetter patruljen blant de glade handlende i julegaten.Lenger borte i gaten prøver Simen å få moren til å forstå.  
«Mamma du forstår ingen ting! De er jo bare vennene mine!»  
Hun rister på hodet. «Nei Simen, det er du som ikke forstår dette. man kan ikke forholde seg til slike mennesker, man vet aldri hva de kan finne på.»  
Det ble en trist handletur i byen for Simen, han tenkte bare på de to nye vennene sine. 
 
VI 

Sent på ettermiddagen lille julaften har Simen kommet seg ut etter å ha hjulpet mamma med rydding og handling. Nå står han og banker på døren hos Even og Jenny med sparken ved siden av seg. Even åpner døren og ser overrasket på Simen.  
«Men hei, Simen, der har vi jo deg igjen!» 

Simen står med en sag i hånden, den har han funnet i pappaens saker i garasjen. «Hallo Even. Skal vi gå og finne juletre?»  
Even ser et øyeblikk på ham som om han ikke forstår hva han mener, før han lyser opp i et bredt glis. «Ja, det var sant!» Han snur seg og roper innover. «Jenny, jeg må bli med Simen og finne juletre!»  
Jenny roper tilbake: «Hva med veden, har du hentet den?»  
Even kremter høylytt. «Eeh, jeg henter den når jeg kommer tilbake jeg, Jenny, nå må vi visst dra om vi skal rekke det!»  
De hører latter der inne. «Du er en luring, Even Skranglerudstuen!» 

Even roper til henne «Vi er snart tilbake!» Så haster han av gårde opp stien. «Kom Simen, så går vi.»  
Simen drar den tunge sparken med seg. «Skranglerudstuen? Heter du det?»  
Even ler. «Neida, det er bare noe Jenny kaller meg innimellom.»  
De går opp noen lange bakker, og bebyggelsen blir etter hvert mer glissen. Til slutt går de på en lang snødekt strekning som fortaper seg inn i halvmørket. Simen viser vei, en venn av ham bor litt lenger inn i veien.»Det er rett her borte, se, der står de.» Even myser inn i halvmørket. En smal vei tar av inn  den lave skogen.  «Der ja, det var fine trær, men, det er et gjerde der…» sier han en anelse skeptisk. 
Simen ser det også, og kjenner et lite øyeblikk skuffelse, så sier han: «Ja men det er vel ingen som eier de filletrærne der, tror du det, Even?»  
Even tenker seg om et par sekunder, ser seg omkring, så rister han på hodet. «Neida, sikkert ikke, kom, her er det et høl i gjerdet også. Så.»  
De klatrer seg over og bakser seg bort til det nærmeste treet. Even sager, og Simen holder. «Der, har vi det, og så var det bare et til,» sier han. Et øyeblikk etter har han saget ned det andre. De drar trærne med seg gjennom snøen. «Da får vi bare få disse to bort på sparken så…» 

Plutselig hører de en kraftig stemme som roper. «Hei, hvem der?! Hallo? Stopp der!»  
Even og Simen ser på hverandre. «Oops…»  
De står skyldbevisste til knes i snø med trærne mellom seg. Overrasket ser de at det er politimannen Olsen som kommer gående ut sideveien mot dem. Han ser like overrasket på dem. «Men, er det dere?! Hva i all verden driver dere med på denne tiden av dagen?»  
Even børster snø av jakken og ser fårete på politimannen. «Olsen? Bor du her?» Stemmen hans er brått lys og forsert. 
Olsen nikker. «Ja, det gjør jeg, hva er det som foregår?» 

De to på juletreslang ser beklemt på ham. Even stotrer. «Eeh… jo, vi gikk en tur…»  
Simen prøver å supplere uten at det hjelper stort: «…Ja, så… så…»  
Olsen setter hendene i siden og ser syrlig på dem.  «Så falt bare to juletrær opp i fanget deres?»  
«Ja» sier Even utilpass og kremtende, «ja, jo, akkurat…»  
Olsen rister på hodet i mørket. «Hvordan kunne dere finne på dette da?»  
Even skal til å si noe, men Simen kommer ham i forkjøpet. «Det er min skyld!»  
Olsen ser på ham med hevede øyenbryn. «Din skyld, Simen?»  
Gutten nikker og snakker fort for å forklare. «Ja, jeg ville så gjerne at Even og Jenny skulle ha juletre og så visste jeg om disse trærne, og så …» 

