Driv etter å skrive

Er det vits å fortsette?

Hva er egentlig vitsen? Sitte slik og skrive for en skrivebordsskuff eller for noen få venner og kjente? Er ikke det som å være passasjer på et leketog som bare går i sirkler uten å komme noen vei? Men jeg liker å lage historier, skape karakterer, situasjoner, så jeg får nok tilfredsstillelse over selve prosessen til at jeg ønsker å drive på som jeg har gjort i mange år.

Mange år, mange ord

Jeg har skrevet i mer enn 25 år, noveller, sci-fi, krim, små korte tankespinn, alt mulig. Men jeg har hatt en ide om å gjøre dette lenger enn som så; jeg fant faktisk forleden et spedt forsøk på å skrive noe i en notatbok fra 1986, en historie bygd på en guttetur til en lokal elv ti år tidligere. Jeg er nok en typisk slow starter som det heter; og var midt i tredveårene før jeg startet opp denne hobbyen. Da var familien over det mest hektiske småbarnstadiet, og jeg kunne bruke mer fritid på meg selv igjen.
Jeg leser mye krim, og det ble etter hvert det jeg ønsket å skrive – utgangspunktet var å forsøke å få til et plott og en krimhistorie selv. Det tok lang tid å lære, og de første forsøkene er mer enn keitete, men det fikk meg absolutt til å ønske å fortsette.

Oppmuntring

Selv om det er en alene-hobby, hjelper det jo med en oppmuntring, et hint om at andre fenges av det jeg skriver. Jeg har sendt mange historier til forlag, og har fått både nøytrale standardsvar og det jeg ser på som oppmuntrende tilbakemeldinger. Det er noe med det ‘faglige’ når det kommer fra slike, det kjennes seriøst og gir et skikkelig løft til selvtilliten. Som jeg tidligere har fortalt fikk jeg napp hos et forlag med en av historiene, uten at det kom noen vei videre, men det gjorde at jeg kjente at det var en vits i å fortsette.

Konstruktiv kritikk

Jeg har lært meg å tåle kritikk, å få klare tilbakemeldinger mener jeg er den beste måten å forbedre seg på. Jeg har fått høre at ting jeg har sett på som gode ideer faktisk er dårlige ideer, at det er store faktafeil, at plottdetaljer ikke henger sammen, at enkelte karakterer ‘ ikke snakker på denne måten’, i det hele tatt har jeg fått kommentarer på det meste.

Det er ikke noe poeng å ta all kritikk til følge, ofte er det bare en lesers personlige mening, men det gjør at man ser på teksten med litt andre øyne og kan eventuelt handle ut fra det.

Grep til forbedring

De siste årene har jeg gjort noe for å forsøke å forbedre meg. Jeg er ikke i noen slags samfunn sammen med andre som skriver, så jeg driver og suller for meg selv. Dermed har jeg vært på et par kurs, som til en viss grad var lærerike, og det kjentes som om det var verdt pengene til tross for at jeg allerede hadde implementert noen av skriverådene på egen hånd – uten noe kurs.
Betaling for manuskonsulent er det mest kostbare jeg har gjort, men jeg føler at det var verdt pengene. Jeg lærte veldig mye av det, spesielt dette med å korte ned; konsulenten gjentok gjennom hele teksten at ‘dette er unødvendig’ og ‘først her kommer du til det essensielle i dette kapitlet.’

Håpet lever

En av drivkreftene bak skrivingen er selvsagt et håp om å gitt ut noe, selv om dette ikke er det viktigste, jeg må ikke lykkes, liksom. Likevel kjenner jeg – fordi jeg faktisk har vært ganske nær engang – at jeg har det meste som skal til for å få det til, bare historiene blir bra nok. Jeg må i alle fall ha den troen. Så derfor fortsetter jeg å skrive, selv om hverdagen bremser på framdriften i perioder, spesielt i sommerhalvåret når alt av hverdagssysler i hus, hage og hytte tar mye av fritiden.

Til slutt:

Jeg har alltid drevet med kreative ting, tegning, musikk, skriving, jeg kjenner at jeg må bruke disse delene av meg selv for å kjenne meg hel, rett og slett. I mange år nå har det i hovedsak vært skrivingen. Det kjennes uansett mer fruktbart å sitte i mancave’n og skrive enn å bli sittende en hel kveld foran fjernsynet.