Politimannen ser fra den ene til den andre. «Det er en fin tanke, men trærne står da innenfor et gjerde?»  
Even vrir vottene sammen. Han er flau. «Ja, jada, de gjør jo det… men vi trudde…»  
Og Simen legger til: « …ikke at det gjorde noe med så små trær…» 

Olsen er stille et øyeblikk. «Vel, dette er små trær som skulle bli store trær! Dette var ikke bra, gutter!»  
Even ser i bakken. «Nei, det var vel ikke det.»  
«Dette må få følger,» sier politimannen strengt.   
Even ser redd på ham. «Må det få følger?»  
Olsen nikker bestemt. «Ja.»  
Even blir febrilsk. «Men… nå er det jul og greier, kan vi ikke se gjennom fingra med detta da, Olsen? Er det en måte å gjøre opp for detta på?»  
Olsen tenker seg om. Han smiler lurt. Så ler han kort. «Jeg skal nok finne en passende straff.»  
Nå er det Simen som blir redd. «Straff, hva slags straff da?»  
«Vel» sier Olsen, liksom overdrevet ondsinnet, « Vel… dere skal få måke innkjøringa mi! Når det snør neste gang.» 

Even ser fra politimannen til den lange innkjøringen som fortaper seg i mørket. «Måke… men Olsen hør her’a, den innkjøringa må da væra hundre meter lang!»  
«Jeg vil gjerne gjøre det!» Simen roper det ut. «Bare Even og Jenny får juletreet!»  
Even ser på Simen med en rynke i pannen. Så trekker han på skuldrene og grynter litt misfornøyd. «Ja, ja, så blir jeg og med på det da.»  
Olsen gnir hendene fornøyd sammen. «Det høres bra ut. Men hva skal vi gjøre med disse trærne da karer?»  
Even og Simen sparker forlegent i bakken igjen. «Vel, jeg veit ikke…» sier Even.  
Simen trekker på skuldrene, han er ukomfortabel med situasjonen. Så smiler Olsen bredt til dem. «Hva om vi laster trærne på sparken og får dem av gårde, de må jo pyntes til jul!»  
Evens øyne blir plutselig kulerunde i det skjeggete ansiktet. «Hæ, meiner du det?!» «Selvfølgelig.»  
Simen smiler også. «Åh så fint! Kom, så går vi. Vi får bare knyte dem fast på sparken.» 
De drar de to trærne ut av den dype snøen der de har stått og får lagt dem opp på sparken. Even surrer dem fast og de drar alle av gårde tilbake mot byen. 

En times tid senere er treet hos Even og Jenny nesten ferdigpyntet. Olsen har sittet i sofaen med et krus kaffe, nå er han på vei ut døren for å hente ved for dem. Simen står på en krakk og henger på en gulnet plaststjerne i toppen. Jenny står med en remse glitter i hendene og spør Simen, lett henslengt. «Så, Simen hvor gammel er mor di?»  
Even ser på henne og sier advarende: «Jenny, ikke…» Men hun bare vifter ham av. Simen ser på henne. «Mamma? Hun er trettifire tror jeg.» 

« … sie’ru det …» sier Jenny, «har du noen besteforeldre,da, Simen?»  
Gutten rister på hodet og hopper ned på gulvet etter å ha fått festet stjernen. «Nei… Mammas foreldre lever ikke lenger, dessverre. Men det var visst ikke de ordentlige foreldrene hennes.  Hun har fortalt at hun ble adoptert…»  
Jenny og Even ser på hverandre. Simen fortsetter: «Foreldrene til pappa lever heller ikke. Så jeg har aldri hatt noen ordentlig bestemor eller bestefar. Ikke som jeg husker i alle fall.»  
Even ser på Simen, som ikke ser ut som han synes det er noe spesielt leit. «Nei og nei, det hørtes da trist ut…!» 

Jenny peker på dukken på hylla. «Den filledokka på hylla der borte, har hu virkelig en slik?»  
Simen nikker bekreftende. «Ja, den sitter på en hylle i stua, akkurat sånn!»  
Jenny svelger en klump i halsen. «Det er det verste jeg har hørt… Hva heter mammaen din, Simen?» Simen ser uforstående på henne. «Hun heter Anette, åssen det?» 

Jenny blir plutselig overveldet av følelser og løper ut av rommet.  
Simen ser etter henne, deretter på Even. «Men, hva skjedde med henne?»  
Even sukker. «Å, det skjer noen ganger, det er en lang historie, jeg trur ikke vi skal snakke om det nå.»  
Simen ser på ham. «Nehei…?»  
De får ikke sagt mer, for Olsen kommer inn døren med et stort fange ved han har hentet for dem.  
«Nei, så fint at du henta veden,» sier Even, overdrevent begeistret, «jeg har ikke rukket det enda…»  
De hører Jennys stemme fra kjøkkenet. «Tull på deg Even, du har ikke giddi, det er det som er saken!» Alle ler, og Even rødmer og flirer fårete.  
«Men Jenny da,» sier han, «åssen kan du si noe slikt om en gammal sliter?» Han blunker til Simen.  
Olsen klapper Simen på skulderen. «Nå, Simen, skal vi komme oss videre hjem til deg med det andre juletreet?»  
Simen nikker ivrig. «Ja! Jeg er spent på hva mamma sier! De kler på seg og går ut.  Ha det Even og Jenny! sier Simen i det de går ut døren. Even roper etter ham. «Ha det Simen, og takk for hjelpa!» 

Etter at de to har gått ut sitter Even og ser litt betuttet på juletreet. Jenny kommer stille inn døren til stuen igjen. Hun har grått, det er striper nedover kinnene hennes.  
«Jeg gir meg helt over, Even, alt passer! Navnet, dokka…»  
Even setter opp en grimase. «Ja, men likavel da gitt, det ville jo væra rart om…»  
Jenny rister på hodet og han stanser.  
«Nei, jeg er helt sikker!»  
Even vagger med hodet. «Kanskje… jeg synes det høres ut som en julefortelling. Jeg veit ikke helt om jeg trur på detta der. Men det spørs om vi to skal gå en tur på julebesøk til n’ Simen i morra!» 

 
VII 

Anette står og leser en oppskrift på hvordan man skal lage ribbe da hun hører Simen i døra. Hun går ut i gangen for å skjenne på ham men rekker ikke å si noe før Simen begeistret roper. «Hei, mamma!  Vi har med juletre…»  
Hun ser på Simen deretter på Olsen og til slutt på treet han holder. Så blir hun synlig blek. «Juletre?! Å kjære folk, jeg har glemt juletre!» Hun slår hånden for munnen.  
«Men det gjør jo ikke noe, mamma,» sier Simen, «jeg har… jeg har funnet et tre!» Simen og Olsen veksler megetsigende blikk.  
Først nå går det opp for Anette at det er Olsen som står der. «Men, du er politimannen, Olsen, var det? Hvorfor er du her?»  
Olsen, som er i sivile klær, smiler til Simen. «Vel, Simen og jeg møttes litt tidligere i kveld, og jeg har hjulpet ham hjem med dette treet.»  
Hun ser på ham et øyeblikk, som om hun ikke vet hva hun skal gjøre, så kommer hun til seg selv og tar et skritt til siden. «Åh… dere får komme inn, men beklager rotet, jeg er ikke ferdig enda. Uff, og så glemme juletre, hvordan kunne jeg det!»  
Olsen bukserer treet inn i stuen. «Men det er jo greit nå, « sier han, «når Simen her har ordnet det, er det ikke?  Og så ordnet han tre til sine venner Jenny og Even også, gjorde du ikke, Simen?»  
Simen nikker stolt. «Jo, de skulle ikke ha tre, men jeg ville. Så Even og jeg gikk og fant trær …» 

«…på min grunn…» skyter Olsen vektig inn, Ved siden av ham skjærer Simen en liten grimase, men sier ingenting. 

Hun ser litt uforstående på Olsen, som bare smiler til henne.  
«…og nå har vi pyntet hos dem også» sier Simen bestemt.  
Hun ser på ham, plutselig beveget. «Har du virkelig gjort det Simen?»  
Han nikker med glatt ansikt, som om det er den mest selvfølgelige ting i verden. «Mm.» Moren blunker plutselig febrilsk. «Jeg blir helt rørt plutselig jeg, at du er så omtenksom da…?»  
Han ser insisterende på henne. «Men de er vennene mine da! Jeg må jo det!» 

Moren setter seg ned på en stol, hun kryster et kopphåndkle mellom hendene. «Ja, du har rett. Jeg har kanskje vært urettferdig. Og når Olsen her sier at de er ordentlige folk, må jeg jo stole på det. Men se på dette, nå har han jo satt fot på treet allerede, dette er jo helt fantastisk!»  
Olsen smiler stolt og blunker til mamma, som plutselig blir litt forlegen.  
Simen legger ikke merke til det, men drar henne i jakkeermet. «Kom, mamma så pynter vi treet! Kom Synne!» 
Søsteren kommer ut fra rommet sitt og smiler da hun ser treet. Så setter alle i gang med å pynte det. En time senere har Olsen fått kaffe og Simen ser at mamma er underlig hektisk og høylytt når hun snakker med ham. Han skjønner ikke hva som foregår, men er glad for at moren ikke er lei seg. Han er i alle fall sikker på at det blir en ordentlig jul likevel i morgen, selv om pappa ikke er her lenger. 

 
IIX 
 
Det er sent på ettermiddagen julaften, mamma har satt ribba i ovnen, Synne og Simen har pyntet seg, de dekker bord og tenner lys idet det ringer på døren.  
«Men i all verden» sier Anette, «hvem er det som kommer på denne tiden da?»  
Simen løper for å åpne, og der står Jenny og Even utenfor med Olsen ved siden av seg. Even har tatt på seg den fineste dressen sin, den er litt loslitt, men ellers fin, synes han, Jenny har på seg en litt umoderne penkjole under kåpen, og hun har på seg en fjong hatt. 

Simen ser overrasket på dem. «Men, Jenny og Even, Og Olsen? Kommer dere hit?! Nå? Har det hendt noe?»  
Even bøyer seg litt mot Simen. Det lukter litt av pusten hans. «Eh … ja, hei, Simen, vi er på et lite julebesøk da… men,» han kremter, «vi har med en liten… gave til mammaen din først… om vi kan få snakke med henne…?» Han ser over hodet på Simen innover i leiligheten.  
Simen ser på dem. «Til Mamma? Jøss… joa…» Han roper. «Mamma! Besøk!»  
Anette kommer snakkende ut i gangen fra kjøkkenet med forkle på seg.  «Kommer det besøk nå, jeg har da ikke tid til… åh, er det dere –  hvorfor er dere her?» Hun ser uforstående på delegasjonen som står utenfor døren.  
Even skraper med skoene på dørmatten. «Ja unnskyld forstyrrelsen, men vi har en liten, vel, en slags gave til deg. Og noe annet. Om du kan ta deg tid noen minutter..?»  
Hun puster for å roe ned stresset hun kjenner i kroppen. «Hhh… ja vel, en liten stund … kom inn. Simen, finn fram noen kaffekopper er du snill. Jeg bare skal sette på kaffen og få av meg dette forkleet.» Hun forsvinner inn på kjøkkenet igjen. 

Jenny roper etter henne. «Nei, du trenger ikke å finne frem noe, på julaften ettermiddag og alt…»  
Anette roper tilbake fra kjøkkenet. «Å, jo jeg må det, bare ta av dere og sitt ned!»   
De tre gjestene kommer inn og legger fra seg klærne på en krakk før de blir ledet videre inn i stua.  
«Kom!» sier Simen, «stua er her inne. Dette er søstera mi, Synne.»  
Alle hilser på henne, Synne ser litt skeptisk på de to gamle, men litt forelsket på den høye politimannen, som denne dagen har på seg en elegant dress. Anette kommer forpustet ut fra kjøkkenet etter å ha fått av seg forkleet og kjemmet håret. Olsen smiler til henne. 
«Det er kanskje best at du setter deg litt…»  
Hun ser forvirret på ham. «Hvorfor det, har det hendt noe?»  
Han rister smilende på hodet. «Neida, men bare hør hva Jenny har å si så forstår du.»  
Hun ser bort på Jenny, som sitter blek og anspent i sofaen.  
«Vel. Det har seg slik» begynner hun, så er det som om motet hennes svikter. «Uff detta er vanskelig…»  
Even lener seg fram og klapper henne på underarmen. «Så så Jenny, detta her går bra.» Anette ser forundret på dem. «Hva er det som foregår?»  
Even ser på henne. «Hu Jenny har noe å fortelle.» Anette snur seg mot Jenny. «Jaha?» Jenny retter ryggen. «Ja, bare sitt litt så skal jeg ta meg sammen… Altså…» 
Stemmen hennes er lavmælt, og blikket hennes er vendt flere tiår bakover i tiden.  
«Det har seg slik…» 

 
IX 

Jenny kremter nok en gang før hun greier å samle seg nok til å fortelle. 
«Da jeg var 18 år fikk jeg en unge etter, vel, etter en tilfeldig kveld på byen for å si det som det er…,» sier hun med et lite sideblikk bort på Simen, som bare sitter og studerer ansiktet hennes. «… og jeg var ikke i veldig… bra form på den tiden, så jeg var ikke skikka til å ta vare på denna ungen, ikke familien min heller. Så jeg fødte et pikebarn, og jeg godtok at det ble adoptert bort til noen som kunne ta bedre vare på det enn meg. Og jeg har alltid undret meg på hvor det ble av denne lille jenta.» 

Anette stirrer på henne, ansiktet hennes blekner i en vagt gryende mistanke. 

«Så kom Simen her, og han fortalte at du hadde en dokke som var akkurat lik den jeg har stående i hylla mi hjemme,» fortsetter hun.  
Blikket til Anette flakker mot hennes egen hylle, der den gamle filledokka sitter henslengt mellom bøker. «Ja ha?» sier hun forsiktig.  
«Saken er,» sier Jenny, «at mora mi laget to slike dokker, de er de eneste som finnes. Du kan kjenne dem igjen på øya og det lure smilet. Og da jeg ga fra meg jenta den gangen sendte jeg med henne den ene dokka. Og Simen fortalte at du er adoptert…?» 

Anette blunker. «Ja,men hva betyr dette egentlig…?»  
Even supplerer: «og denne ungen hu Jenny snakker om, hu blei født… For 34 år sida … 

«Sitter du og sier…» begynner Anette. 

Jenny sier stille: «…og fødselsdagen var 5. Juli…» 

Simen ser på moren. « … men mamma det er den samme dagen du har bursdag det!» 

«… at du er den egentlige moren min…?!» avslutter Anette. 

Det blir helt stille i stuen. En lang stund. 

Jenny rensker halsen som om noe har satt seg fast der. «Jeg gjør nok det. Det kan se slik ut. Jeg fikk høre av en eller annen at jenta var blitt døpt Anette.»  
Simens mor ser sjokkert på den litt loslitte damen foran seg. «… jeg heter Anette… men…,» hun reiser seg brått og tar dukken ned av hyllen. «Er den lik denne dukken?»  
Jenny finner fram sin dukke fra en veske. De to filledukkene er helt like, helt ned til hvordan stingene formet den lure munnen som smilte mot dem. Det så ut som om de to dokkene var glade over å se hverandre igjen.  
Anette dumper ned på en stol, helt bestyrtet. «Dette. Er. Det. Verste. Jeg. Har. Hørt.» Olsen smiler til henne der han sitter i sofaen, men sier ingenting. Simen spør forsiktig: «Mamma? Betyr det at Jenny er… bestemoren min…?»  
Anette er helt fraværende av sjokket. «Hmm…? Hva sa du Simen?» 

«Er Jenny bestemoren min?» 

Moren svarer som om hodet hennes er et helt annet sted. «Heh, ja, det kan se slik ut. Men, Jenny, hvordan fant du ut dette,da?»  
Jenny ser bort på Simen. «Det var et hell at  du hjalp oss hjem den gangen Even hadde ødelagt beinet sitt. Simen så dokka på hylla.»  
Even dunket Simen i siden. «Ja, detta er en kjernekar, det må jeg si!»  
Anette holder begge hendene for munnen. «Åh. Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger, jeg som har vært så frekk mot dere alle. Det er så flaut!»  
Jenny smilte til henne. «Ikke tenk på det. Det er greit. Det er sånn man ikke tenker på og det preller uansett av på oss. Eller i alle fall på meg.» Hun dunker Even, som ser ut til å sitte i egne tanker, hardt i siden.  
Han ser overrasket på Jenny. «Å jaragitt. He he. Det er helt i orden.» Han smiler fåret. 

Plutselig oppdager de store røykskyer fra kjøkkenet. Anette hyler, «Men, julemiddagen! Den svir seg! Jeg må redde den!»  
Olsen som har sittet og betraktet det som har utfoldet seg uten å si noe spretter opp. «Overlat dette til meg!» hoier han, og tar veien inn på kjøkkenet i lange kliv og er der inne rett foran Anette. De hører hvordan de hoster og ler der inne. Så blir det plutselig stille. De som sitter på stuen ser på hverandre.  
«Mamma…?» sier Simen. «hva skjer’a?»  
Det går et langt øyeblikk, så kommer hun rødmende ut i kjøkkendøren. 
«Å, hehe, det gikk bra likevel» sier hun fåret, og bak henne kommer Olsen, like underlig i oppførselen. Simen og Synne ser uforstående på hverandre. De to gamle nikker vitende uten å si noe. Anette tar seg sammen. Hun ser på forsamlingen.  
«Vet dere hva» sier hun og klapper hendene definitivt sammen. «Jeg inviterer alle på julemiddag. Det er nok til alle!»  
«Jada» sier Olsen bak henne og snur seg mot komfyren. «Vi bare skjærer av det mest svartsvidde så får vi til å tygge det. Har dere deres egne tenner enda?» sier han til Even og Jenny som bryter ut i latter.  Anette snur seg og dasker ham vennskapelig på armen. Så rødmer hun igjen. Det viser seg at han hadde tenkt å være alene på julaften, uten nær familie i området. Så det passer helt utmerket å bli bedt på julemiddag. 

X 

Så spiste de en lang middag, og Simen hadde ikke hatt det så morsomt siden faren ramlet av en enhjulssykkel og havnet med hodet først i en gjørmekulp forrige sommer. Synne var også blid som en sol der hun satt. De åpnet gaver, Anette beklaget at hun ikke hadde noe å gi bort.  
«Det kommer sikkert anledninger etter dette…» sa Olsen tvetydig. Og hun rødmet enda en gang.  
Nå var det sent på kveld, og Even hadde sovnet i lenestolen, haken hans duppet ned på brystet og han kom med høylytte snork som fikk alle til å le. Jenny og Synne hjalp mamma med å rydde opp og Olsen satt i en stol med bena langt utover gulvet.  
«Nå Simen, hvordan har du det på julaften?»  
Simen var smørblid. «Åh. Nå er det kjempefint! Alle er glade. Sånn skal det være.»  
Olsen nikket. «Det er jeg enig i, Simen, det er jeg helt enig i!» Han så på de andre og reiste seg opp. «Vet dere hva jeg synes vi skal gjøre? Vi skal gå en tur ned til brua og ønske hverandre god jul der! det var jo der dere møttes første gangen, var det ikke?» 

Even våknet til med enda et kjempesnork. «Å ja, det var en skikkelig god iddé!» 

En liten stund etter var alle på vei ned mot benken under brua. Simen løp foran, Even og Jenny kom etter ham,og Olsen og mamma gikk arm i arm bakerst sammen med Synne, som mente at dette var et rart påfunn. Men hun var like glad som Simen for at mamma var blid og glad igjen. Nede ved benken samlet alle seg i en sirkel og ønsket hverandre god jul.  
«Nå, Even, er du like lei jula nå?» Jenny stod arm i arm med ham.  
«Nei, hvem kan bli lei jula etter dette her?» Han ristet på hodet før han plutselig spisset ører. «Men hør, hva er det vi hører, er det englesang?» 

Jenny dunker ham i siden. «Din tullebukk. Der er jo bare høyttaleren på stasjonen att.» 

«Å ja» sa han. «Jeg har tatt feil av det før, har jeg ikke?» 

© Bjørn Mølmen 2023